Brasiliansk spesialpoliti i aksjon i Morro de Alemao-favelaen hvor det var harde kamper mellom politi og lokale bander i 2010. Framtidas konflikter vil i all hovedsak utspille seg der folk bor - i byer. Mye mer må gjøres for å skape bedre forhold i byene slik at man kan forhindre mange konflikter, skriver Erik Berg. Foto:  JEFFERSON BERNARDES, afp/ntb scanpix

Slaget om byen - prolog til framtida

Byer er nåtidas og særlig framtidas slagmark.Terrorangrepene på kjøpesenteret i Nairobi, luksushotellene og jernbanestasjonen i Mumbai, regjeringskvartalet i Oslo, folkeskolen i Beslan og boligkvarterene i Aleppo, peker alle mot urbane krigssoner som sentrale.

Av Erik Berg Sist oppdatert: 19.04.2015

Væpnede konflikter mellom stater eksisterer knapt lenger. Allerede 70 prosent av dagens konflikter utspiller seg i urbane områder med slum som innfallspunkt. En global trend som verken organisasjoner for militærstrategi eller utvikling har tatt inn over seg. Konflikter skjer der menneskene er. Det vil si i byer. 70 prosent av verdens befolkning vil trolig bo i byer i 2050.

«Den totale krig» tilhører historien. Det var NATOs og Warshawa-paktens paradigme og innebar kamper i åpne landskap med infanterienheter, panserkjøretøy, artilleri og jetfly. Mye av det man trodde man skjønte i Afghanistan eller Iraks fjell- og slettelandskap gjelder ikke nå. Framtidas konflikter vil ikke finne sted på bygda i landlåste stater, men i tett befolkede byområder ofte med en kystlinje.

NI AV TI konflikter i dag er borgerkriger med store regionale implikasjoner. FNs mål er å begrense antall drepte og sårede og å unngå urbane geriljakriger som strekker seg over tid. Vold mot lokalbefolkning skal holdes på lavt nivå. Fokus er på kirurgiske punktangrep. En bygning, en etasje, en leilighet er ofte målet. Internasjonale media er til stede og rapporterer løpende med lokalbefolkningen som ofre eller tilskuere.   

Gitt utviklingen blir det nødvendig å fokusere på menneskers sikkerhet i stedet for på statens. Den består av et spenn av biologiske, sosiale, økonomiske og politiske behov. Urban fattigdom avgjør folks sårbarhet og evne til å stå i mot interne og eksterne sjokk. Slummen er fattigfolks slagmark i daglig kamp for å overleve. Internasjonale og norske utviklingsorganisasjoner har ikke tatt inn over seg at denne fattigdommen er farligere, men også forskjellig fra den rurale de har vært vant til å møte. Urban fattigdom er i dag ulikhetenes fremste ansikt. 

SITUASJONEN ER dramatisk. Ifølge FNs bosettingsprogram vokser verdens slumbefolkning med 25 millioner mennesker per år. Bare i Kina flytter årlig 10 millioner mennesker fra bygda til storbyene langs kysten. I motsetning til tidligere migrasjonsbølger, er folk som flytter fattige. Etter hvert som en voksende økonomisk elite bygger ferdig de elektriske gjerdene rundt sine boligkvartaler, mister de både den moralske og kulturelle kontakten med og forståelsen av fattigdommen de selv i mange tilfeller har forlatt. Den «automatiske» kriminaliseringen av de urbane fattige som følger - og for den saks skyld av middelklassen som kjemper for sine borgerlige rettigheter - blir en selvoppfyllende spådom som trolig vil skape en urban framtid med uendelige motsetninger og kamper. 

De som tenker «glupt» innen amerikanske og europeiske utenrikspolitiske institutter og tenketanker har så langt lukket øynene for en «planet med slum». Det er kun Pentagons beste hjerner som har beveget seg i retninger hvor FN organisasjoner, Bretton Woods institusjoner og Utenriksdepartement ikke våger seg. Dvs. i smugene, kloakkene, leilighetskompleksene og de falleferdige bygninger som utgjør verdens slum. En elendighet som logisk sett er resultat av manglende urban reform. Pentagons doktriner er nylig blitt omformulert slik at USA kan støtte en «langvarig verdenskrig mot kriminaliserte segmenter av urbane fattige».

DE NYLIGE terrorangrepene i Mumbai og Nairobi kan kategoriseres som respektivt «ytre» eller «indre» beleiring. Nairobi er en storby med ekstrem befolkningsvekst og manglende sosial stabilitet. Det åpner for «konfliktentreprenører» (gjengledere, mafiabosser og militante ekstremister). Deres mulighet til kontroll ligger i å skape forutsigbare regler som gjør at folk føler seg trygge. Klarer de å bygge ro og orden gjennom overtalelse, administrative virkemidler eller tvang, oppnås lojalitet uavhengig av folks sympati. I Nairobi har gjenger som «Mungiki» over år arbeidet fram kontroll av slummen. Kenyas senter for forskning om kriminalitet identifiserte nylig 46 gjenger over hele landet. Mange er like voldelige som Al Shabaab. 

At arbeidsledig ungdom vender seg til jihadisme eller omfavner urbane «selvforsyningsøkonomier»: narkotikaomsetning, gategjenger, milits og sekteriske politiske organisasjoner overrasker ikke. For å unngå dette er det mer enn noen gang nødvendig å investere i ungdom som positivt aktive og produktive medlemmer i samfunnet. Ungdom i slummen ser desperat etter muligheter som kan bidra til normalitet, struktur og regularitet.

Økonomiske utviklingsmuligheter i slum, trygghet og sikkerhet samt ønsket om et bedre liv kan vise seg å bli viktigere enn all verdens kriminalitetsforebygging og kontraterrorisme. Angrepene i Mumbai og Nairobi demonstrerer en trend: «demokratisering av teknologi». Væpnede terrorgrupper tar i bruk virkemidler forbeholdt statlige militærenheter. Men denne teknologien lar seg også benytte av organisasjoner og grupper som arbeider for menneskers utvikling. Ny teknologi, særlig mobil- og satellitt-telefoni, brukes nå av bevegelser som Slum Dwellers International til å bygge deltaking og sosial kapital, til sparing og mikrokreditt, til kartlegging av tomter og andre aktiva. Fattigfolk har ingenting å miste. De ønsker ikke konflikt.

SOM FØLGE AV globalisering, demokratisering og flerpartistyre vokser det for tiden fram utviklingsaktører på nabo- og gatenivå. Det er grupper og initiativ som internasjonale givere særlig av formelle grunner ikke når. Lokalt er store NGOer kun opptatt av å kopiere seg selv. Nås ikke disse gruppene hvor ungdom er ledende – halvparten i slummen er under 18 år – risikeres ukoordinerte prosjekttilnærminger som leder til fragmentering og konflikt. 

Foreløpig kan det å utvikle og iverksette utviklingstiltak når noen skyter på deg, vise seg å bli den største utfordringen. 

Publisert: 02.11.2013 07.31.00 Sist oppdatert: 19.04.2015 16.39.10