Terje Pedersen / NTB  SOC, BNC

Året etter at Etiopias statsminister Abiy Ahmed ble hyllet av folk utenfor Grand Hotell i Oslo gikk han til krig mot egen befolkning. Foto: Terje Pedersen / NTB

Hva kan man kreve av en fredsprisvinner?

UTSYN: Etiopias statsminister beskrev krigens vanvidd i sin nobeltale i Oslo Rådhus. «Krigen skaper barbariske menn», sa han. Beskrev Abiy Ahmed seg selv? spør Tomm Kristiansen.

Sist oppdatert: 15.01.2021

En soldat vender hjem fra slagmarken. Blodbadet og råskapen er over, han er tom og sorgfull. Krig er helvete på jord, sier han mange år senere. «Jeg vet det, for jeg har vært der og kommet tilbake.» Han var med på å slakte sine brødre og så hva krig kan gjøre med folk. «Jeg har sett eldre menn, kvinner og barn skjelve av frykt under den dødelige skuren av kuler og granater.»

Det var en vei videre for den etiopiske soldaten Abiy Ahmed. Han gikk inn i politikken etter akademiske studier, ble Etiopias statsminister og fikk Nobels fredspris i hånda i desember 2019. Men så vendte han tilbake til et tidligere liv. I fjor gikk han til krig mot Tigray-provinsen i nord.

Hva kan man forvente av en fredsprisvinner?

Abiy beskrev krigens vanvidd og lidelse senest i sin nobeltale i Oslo rådhus. «Krigen skaper bitre menn», sa han, «hjerteløse og barbariske menn».

Beskrev han seg selv?

Nobels fredspris er ingen pasifistpris. En av tre forutsetninger for å tildeles prisen er at vinneren har deltatt i «bildande och spridande af fredskongresser.»

Det betyr at fredsmekling og mange av fagets utøvere har blod på hendene. Derfor fikk Yassir Arafat, Shimon Peres og Yitzhak Rabin fredsprisen i 1994 for Oslo-avtalen. Arafat var kledd i uniform. USAs utenriksminister Henry Kissinger delte prisen i 1972 med sin motpart Le Duc Tho for å ha avsluttet Vietnamkrigen. Le Duc Tho nektet riktignok å motta prisen fordi han beskyldte Kissinger å ha brutt den våpenhvilen de fikk prisen for. Kissinger uteble fra seremonien i Oslo, og ba siden om å få returnere prisen, noe statuttene ikke tillater. Verdens darling, Barack Obama, sto i to kriger da han fikk prisen i 2009.

 

Den perfekte prisvinner?

Nobelkomiteen følte Abiy var den perfekte prisvinner. På forbløffende kort tid sluttet han fred med nabolandet Eritrea og grensene ble åpnet. Han løslot politiske fanger og innførte pressefrihet. Kvinner i stort antall fikk ministerposter og menneskerettighetene ble styrket. Han kastet seg også inn i konflikter i regionen med tilbud om mekling og fredsslutning.

Han var det nobelkomiteens leder Berit Reiss-Andersen kalte en «øyeblikkets mann». Han handlet, med stort mot, da han fikk sjansen. Han hadde en visjon om å samle sine 110 millioner landsmenn, fordelt på 80 etniske grupper.

Men uttrykket «øyeblikkets mann» fikk en annen betydning i løpet av fjoråret. Han gikk til krig mot den opprørske regionen i nord, Tigray. Den har vært styrt av det autoritære og brutale TPLF-partiet, som har hentet sin ideologi fra gammel albansk marxisme og stalinistisk disiplin.

TPLF spilte en avgjørende rolle da det prosovjetiske Derg-regimets falt i 1987, for ikke å snakke om tiden etterpå. Under sin leder Meles Zenawi tok det nasjonale makthegemoniet i Etiopia. Under keiser Haille Selassie var hegemoniet, allmakten, hos amharaene. Og slik har det føydale Etiopia vært styrt, fritt for vår form for demokrati.

Og så kommer Abiy, sønn av en muslimsk far og kristen-ortodoks mor. Faren var oromo, moren amhara. Da sønnen deres ble statsminister i 2017, mistet TPLF sin allmektige innflytelse. Grunnen var urovekkende.

Abyis fellesetiopiske visjon truet tigrayernes ønske om å være selvstyrte, og i tillegg styre andre. Etiopias regionale selvstyre har gitt Tigray friheter, men det fins grenser. De avholdt lokalt valg i fjor, til tross for at det nasjonale parlamentet utsatte valget på grunn av pandemien. Det toppet seg på høsten i fjor da den sterke regionale militærstyrken, bygget opp at TPLF-veteraner fra borgerkrigen angrep en av regjeringshærens militærbaser.

En hvilken som helst statsleder ville ha grepet inn - og Abyi sendte sine styrker for å gjenopprette «ro og orden».

Det var ingen krig, sa statsministeren. Det var en «rettshåndhevelse i eget land».

Men det settes ekstra krav til en mann med fredsprisen rundt halsen. Det er lettere å starte en krig enn å avslutte den. Tigray har egne styrker, og Eritrea har gått over grensen for å bistå Abyi, sivile er blitt drept, massakrer er gjennomført, og folk har flyktet over grensa til Sudan.

 

Fattigdommen, en felles fiende

Abyi er i ferd med å tape ansikt internasjonalt, for verden hadde ventet at fredsprisvinneren ville finne en fredelig, diplomatisk vei. Men han avviste Den afrikanske unionens tilbud om mekling. Han snudde ryggen til naboland som krevde det samme. Han hørte ikke på fredelige råd fra FN. Da burde han vel ikke fått prisen?

Strengt tatt fikk han Nobels fredspris for innsatsen har gjorde i 2019, og den innsatsen var formidabel. Komiteen ville dessuten gi prisen som en tilskyndelse for fortsatt fredsarbeid, og det kan trengs. Men fredspriser til aktive politikere i konfliktfylte land innebærer risikoen for at den som æres svikter sitt oppdrag eller havner i umulige situasjoner.

Abyis avvisning av forhandlinger og fredelig løsninger ble ikke forstått. Det sier Etiopia alltid, og det er delvis sant. Etiopia-kjennere jeg har snakket med beskriver en politisk kultur hvor et ord sjelden er en sannhet. Verden forstår ikke Etiopia. Abyi kriger mot en udemokratisk bevegelse som urettmessig har tatt seg til rette. Men var dette en «nødvendig» krig?

Det kan være verdt å lytte til en annen krigende fredsprisvinner, Barack Obama. Han mente at krigen kan forsvares av humanitære grunner. Griper man ikke inn, kan det ende med mer kostbare intervensjoner senere. «Å si at maktbruk noen ganger er nødvendig, er ikke en oppfordring til kynisme, det er å akseptere historien, at mennesket ikke er perfekt, og at fornuften ofte har sine begrensninger… Han viste til oppgjøret med Hitler, kampen mot IS og oppgjørene på Balkan. Krigens instrumenter har en rolle å spille for å bevare fred. Og likevel må denne sannheten leve sammen med en annen, nemlig at uansett hvor rettferdig en krig er, betyr krig alltid menneskelig tragedie.»

I et land med så lange linjer som Etiopia, er det for tidlig å vite om det kan bli noen varig fred og forsoning. Statsministerens økonomiske ambisjon kan være en like viktig fredsfaktor: fattigdom skaper alltid konflikt.

Selv har han beskrevet fattigdom som deres felles fiende. Vil han åpne fengslene for de opposisjonelle, journalistene og bloggerne igjen? Vil han søke brede forlik med dem som demonstrerte mot fredspristildelingen?

Kanskje like viktig er at han bevarer troen på sitt prosjekt, og på de ambisjonene han kom til Oslo med i 2019, gjennom et etiopisk ordtak: «Hvis du vil ha en fredelig natt, må også naboen din få en fredelig natt… Jeg har løfter som jeg skal holde før jeg sovner. Jeg har mange mil å gå på veien mot fred.»

Mening

I et land med så lange linjer som Etiopia, er det for tidlig å vite om det kan bli noen varig fred og forsoning

UTSYN:

Bistandsaktuelts meningsspalte, med faste kommentatorer:

  • Audun Aagre, leder i Burmakomiteen
  • Sissel Aarak, fungerende generalsekretær i SOS-barnebyer
  • Olutimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist
  • Samina Ansari, daglig leder i Avyanna Diplomacy
  • Bernt Apeland, Røde Kors-sjef
  • Kiran Aziz, advokat og senioranalytiker for ansvarlige investeringer i KLP
  • Zeina Bali, daglig leder for Syrian Peace Action Center (Space)
  • Tor A. Benjaminsen, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
  • Amar Bokhari, sosialentreprenør og daglig leder i Bokhari AS. Tidligere FN-ansatt og utenlandssjef i Redd Barna.
  • Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda
  • Benedicte Bull, professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo
  • Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp
  • Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
  • Anne Håskoll-Haugen, journalist og debattleder
  • Tomm Kristiansen, journalist og kommentator
  • Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre
  • Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk
  • Erik S. Reinert, professor ved Tallinn University of Technology
  • Hege Skarrud, leder i Attac Norge
  • Jan Arild Snoen, kommentator i Minerva
  • Erik Solheim, tidligere FN-topp og norsk miljø- og utviklingsminister, nå seniorrådgiver i World Resources Institute
  • Arne Strand, forskningsdirektør ved Chr. Michelsens institutt
  • Johanne Sundby, professor ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo
  • Maren Sæbø, journalist og kommentator
  • Titus Tenga, programdirektør i Strømmestiftelsen
  • Marta Tveit, frilansskribent og podcaster for Fellesrådet for Afrika/SAIH
  • Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet
  • Liv Tørres, direktør i Pathfinders for Peaceful Just and Inclusive Societies ved universitetet i New York.
  • Terje Vigtel, seniorådgiver i Conow
  • Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi
  • Henrik Wiig, seniorforsker ved Oslomet

Publisert: 15.01.2021 10.37.17 Sist oppdatert: 15.01.2021 10.37.17