Dima Gavrysh / AP / NTB

På landsbygda i Afghanistan har lite forandret seg siden USAs invasjon i oktober 2001. Og ting har endret seg minst for de som hadde minst fra før. På landsbygda i Paktia-provinsen ble fattige afghanere lovet utvikling og velstand hvis de samarbeidet med USA og myndighetene mot Taliban. Men etter hvert som landsbyhjem ble raidet og truffet av bomber, mistet folk tillitten til USAs evner og uttalte hensikter, skriver Andreas Westberg. Foto: Dima Gavrysh / AP / NTB

Vestens kollektive hukommelsestap i Afghanistan

MENINGER: Ruinene til koalisjonsbasene i Lwara, Shkin og Sperah avslører NATOs tapte frontlinje i krig mot en organisasjon de aldri fikk overtaket på. Kampen om Afghanistan ble tapt i furuskogene i Paktika lenge før Kabuls fall, skriver Andreas Westberg.

Mellom bølgende daler og fjell svøpt i furuskog ligger restene av to amerikanske baser i Giyan-distriktet i Paktika-provinsen. Her i et hjørne av Afghanistan står pashtunske slott, qalats, rundt ruinene av Vestens tyve år lange krig. Det er lenge siden amerikanerne forlot Giyan, og sporene av Lwara-basen på grensen til Pakistan er en av få påminnelser om en glemt og forlatt «hearts and minds»-strategi. Vestens krigstretthet inviterer kanskje til kollektivt hukommelsestap, men i Giyan står et eldgammelt landskap med lang hukommelse og dype arr. I landsbyene er krigens minner friske som dugg.

I Giyan har mye skjedd og lite forandret seg siden USAs invasjon i oktober 2001. Som i så mange andre deler av Afghanistan har minst endret seg for de som hadde minst fra før. Men bilder av fattige afghanere fanget i endeløse korrupsjons- og blodsspiraler har på ingen måte trukket på vestens kollektive oppmerksomhet de siste tyve årene. Den ekstreme ulikheten som har herjet mellom den rike overklassen i Kabul, «Gucci-Afghanerne», og bøndene langs NATOs frontlinje i Giyan er en sterk kontrast til Vestens flyktige og selektive minner om krigen i Sør-Asia.

Inntil ganske nylig, The Forgotten War. Bilder av Kandahars fall i 2001 ble avsluttet med tordenbombingen av Tora Bora i jakten på Al-Qaidas leder. Så ble det stille. Vestens øyne flyttet seg mot Irak og nye kriger, Taliban forsvant fra alles tunger, og «krigen i Afghanistan» gikk inn i en nesten tyve år lang oppmerksomhetsdvale. Mangelen på oppmerksomhet ble kun punktert av dekningen av fangetransport fra Bagram-fengselet til Guantánamo, operasjonen mot Osama bin Laden i Abbottabad (i Pakistan), koalisjonens kamper langs Helmand-floden, dronevideoene fra Waziristan, hotellbombinger i Kabul og en og annen tvangsreturnering av afghanske familier.

Bombingen av Tora Bora i Nangarhar i desember 2001. Foto: David Guttenfelder / AP photo / NTB

Krigen ble avgjort langt utenfor Kabul

Anklager om diktatur, ekstrem korrupsjon, mishandling av barn og andre grove menneskerettighetsbrudd gjennomsyret virkeligheten rundt «det afghanske regimet», men det kvalifiserte knapt til en omtale i vestlige medier. Mens Taliban gjenerobret Afghanistan, rømte den unge finansministeren landet – tollmyndighetene hadde mistet sine inntekter, så da var det vel liten grunn til å bli. Samme natt som Kabul falt stod rike afghanere, med penger på bankkontoer i utlandet, utdannelse i USA, leilighet i London, og nære relasjoner til regimet i Kabul, foran kameraer med tårer i øynene. Hvor var live-sendingen med de sørgende familiene i Paktika da et bryllup ble sprengt i fillebiter for noen år siden? Hvor var oppropene for rettigheter til de 90 prosentene av Afghanistans folk som har overlevd på mindre enn 2 dollar om dagen? Blindhet og døvhet. Etter at USA og NATO hadde investert 1 billion dollar på det afghanske sikkerhetsapparat, smuldret det opp på litt over en uke.

Fortellingene om minnene om krigen i Afghanistan er bedragerske og selektive i et omfang som savner sidestykke. Det gikk nesten tyve år før USA og Europas uvillige blikk igjen var festet på Kabul, i dyp overraskelse over at den afghanske stat falt som et korthus. Nå annonseres det at det er afghanerne selv som må ta ansvar for den krigen som vesten har ført gjennom tyve år. En reaktiv, manisk og forvirret jakt på opprørere, ikledt en halvhjertet «demokratiserende» og statsbyggende fasade.

Tyve år etter invasjonen i 2001 står den afghanske stat som en bedervet, fremmed skikkelse i et dalstrøk i det østlige Paktika. Blant stammeledere i Wazir-stammen i Giyans nabodistrikt Bermel ble det først hvisket om at USA ønsket å samarbeide med de lokale. Partnerskap mot Taliban ble lovet i bytte mot utvikling og velstand for Wazir-stammen. Men samarbeidet var og ble ad hoc, uberegnelig og usikkert. Etter hvert som landsbyhjem ble raidet og truffet, fedre, sønner, onkler og nevøer forsvant fra veier og sjekkpunkter og avlinger og verdier ble ødelagt, fordampet Wazir-stammens tillitt til USAs evner og uttalte hensikter.

I virkeligheten ble Afghanistan-krigen tapt i områder langt fra Kabul – i skoger, marker, landsbyer og hjem, som hos Zadran- og Wazir-stammene i Paktika-provinsen. Allerede i 2006 var det klart at Taliban og Haqqani-nettverket var på full vei tilbake, og på offensiven i store deler av de sørlige og østlige delene av Afghanistan. I Giyan og andre distrikter på frontlinjen ble USAs jakt på Taliban intensivert, og «hearts and minds»-strategien ble i økende grad slept etter vekten av et massivt «kill/capture»-program (drep eller ta til fange, red. anm.) som trakk krigen direkte inn i folks hus og hjem. Amerikanerne omtalte selv dette programmet som en «industriell-skala, kontraterror drapsmaskin».

«De kommer midt på natten, de bryter seg inn. De har med hunder. De trekker kvinnene ut av våre hus», utbrøt en stammeleder til en afghansk offiser foran PBS Frontlines journalister i 2011. En annen erklærte at «hvis Taliban gjemte seg i mitt hus, ville jeg ikke fortalt deg det. Taliban vanærer ikke våre kvinner slik som dine venner gjør.» Imens «kill/capture»-maskineriet valset gjennom det sydøstlige Afghanistan, kunne Haqqani-nettverkets enkle fortellinger om voldelige amerikanere og korrupte afghanske autoriteter, uten respekt for de lokale og med skjulte agendaer og planer om selvberikelse, forplante seg fra hus til hus, landsby til landsby, og distrikt til distrikt.

 

Skjebnesvangert møte i «dødens dal»

I Giyan kommer nesten hele befolkningen fra Giyan Khel-stammen, som er en del av den pashtunske Zadran-stammen. Zadran er også stammen til Haqqani-nettverket. Organisasjonens leder Sirajuddin er sønn av avdøde Jalaluddin Haqqani fra Paktiya-provinsen, en av tre provinser i Loya Paktiya-regionen (‘Stor-Paktiya’). Sirajuddin er i dag en av Talibans to nestkommanderende sammen med Mawlawi Yaq’ub, sønnen til Talibans grunnlegger, Mullah Omar. Sirajuddins far grunnla Haqqani-nettverket på 1980-tallet, og var en nær venn og støttespiller til Osama bin Laden under mujahedin-kampene mot Sovjet i Loya Paktiyas fjell og daler. Zadran-folkets land er derfor haqqanienes land. Og nattlige «kill/capture»-operasjoner mot Haqqani-ledere og medlemmer på tvers av Khost, Paktiya og Paktika ble utført i familiers, slektningers og naboers landsbyer og hjem.

Ruinene til koalisjonsbasene i Lwara, Shkin og Sperah avslører NATOs tapte frontlinje i krig mot en organisasjon de aldri fikk overtaket på. Baser forlatt av USA og senere afghanske myndigheter har i lang tid kastet lange skygger over ideen om at landet ble styrt av en legitim, sentralstyrt autoritet. Men USAs og Europas kollektive illusjon om en afghansk stat, svøpt i vestens eget selvbilde sprakk først da Taliban, ikledt sandaler og walkie-talkies, på nytt stod utenfor Kabuls port.

I 2009 sa en av USAs politiske utsendinger i Afghanistan, Matthew Hoh, opp sin stilling – krigen «kunne ikke vinnes». Hoh var selv ute på frontlinjen i Afghanistan, og i Korengal-dalen i Kunar-provinsen bevitnet han hvordan lokale afghanere opplevde krigføringen på kloss hold.

I et intervju beskrev Hoh hvordan «de lokale i Korengal levde av trelast», men da USAs koalisjonsmyndigheter ankom dalen, «besatte vi trelastdepotet til den rikeste blant dem». «Deretter brakte vi den afghanske hær og afghansk politi til området – fremmede i Korengal. Og hva gjorde vi så? Vi fortalte de lokale at disse fjellene her, hvor dere har hogget trær og som dere har livnært dere på i hundrevis av år – dere eier ikke noe av det. Dette tilhører de sentrale myndigheter. Og dere må betale skatt for å fortsette.» Korengal er i dag kjent som «dødens dal».

I Giyan, som i Korengal, er benrestene av amerikansk tilstedeværelse det eneste som er igjen av et skjebnesvangert møte mellom en døv, fremmed makt og lokalsamfunn uten minner om staten.

 

Står klare til å ta over

Allerede nå skrives historien om, til mange afghaneres overraskelse. Nå sies det at NATO kun kom for å drive ut Al-Qaida. «Oppdrag utført». Men dette var ikke fortellingen som ble servert til afghanske bønder i bytte mot samarbeid mot Taliban – slektninger og ledere fra deres egne stammer og nabolag. Afghanere ble lovet at forpliktende samarbeid på frontlinjen ville bygge en «afghansk nasjon». Sikre velstand til landsbyen og dalen. Lokale afghanere måtte forstå at Taliban, selv deres egne slektninger, var fienden. Ingen kompromiss. Ingen forhandlinger.

Vestens selvbedrag om ansvarlighet i Afghanistan er en uhyggelig kontrast til det lange, blodige og dypt forvirrende forløpet afghanere har vært vitner til gjennom to tiår med «krigen mot terror». Endeløse nattlige raid mot hus over det ganske afghanske land har satt dype, traumatiserende spor. På tvers av Paktika-provinsen har lokale for lengst erfart at nattlige besøk ikke er forsøk på naboskapelig høflighet fra nærliggende amerikanske og afghanske baser, men plutselige muligheter til å miste liv, hjem og ære.

I Giyan, der en av de mest beskutte basene i Afghanistan-krigen ligger, er det så å si intet håndfast igjen av den illusoriske afghanske staten, av amerikansk tilstedeværelse, nødhjelpsprosjekter eller vestlig «demokratiseringsarbeid». Giyan-distriktet står igjen som en glemt fotnote. Siden Afghanistan er «den glemte krigen», er Giyan derfor en fotnote til en fotnote.

Med vestens tilbaketrekning fra Afghanistan venter en ny generasjon lokale ledere fra Haqqani-nettverket og fra skoger og marker i Giyan, Sperah, Nakah, Zurmat og Ziruk på sin mulighet og sitt øyeblikk – oppmuntret og velernært av synet av det totale fallet til en panikkslagen afghansk regjering og dets pill råtne sikkerhetsstyrker. Hvor enkelt er det ikke for Haqqani-nettverket, for Taliban, for Al-Qaida å nå si «hva var det vi sa? Ikke tro på amerikanerne, vesten eller deres afghanske venner, de har ført dere bak lyset.»

Disse lederne – blant dem Sirajuddin Haqqani fra Paktiya, Sayidullah Hamas fra Giyan, Muhammad Umar Zadran fra Sperah, og Yahya Haqqani fra Miramshah – er venner av Al-Qaida og blodsbrødre til Tehrik-e-Taliban i Pakistan. De har sett USA og NATO fordufte fra landet over natten, akkurat som deres mujahedin-fedre var vitne til Sovjetunionens flukt. Nå står de klare til å overta og utøve den makten som ligger igjen ved deres føtter, strødd ut over Afghanistan.

Mening

I virkeligheten ble Afghanistan-krigen tapt i områder langt fra Kabul – i skoger, marker, landsbyer og hjem, som hos Zadran- og Wazir-stammene i Paktika-provinsen.

Andreas Westberg
Meld deg på Bistandsaktuelts nyhetsbrev. Hold deg orientert om det som skjer innen bistand og utviklingspolitikk.
Publisert: 20.08.2021 07.17.43 Sist oppdatert: 20.08.2021 07.17.43