17. mai er den internasjonale dagen mot homo-, trans- og bifobi. Derfor går flere og flere med et regnbueflagg i tillegg til det norske flagget på 17. mai. Og det trengs, skriver Tor-Hugne Olsen. Her fra minnemarkeringen i London etter terrorangrepet mot en nattklubb for homofile i Orlando i 2016. Foto: Paul Brown / Rex / Shutterstock editorial / NTB

17. mai er en gledens dag. I verden er dagen dedikert til å bekjempe hat

UTSYN: Rettssaken mot fire av åtte menn som er anklaget for å ha brutalt myrdet de to homoaktivistene Xulhaz Mannan og Mahbub Rabbi Tonoy i Bangladesh i 2016, er i disse dager i siste fase. Men homomord rammer ikke bare individene som drepes og deres nære, skriver Tor-Hugne Olsen.

De åtte mennene drepte ikke bare to menn, de drepte også langt på vei en voksende skeiv bevegelse i Bangladesh.

17. mai er den globale dagen for å bekjempe hat mot skeive. Dét ble vi minnet om av NRKs nasjonaldagsreportasje i 2017 da en av gardistene danset med en journalist av samme kjønn i feiringa, til glede for nesten alle i Norge. Det finnes heldigvis ingen miljøer med politisk makt eller penger som kjemper mot våre rettigheter som skeive i Norge, og hat og vold er ikke hverdagskost, selv om noen kamper gjenstår, som kampen for flere kjønnskategorier. 

Slik er det ikke overalt. Fram til 1990 anså Verdens Helseorganisasjon (WHO) homofili som en sinnslidelse. Først den 17. mai 1990 ble vi friskmeldt. Dette førte til at da man i 2004 bestemte at man skulle finne en dag å markere motstanden mot hat mot skeive, ble 17. mai valgt som den internasjonale dagen mot homofobi, og senere også transfobi og bifobi. Slik ble 17. mai en global dag for feiring av seksualitets- og kjønnsmangfold.

Derfor går flere og flere med et regnbueflagg i tillegg til det norske flagget på 17. mai. Og det trengs, fordi det rundt omkring i verden fremdeles er mye hat og vold.

 

Syv land har fremdeles dødsstraff for skeive

Aller verst er det når staten, som skal beskytte sine innbyggere, bidrar til vold og hat. Skeiv sex kriminaliseres i 71 land i verden. Seks av disse opererer faktisk med dødsstraff for menn som har sex med menn: Iran, Saudi Arabia, Mauritania, Brunei, Yemen og de muslimsk-dominerte provinsene nord i Nigeria. Dette er faktisk en reduksjon siden sist 17. mai, siden Sudan i fjor sommer fjernet dødsstraffen fra sine lover.

Det er ikke ofte en hører om dødsstraff mot homofile, men slik lovgivning gir forferdelige signaler til landets befolkning. Så sent som denne måneden kom den siste nyheten om drap fra Iran. 20-årige Alireza Fazeli Monfared ble drept av sin egen bror da familien oppdaget at han fikk fritak fra militærtjeneste grunnet sin seksualitet. Mordere dømmes til døden i Iran, men det finnes et unntak: Dersom den dreptes familie tilgir morderen. Så når familien selv er skyldig forventer ingen noen straff.

6Rang er en organisasjon av iranske skeive. De skal markere 17. mai med en kampanje rettet mot universiteter og andre høyere utdanningsinstitusjoner i Iran for å søke å endre holdninger.

 

Sør-Afrikas seriemord av skeive i vår

17. mai markeres i Sør-Afrika med en debatt ledet av Høyesterettsdommer Edwin Cameron, selv en HIV-positiv homofil mann, sammen med en svart forfatter, en farget imam og en jødisk transperson. De skal diskutere hvordan tro og trossamfunn kan og bør bli en trygg havn for skeive. Det blir helt sikkert en spennende debatt som speiler regnbuenasjonen Sør-Afrika på sitt beste. Landet var det første i verden som innførte seksuell orientering som diskrimineringsgrunnlag i grunnloven, som også førte til at det ble et av de første landene i verden som tillot samkjønnet ekteskap, også før oss i Norge. 

Samtidig, i skyggen av lovene og alt det gode arbeidet, levde volden og hatet sitt eget liv. Og denne våren har vi sett en bølge av drap rettet mot skeive. 

Den 3. mai ble 24-årige Phelokazi Mqathana den åttende skeive som har blitt drept i Sør-Afrika på mindre enn tre måneder. Frykten og sinnet øker i de skeive miljøene i Afrikas mest liberale land. De skeive organisasjonene har krevd at ledende politikere og religiøse ledere kommer med tydelig beskjed om at dette er uakseptabelt og at politiet må prioritere disse drapene som hatkriminalitet. Foreløpig er det stille fra regjeringen og de fleste trossamfunn.

 

Ugandiske parlamentarikeres hat mot skeive

I Uganda vedtok parlamentet i mai en ny lov mot seksualforbrytelser (Sexual Offences Act). Denne inkluderer at sex mellom likekjønnede skal straffes med opptil 10 år i fengsel. Loven stipulerer også harde straffer for sexarbeidere. Disse skal også skrives inn i et register for sexforbrytere. Også familiemedlemmer som ikke rapporterer skeive slektninger til registeret kan straffes med opptil tre år i fengsel. HIV-positive homofile menn får ikke den oppfølgingen de trenger, og havner bakerst i køen for behandling. 

Dette er ikke bare diskriminerende, det bryter også med Ugandas menneskerettslige forpliktelser og svekker landets folkehelse.

Sexual Offences Act følger opp the Anti-Homosexuality Act fra 2014. Disse lovene innskrenker definisjonen av voldtekt, og gjør det vanskeligere å søke hjelp etter voldtekt eller seksuell vold. Etter 2014 rapporterte Amnesty International at transpersoner lot være å søke hjelp hos politiet etter voldtekt i frykt for selv å bli fengslet. 

I 2014 ble forslaget møtt med protester og til slutt skrotet på en formalitet. Denne gangen er de internasjonale protestene enda sterkere og ledet av FN. UNAIDS, FNs samlede program mot HIV, som ironisk nok er det eneste FN-organet som er ledet av en ugander, var først ute med kritikk av den nye loven. De frykter for at den nye lovgivningen kan redusere effekten av Ugandas bekjempelse av sykdommen. 

Presidenten kan ennå la være å signere loven som han gjorde i 2014.

 

Snart dom – 5 år etter mordene i Bangladesh

I vår skal det forhåpentligvis settes en sluttstrek for rettssaken mot fire av de åtte mennene som brutalt myrdet de to homoaktivistene Xulhaz Mannan og Mahbub Rabbi Tonoy i Dhaka, Bangladesh for fem år siden. De fire andre er på rømmen. Dommen skulle egentlig falt 6. april, men den nye koronabølgen førte til en ny utsettelse. Xulhaz var en av få åpne homofile i landet starta landets første magasin for skeive Roopbaan og initierte mange aktiviteter. Til tross for at han levde et trygt liv som leder for menneskerettighetsprogrammet til USAid skapte han aktiviteter i de fattigere områdene i Dhaka, og nådde grupper som ikke hadde blitt sett før, inkludert landets transbefolkning, hijra’ene.

Den amerikanske ambassaden var blant mange som markerte 5-årsdagen for drapene den 25. april. Det er en spire til debatt om forholdene for landets skeive befolkning hver vår, når årsdagen for drapene blir markert. Men det blir med det, ellers i året er det lite aktivitet på aktivistfronten. For homohat rammer ikke bare individer. De åtte drepte ikke bare to menn, de drepte langt på vei en voksende skeiv bevegelse i landet. En hijra-kvinne som ble intervjua av BenarNews i forbindelse med 5-årsmarkeringa sa:

«Før mordene kunne vi møtes, organisere og snakke fritt. Mange skeive sto fram, i 2014 holdt vi for første gang en regnbue-marsj. Men mordene endra alt. Disse siste fem årene har vi ikke engang kunne møtes, langt mindre ha aktiviteter.» Hjemmesida til Roopbaan er fremdeles der, som et slags bevis. Mange aktiviteter fram til 2016, så noen små notiser hver april etter det.

Xulhaz sa ofte: “Min kjærlighet skader ikke deg, men ditt hat ødelegger meg”.

Derfor bør vi på 17. mai ikke bare feire friheten vår i Norge, men også tenke på at det er en viktig dag i verden. Hvor skeive, våre familier og venner, og noen presidenter og ambassadører, markerer dagen og står opp mot hat og vold, for et mangfold i kjærlighet og kjønn – for en ny vals på brosteinen på Karl Johan.

Mening

I skyggen av lovene og alt det gode arbeidet levde volden og hatet sitt eget liv. Og denne våren har vi sett en bølge av drap rettet mot skeive.

UTSYN:

Bistandsaktuelts meningsspalte, med faste kommentatorer:

  • Audun Aagre, Myanmar-kjenner og kommentator
  • Sissel Aarak, generalsekretær i SOS-barnebyer
  • Olutimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist
  • Samina Ansari, daglig leder i Avyanna Diplomacy
  • Bernt Apeland, Røde Kors-sjef
  • Kiran Aziz, advokat og senioranalytiker for ansvarlige investeringer i KLP
  • Zeina Bali, daglig leder for Syrian Peace Action Center (Space)
  • Tor A. Benjaminsen, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
  • Amar Bokhari, sosialentreprenør og daglig leder i Bokhari AS. Tidligere FN-ansatt og utenlandssjef i Redd Barna.
  • Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda
  • Benedicte Bull, professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo
  • Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp
  • Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
  • Anne Håskoll-Haugen, journalist og debattleder
  • Tomm Kristiansen, journalist og kommentator
  • Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre
  • Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk
  • Erik S. Reinert, professor ved Tallinn University of Technology
  • Hege Skarrud, leder i Attac Norge
  • Jan Arild Snoen, forfatter og kommentator
  • Erik Solheim, tidligere FN-topp og norsk miljø- og utviklingsminister, nå seniorrådgiver i World Resources Institute
  • Arne Strand, seniorforsker ved Chr. Michelsens institutt
  • Johanne Sundby, professor ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo
  • Maren Sæbø, journalist og kommentator
  • Titus Tenga, konstituert generalsekretær i Strømmestiftelsen
  • Marta Tveit, frilansskribent og podcaster for Fellesrådet for Afrika/SAIH
  • Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet
  • Liv Tørres, direktør i Pathfinders for Peaceful Just and Inclusive Societies ved universitetet i New York.
  • Terje Vigtel, seniorrådgiver i Conow
  • Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi
  • Henrik Wiig, seniorforsker ved Oslomet

Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 14.05.2021 14.30.09 Sist oppdatert: 14.05.2021 14.30.09