MICHELE CATTANI / AFP / NTB  Horizontal, fishing, conflict

En gruppe barn spiller fotball i utkanten av byen Mopti i Mali i mars i år. Foto: Michele Caattani / AFP / NTB

Den nye klimadeterminismen

UTSYN: Idéen om at klimaendringene er en avgjørende årsak til migrasjon og voldelige konflikter gjentas stadig oftere. Det er en lissepasning til klimaskeptikere, skriver Tor A. Benjaminsen.

Den nye klimadeterminismen, idéen om at klimaendringene er en avgjørende årsak til migrasjon og voldelige konflikter gjentas stadig oftere – der Sahel er ett typisk eksempel på en slik kopling. I likhet med den gamle determinismen er den nye også eurosentrisk ved at den ser bort fra afrikanere som politiske aktører.

I andre halvdel av 1800-tallet, og parallelt med den europeiske koloniseringen av tropiske områder, vokste klimadeterminismen (også kalt naturdeterminismen) fram som en ledende modell for å forklare forskjeller i kultur og samfunnsutvikling. Den sa kort og godt at klimaforhold er bestemmende for hvordan et samfunn har utviklet seg. Temperatur og nedbørsmønster blir sett på som avgjørende for både individers mentale og fysiske utvikling samt sosial organisering og adferd.

Tropisk klima skulle dermed forårsake den pussige kombinasjonen av latskap og promiskuitet, mens et temperert klima førte til en høyere form for sosial organisering og bedre samfunns- og arbeidsmoral. Klimatiske forhold var altså avgjørende for utviklingen av sivilisasjoner. Herfra var veien kort til å se på kolonisering og utvikling av tropiske områder som «den hvite manns byrde». Klimadeterminismen bidro til å begrunne kolonisering og å hviske ut koloniserte folk som handlende aktører med en historie og egen samfunnsutvikling.

 

Den første klimakrigen?

Fra 1920-tallet begynte klimadeterminismen å miste sitt hegemoni og etter andre verdenskrig hadde den tapt det meste av sin kredibilitet, fordi to verdenskriger hadde gjort det vanskelig å se politikk, ideologi og makt som underordnet klimatiske forhold.

Men i de siste par tiårene har vi sett en ny variant av klimadeterminismen oppstå. Den kjente klimaforskeren Mike Hulme kaller dette klimareduksjonisme. Den innebærer å redusere menneskers adferd til en funksjon av klimaendringene. Temaområdet klima-konflikt-migrasjon er det tydeligste eksempelet på denne klimareduksjonismen. Og Sahel er den delen av verden som oftest nevnes som et eksempel på hvor man finner en slik klar sammenheng.

Al Gore og FNs klimapanel fikk Nobels fredspris i 2007 for å spre kunnskap om menneskeskapte klimaendringer som ifølge Nobelkomiteen er blant hovedårsakene til voldelige konflikter og krig i verden. I sin tale ved prisutdelingen i Oslo rådhus, kalte komitélederen Ole Danbolt Mjøs konfliktene i Sahel og spesielt i Darfur for «den første klimakrigen». Det ryktes at tidligere president Bashir i Sudan gliste bredt da han hørte dette.

I 2008 fikk jeg oppleve den nye klimadeterminismen på nært hold. Da ble jeg invitert med av Utenriksdepartementet under Erik Solheims besøk til Mali mens han var minister for utvikling og miljø. For min del havnet jeg i en rolle der jeg ikke ble bedt om noen råd eller innspill, men i stedet ga det meg mulighet til interessante observasjoner. Besøket varte kun 48 timer, men på denne tiden rakk Solheim å holde rundt 15 taler i møter med myndigheter, frivillige organisasjoner, landsbyer og nomadegrupper. Alle hadde på forhånd fått beskjed om at Solheims primære interesse var hvordan klimaendringene påvirker Mali og Sahel. I sine innlegg snakket da også Solheim utelukkende om klimaendringer, og alle han møtte hadde forberedt taler om samme tema.

 

En klimaendringsagenda

Klimaendringene påvirker selvsagt Sahel som alle andre steder på kloden, men nøyaktig på hvilken måte er fremdeles usikkert. Sannsynligvis vil den totale nedbøren øke, men også bli mer konsentrert i en kortere regntid. Hvordan dette vil påvirke økologi og produksjonssystemer vet vi ikke nok om, men det er nærliggende å tenke at fastboende bønder vil få det vanskeligere enn gjetere som er mer fleksible og kan flytte på seg. Det er også mer sannsynlig at «gjengroingen» i Sahel fortsetter enn at det blir omfattende ørkenspredning.

Uansett, etter å ha arbeidet med forskning i Mali i 20 år var Solheims besøk første gang jeg hørte folk i landet snakke om klimaendringer. I samtaler med folk var det vanligvis helt andre saker de var opptatt. Spesielt den omfattende korrupsjonen og hvordan den påvirket folks dagligliv var et vanlig tema. Men også bekymringer for et gryende tuaregopprør i nord, som igjen hadde begynt å ulme siden 2006 og som førte til en mer utrygg situasjon, opptok mange. I tillegg var Mali i ferd med å bli et transittland for smugling ikke bare av sigaretter og andre varer som det er en lang tradisjon for, men også av narkotiske stoffer som kokain.

I 2009 landet for eksempel en Boing 727 i ørkenen utenfor Gao med 10 tonn kokain. Flyet hadde kommet direkte fra Latin-Amerika. Lasten ble raskt hentet av folk i flere terrenggående biler hvorpå flyet ble påtent. Det er antatt at denne omfattende smuglingen ble organisert av grupper tilknyttet Al Qaeda som hadde etablert seg i Nord-Mali siden begynnelsen på 2000-tallet som en bieffekt av borgerkrigen i Algerie på 1990-tallet.

I 1990 var islamistene i Algerie i ferd med å vinne et nasjonalt valg som så ble kansellert av militærregimet med Frankrikes og Vestens godkjenning. Dette førte til en borgerkrig i landet og en radikalisering av de islamistene som overlevde. En del av disse flyttet til Mali.

Dette, sammen med det økende vanstyret var to grunnleggende årsaker til krisa i Mali som allerede var i emning i 2008. Denne bakgrunnen var Solheim og det norske utenriksdepartementet tilsynelatende mindre interessert i. I stedet stilte de med en agenda som kun fokusert på klimaendringene.

 

Lissepasning til skeptikere

Etter NATOs bombing av Libya i 2011 kollapset Mali fullstendig – en bombing som Solheims regjering var sterkt medvirkende til. Drapet på Gaddafi førte til at noen tusen tungt væpnede tuareger, som hadde vært ansatt i Libyas hær, returnerte til Mali og ga nytt liv til det ulmende opprøret.

Selv om dagens krise i Mali og Sahel er sammensatt, men med ulike politiske årsaker, florerer ideen om at krisa er klimaskapt i internasjonale nyhetsmedier. Nylig kunne for eksempel både BBC og Aljazeera melde at klimaendringene er roten til konfliktene i Mali. Samtidig er Norge nå blitt medlem i FNs Sikkerhetsråd for de neste to årene og har pekt ut koplingen mellom klima og konflikt som ett av fire satsingsområder for sitt arbeid i rådet. Faren er at dette kan bidra til å avpolitisere krig og konflikt og tåkelegge de egentlige årsakene.

Det kan være flere årsaker til den nye klimadeterminismen. Mange har nok gode hensikter, kombinert med lite kunnskap, og ønsker rett og slett å vise hvor alvorlige konsekvensene av klimaendringene kan være også for Europa ved økt jihadisme og dermed større terrorfare, samt økt migrasjon til Europa. Men forskningen på både årsaker til økt tilslutning til jihadistgrupper i Sahel og migrasjon til Europa peker i stedet på ulike politiske og økonomiske forhold.

Den manglende anerkjennelsen av afrikansk politikk og den politiske dynamikken i Sahel som viktig for å forstå konflikt og migrasjon, er også et uttrykk for en dyp kolonial arroganse. Den er fortsettelsen av en lang europeisk tradisjon i å lese Afrika gjennom eurosentriske briller. Den nye klimadeterminismen er ikke bare en lissepasning til klimaskeptikere, den viser også at klima, konflikt og migrasjon er enda et tema som behøver en debatt om avkolonisering.

Mening

Selv om krisen i Sahel er sammensatt, med ulike politiske årsaker, florerer ideen om at den er klimaskapt

UTSYN:

Bistandsaktuelts meningsspalte, med faste kommentatorer:

  • Audun Aagre, Myanmar-kjenner og kommentator
  • Sissel Aarak, generalsekretær i SOS-barnebyer
  • Olutimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist
  • Samina Ansari, daglig leder i Avyanna Diplomacy
  • Bernt Apeland, Røde Kors-sjef
  • Kiran Aziz, advokat og senioranalytiker for ansvarlige investeringer i KLP
  • Zeina Bali, daglig leder for Syrian Peace Action Center (Space)
  • Tor A. Benjaminsen, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
  • Amar Bokhari, sosialentreprenør og daglig leder i Bokhari AS. Tidligere FN-ansatt og utenlandssjef i Redd Barna.
  • Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda
  • Benedicte Bull, professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo
  • Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp
  • Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
  • Anne Håskoll-Haugen, journalist og debattleder
  • Tomm Kristiansen, journalist og kommentator
  • Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre
  • Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk
  • Erik S. Reinert, professor ved Tallinn University of Technology
  • Hege Skarrud, leder i Attac Norge
  • Jan Arild Snoen, forfatter og kommentator
  • Erik Solheim, tidligere FN-topp og norsk miljø- og utviklingsminister, nå seniorrådgiver i World Resources Institute
  • Arne Strand, seniorforsker ved Chr. Michelsens institutt
  • Johanne Sundby, professor ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo
  • Maren Sæbø, journalist og kommentator
  • Titus Tenga, programdirektør i Strømmestiftelsen
  • Marta Tveit, frilansskribent og podcaster for Fellesrådet for Afrika/SAIH
  • Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet
  • Liv Tørres, direktør i Pathfinders for Peaceful Just and Inclusive Societies ved universitetet i New York.
  • Terje Vigtel, seniorrådgiver i Conow
  • Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi
  • Henrik Wiig, seniorforsker ved Oslomet

Publisert: 13.04.2021 10.38.37 Sist oppdatert: 13.04.2021 10.38.37