I ukene etter kuppet, som her fra Yangon 17. februar i fjor, var det enorme ikke-voldelige protester mot militærregimet i Myanmar.
I ukene etter kuppet, som her fra Yangon 17. februar i fjor, var det enorme ikke-voldelige protester mot militærregimet i Myanmar.

Ett år siden kuppet i Myanmar:

Vinner folket over generalene i år?

Det er ett år siden de grønnkledde igjen kuppet makten i Myanmar. Det siste året har tydeliggjort militærets brutalitet, folkets motstandsvilje og det internasjonale samfunnets tafatthet. Blir 2022 året da det burmesiske folk endelig kvitter seg med militærdiktaturet? Målet er innenfor rekkevidde, skriver professor Kristian Stokke.

Kuppet kom overraskende på de som har trodd på militærets reformvilje, men blir forståelig om man legger vekk den naive forestillingen om reformistiske militær-ledere som pådrivere for demokratisering. I realiteten var militæret aldri villig til å avstå fra makt, men ønsket et demokratisk skalkeskjul som kunne gi økt legitimitet innenlands og internasjonalt. I dette perspektivet er et militærkupp i etterkant av to knusende valgnederlag ikke overraskende.

Dette er en kronikk. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Det er godt kjent at grunnloven fra 2008 skapte et hybrid-regime som sikret militæret maktposisjoner i parlamentet og regjeringen, samt vetomakt over grunnlovsendringer. Det som har fått mindre oppmerksomhet, er at militæret også designet et valgsystem som skulle sikre kontroll over den folkevalgte delen av dette regimet.

Forventningen var at militæroppnevnte og valgte parlamentsmedlemmer til sammen ville gi flertall for en regjering ledet av Union Solidarity and Development Party (USDP) og kontrollert av militæret. Mens militærets forrige grunnlov institusjonaliserte et ettparti militærdiktatur fra 1974 til 1988, var hensikten med 2008-grunnloven å skape et hybrid-regime ledet av et dominerende parti utgått fra militæret.

Fakta; fra diktatur til «disiplinblomstrende demokrati» – og tilbake igjen:

  • 1948: Myanmar (Burma) blir uavhengig. Helt siden attentatet på Aung San Suu Kyis far, frigjøringshelten Aung San i 1947, har landet vært preget av etniske konflikter, politiske motsetninger og et svært brutalt militære.
  • 1962: Militæret griper makten ved et kupp og innfører en ettpartistat. Protester blir slått ned av militæret, og i 1974 blir landet omdøpt til Den sosialistiske republikken Burma.
  • 1988: Økonomisk krise utløser et folkelig opprør. Demonstrasjonene blir igjen slått ned, flere tusen antas å ha blitt drept. Opptøyene etterfølges av nok et kupp. Diktator Ne Win, som hadde sittet siden 1962, går av – men erstattes av en ny militærregjering under navnet State Law and Order Restoration Council (SLORC). National League of Democracy (NLD) dannes med Aung San Suu Kyi som generalsekretær.
  • 1989: Militærregjeringen endrer den engelske betegnelsen Burma til Myanmar. Burma er en engelsk forvansking av adjektivet Bama. Myanmar er avledet fra adjektivet Myan-ma. Bama og Myan-ma er begge gamle former med samme betydning og henspiller både på den burmanske etniske gruppen og på hele landet. Mens Myan-ma vanligvis brukes i offisielle sammenhenger, er Bama en mer muntlig betegnelse. I vestlig terminologi brukes ofte burmansk spesifikt om den etniske majoritetsbefolkningen og burmesisk om alle folkegruppene inklusive minoritetene.
  • 1990: Det første, relativt frie valget avholdes. NLD vinner, men SLORC nekter å sammenkalle en nasjonalforsamling og forfølger i stedet de som vant.
  • 1991: Aung San Suu Kyi får Nobels fredspris.
  • 1992: Radiostasjonen Democratic Voice of Burma (DVB) blir etablert med studio og redaksjon i Oslo.
  • 2005: Militærregjeringen bygger ny hovedstad og kaller den Naypyidaw; «Sete for konger».
  • 2006: Democratic Voice of Burma begynner med fjernsynssendinger til Myanmar via satellitt fra Oslo.
  • 2007: Store demonstrasjoner, kjent som Safranrevolusjonen, utløses etter voksende misnøye over at bevilgninger til skole og helsevesen er blant de laveste i verden, samtidig som 40 prosent av statens inntekter blir brukt til en av verdens største armeer, med 400 000 soldater. Protestene ble igjen brutalt slått ned av militæret.
  • 2008: Syklonen Nargis herjer sør i landet. Minst 150 000 omkommer og flere millioner blir hjemløse. Med «veikart til et disiplin-blomstrende demokrati» signaliserer generalene et ønske om demokrati.
  • 2010: USDP vinner et «Ikke fritt valg», der NLD ikke deltar.
  • 2011: En sivil regjering blir etablert med tidligere general Thein Sein som leder. Han velger også ganske uventet en av Aung San Suu Kyis tidligere partifeller som en av sine rådgivere. Tross for at grunnloven fra 2008 gir landets militære hvert fjerde sete i nasjonalforsamlingen, svarer «verdenssamfunnet» med å heve sanksjoner og åpne for handel.
  • 2013: Telenor blir en av tre tilbydere av mobiltjenester. Også flere andre norske selskaper investerer.
  • 2014: Norge øker bistanden til Myanmar, blant annet med støtte til fredsprosessen.
  • 2015: Det holdes valg i Myanmar. NLD vinner overlegent, men fortsatt kontrollerer militæret 25 prosent av setene i parlamentet og tre av de viktigste departementene. Aung San Suu Kyi blir landets nye State Councellor (fordi grunnloven forbyr henne å bli president). Den nyopprettede stillingen gjør henne til de-facto statsleder i Myanmar.
  • 2017: Mer enn 700 000 rohingyaer flykter til Bangladesh etter overgrep fra det burmesiske militæret. Myanmar får kraftig kritikk for behandlingen av den muslimske minoriteten internasjonalt.
  • 2020: NLD vinner igjen valget, men militæret – som fortsatt kontrollerer 25 prosent av setene i parlamentet og tre viktige departementer – hevder, uten bevis, at omfattende valgjuks er avdekket.
  • 2021: Etter vel ti år med reformer og en positiv demokratisk utvikling tar militæret igjen makten ved et kupp.

Kilder: Store norske leksikon, Bistandsaktuelt, Den norske Burmakomité, NTB

Da National League for Democracy (NLD) vant valget i 2015 aksepterte militæret resultatet, antageligvis fordi de anså nederlaget som et engangstilfelle og kostnadene ved et kupp som for store. Men da NLD vant en enda større valgseier i 2020 og nærmest utraderte USDP ble det klart at militæret ikke ville gjenvinne regjeringsmakt gjennom frie valg.

I denne situasjonen ble kuppet nødvendig for å sikre militærets politiske og økonomiske interesser. Følelsen av å ha blitt ydmyket av NLD og hærsjefen Min Aung Hlaings egne politiske ambisjoner er mulige tilleggsforklaringer, men disse var ikke hovedårsakene til kuppet. Militærledernes fellesinteresser, lojalitet og skjerming mot konsekvensene av kuppet forklarer sannsynligvis hvorfor vi ikke har sett tegn til splittelser blant lederne.

Det er altså ikke gjennomføringen av 2020-valget som utløste kuppet, slik militærjuntaen har hevdet, men betydningen av valgresultatet for militæret. I tråd med dette har militærjuntaen antydet at de vil endre valgsystemet og forby NLD før de avholder et nytt valg. Juntaens agenda – ‘genuint disiplinfremmende demokrati’ – er å sikre varig militærstyre under dekke av formelle, men betydningsløse flerpartivalg. Denne autoritære agendaen er det ikke lenger mulig å overse eller misforstå etter militærkuppet for ett år siden.

Motstanden

Etter kuppet forsøkte militærjuntaen å forhindre motstand ved å arrestere NLDs ledere, tilby posisjoner til etniske partier og politikere og legitimere kuppet med henvisning til grunnlovens paragrafer om unntakstilstand. Denne bruken av undertrykkelse, kooptering og legitimering var som tatt ut av læreboka for autoritære regimer. Militæret har brukt disse strategiene før, men denne gangen virket de ikke!

Kuppet utløste i stedet landsomfattende folkelig motstand på tvers av gamle skillelinjer i samfunnet. Motstanden startet som spontan mobilisering for å presse militæret til å løslate Aung San Suu Kyi og andre politiske ledere, godkjenne valgresultatet og gjenopprette valgdemokratiet, men utviklet seg raskt til en velorganisert bevegelse for føderaldemokratisk revolusjon.

Myanmars Spring Revolution omfatter et bredt mangfold av aktører og strategier. Arbeidere, ungdom og etniske nasjonaliteter har vært spesielt framtredende, i allianse med folkevalgte parlamentarikere, National Unity Government (NUG) og etniske hærgrupper. Grovt forenklet kan vårrevolusjonen oppsummeres som fire sammenvevde former for motstand: økonomisk, symbolsk, politisk og militært.

For det første, militærjuntaene har møtt sterk økonomisk motstand fra arbeidere, fagforeninger og forbrukere. Ansatte i statsforvaltning, helse, utdanning, bank, transport og klesindustri kom sammen og dannet Civil Disobedience Movement (CDM) umiddelbart etter kuppet og nekter å arbeide under militærjuntaen. Sivil ulydighet skjer også ved at folk nekter å betale skatt og avgifter til juntaen samtidig som foretak med bånd til militæret har blitt møtt med forbrukerboikott.

Utenlandske selskap er blitt satt under press for å trekke seg ut eller stoppe utbetalinger til juntaen, og kampanjer har oppfordret til internasjonale sanksjoner. Disse strategiene har utfordret militærjuntaen økonomisk og svekket dens evne til å styre samfunnet. Den økonomiske eliten er også blitt rammet og tvunget til å ta stilling til militærkuppet.

For det andre, militærjuntaen har også blitt møtt med symbolsk motstand. Kuppet utløste store gateprotester og aktivisme i sosiale medier med kreativ bruk av symbolske virkemidler for å latterliggjøre og demonisere Min Aung Hlaing og militæret. Generasjon Z ungdom har vært toneangivende i denne lederløse motstanden og har brukt liberale normer om frihet og toleranse for å underminere militærets autoritære og nasjonalistiske konservatisme.

Etniske nasjonaliteter, representert gjennom General Strike Committee of Nationalities (GSCN), har også spilt en sentral rolle i gateprotestene og vært viktige brobyggere mellom demokratikampen i bamar-dominerte områder og den langvarige kampen for selvbestemmelse i etniske delstater. Dagens multikulturelle og føderaldemokratiske front mot militæret kan spores tilbake til massemobiliseringen våren 2021.

For det tredje, kuppet har også utløst politisk motstand der folkevalgte parlamentarikere har spilt en hovedrolle. Tidspunktet for kuppet ble valgt for å forhindre at det nye parlamentet skulle komme sammen. Utestengte NLD-parlamentarikere konstituerte imidlertid en Committee Representing Pyidaungsu Hluttaw (CRPH) og dannet deretter en demokratisk regjering, National Unity Government (NUG). NUG har etablert administrative strukturer innenfor helse, utdanning, sosial velferd, menneskerettigheter, internasjonale relasjoner og forsvar, og anses av de fleste som den eneste legitime regjeringen.

Dette har skapt en polarisert kamp om legitimitet mellom NUG og juntaen, ikke minst i internasjonale fora der begge krever å få representere Myanmar. En forklaring for NUGs sterke posisjon er at deres agenda ikke er identisk med NLDs politikk i regjering, men fokuserer på å gjennomføre en føderaldemokratisk revolusjon. National Unity Consultative Council (NUCC), som er et dialogforum for CRPH, NUG, etniske partier og hærgrupper, har spilt en avgjørende rolle i utformingen av denne agendaen. Dette har gitt NUG bred oppslutning, inkludert støtte fra etniske sivilsamfunnsorganisasjoner og hærgrupper, og en klar koordinatorrolle i motstandskampen.

For det fjerde, militærets voldsbruk mot fredelige demonstranter har også utløst væpnet motstand. Slik motstand kommer spesielt fra to hovedaktører, People's Defense Forces (PDFs) knyttet til NUG og etniske hærgrupper i uformelt samarbeid med NUG.

Folkelige selvforsvarsgrupper er framtredende i bamar-dominerte regioner og byer (f.eks. Sagaing, Magway, Yangon og Mandalay) og i etniske delstater uten sterke etniske hærgrupper (spesielt Chin og Kayah). De etniske hærgruppenes reaksjon på kuppet har variert. Mens Kachin Independence Organization (KIO) og Karen National Union (KNU) har bidratt aktivt til motstanden, har andre vært avventende eller satt press på militæret uten å være affiliert med NUG. Det er svært få hærgrupper som støtter militæret og selv militærets militser er mer passive enn man kunne forvente.

Mens militæret har mest soldater og våpen, er de under kraftig press fra væpnete grupper med overlegen kampvilje, tilpasningsevne, lokalkunnskap og folkelig støtte. Militæret er tvunget til å spre styrkene over store områder og mangler evne til strategisk nytenkning. Det rapporteres om høye tapstall, lav kampvilje, mange deserteringer og full stopp i nyrekrutteringen av soldater. Militæret er hardt presset på bakken og svarer med brutal maktbruk, inkludert terrorbombing, der det ikke skilles mellom væpnete styrker og sivilbefolkningen. Konfliktsituasjonen er kompleks og utfallet er vanskelig å forutse, men i øyeblikket virker militæret for å være på vikende front.

Revolusjonen

Denne kronikken har satt søkelys på aktører og prosesser innenfor Myanmar. Dette er et bevisst valg fordi det siste året har vist at det burmesiske folket i stor grad er overlatt til seg selv i sin kamp for frihet.

Gjennom året som har gått har det vært gjentatte appeller til det internasjonale samfunnet om beskyttelse mot undertrykkelse og overgrep, og anerkjennelse og støtte for kampen mot diktatur. Responsen fra internasjonale aktører som kunne forventes å støtte en slik folkelig demokratibevegelse i et viktig partnerland har stort sett vært skuffende. Riktignok har det kommet bekymrete uttalelser om militærkuppet, men disse har vært diplomatiske i formen og ineffektive i praksis. USA, EU og Storbritannia har innført viktige sanksjoner, men disse har så langt hatt begrenset effekt på juntaens operative kapasitet.

Mange land har outsourcet ansvaret til FNs Sikkerhetsråd og ASEAN, men interne interessemotsetninger og prosedyrer har forhindret disse fra å sette effektivt press på militærjuntaen. Utenriksminister Anniken Huitfeldt uttalte nylig at Sikkerhetsrådet har sviktet sivilbefolkningen i Myanmar. Det er riktig observert og inkluderer Norges rolle i Sikkerhetsrådet. Burmesiske venner tilføyer at det samme kan sies om Norge og andre stater som hevder å støtte demokrati og menneskerettigheter internasjonalt.

De burmesiske demokratiaktivistenes erfaring er at det internasjonale samfunnet legger mest vekt på stabilitet og realpolitikk, og er mindre opptatt av å stå opp for demokratiske verdier enn tidligere. Internasjonale selskap, selv Telenor med den norske staten som hovedeier, har vist at samfunnsansvar er lett å ha i oppgangstider, men legges vekk i motgang. Norge, fredsprisens hjemland, oppfattes som en medgangssupporter som har snudd seg bort i motgangen.

Overlatt til seg selv har motstandsbevegelsen likevel nådd et punkt der det nå er berettiget grunn til å tro at den kan vinne over militærjuntaen. Omfanget og mangfoldet av motstand har tatt kuppmakerne på senga. Kombinasjonen av gjensidig forsterkende strategier – økonomisk, symbolsk, politisk og militær motstand – har gjort militæret sårbart og ute av stand til å svare effektivt. Mens antikuppbevegelsen har vært allestedsnærværende og innovative, har militæret svart med velkjent bruk av brutal vold mot alle former for motstand. Dette har forsterket motstanden, isolert militæret og demoralisert militærets fotsoldater.

I et nylig intervju uttalte NUGs statsminister Mahn Win Khaing Than at revolusjonen er uunngåelig og at militærjuntaen kan bli nedkjempet innen utgangen av 2022. Dette er et sterkt budskap fra en jeg kjenner som en moderat og mild politiker. Veien fram til seier er fortsatt lang og vanskelig, men dynamikkene i konflikten nå tilsier at statsministerens spådom kan bli virkelighet. I så fall er det fullt og helt det burmesiske folkets seier.

Mahn Win Khaing Than sa i det samme intervjuet at det siste året har gjort det veldig klart hvem som er støttespillere og motstandere i kampen for føderaldemokrati. Spørsmålet til Norge og andre internasjonale aktører nå er hvordan de vil bidra til at denne kampen, som også er en del av den globale kampen mot autokratisering, skal lykkes!

Powered by Labrador CMS