Foreldrenes slit gir barna et bedre liv

Det ligger et bløtt morgenlys over Dhaka, millionbyen ved Burigangas bredder. Gatene, som snart kommer til å være et larmende kaos av mennesker, biler, busser og sykkeldrosjer, er ennå stille. Her og der ligger folk og sover på fortauet. Noen tar morgenstellet, mens rickshawsyklistene allerede er ute og venter på sine første kunder. De står i små klynger og røyker.

Hovedstadens millioner av kjøpmenn, sjåfører og arbeidsfolk manner seg opp til nok en lang og hard arbeidsdag. Blant disse hverdagens slitere er også Sheuli Begum. Som vanlig har 38-åringen stått opp først. Listet seg ut av sengen hvor mannen og de to yngste barna fortsatt sover. Tent opp noen kvister i steinovnen. Kokt te og forberedt litt ris og linser.

Siden det er ramadan, lar Sheuli de andre sove litt lenger enn vanlig. Hun tusler ut via den trange passasjen mellom familiens hus og nabohuset. Låser opp hengelåsen som holder den grønne lemmen foran huset på plass. Dermed er familiens levebrød – butikken – åpen. Og Sheulis arbeidsdag i gang.

– Bra nabolag

Sheuli, mannen Khabin Uddin (45) datteren Jhuma Akter (14) og sønnen Siam (10) bor i bydelen Keranigonj i Dhaka. Selv om boligstandarden er svært enkel, er den litt bedre enn i Dhakas slumområder. Keranigonj er ikke en slum, understreker hun. Bydelen hun bor i er et «område for arbeidsfolk». Falleferdige skur laget av treplanker og plastpresenninger ligger vegg i vegg med mer solide «hus» som har murfundament og blikktak. De fleste boligene har ett eller to rom.

Innimellom er det murbygninger på flere etasjer. Trange smug og smale gater går på kryss og tvers. For en som ikke er kjent føles det som man går rundt i en labyrint. Te-kiosker og butikker og små verksteder ligger tett i tett. Det lukter matlaging, kloakk og kjemikalier.

Knappe 100 meter fra butikken til Sheuli Begum og familien flyter elva Buriganga bred og brun forbi. På elvebredden ligger store skip som strandede hvaler. Driftige arbeidsfolk hamrer, banker og sveiser. Reparasjon og vedlikehold av båter gir levebrød for mange, på samme måte som områdets tekstilfabrikker.

– Nabolaget er bra. Det er mange muligheter her, man kan alltid finne arbeid hvis man vil. Folk som bor her er stort sett skikkelige og vennlige. Samtidig er det mye forurensning og en del kriminalitet, sier Sheuli. Hun er en lavmælt dame, men hun har bestemte meninger. Og det er tydelig at hun er sjefen i familien.

Måtte flytte til Dhaka

Sittende på krakken bak disken i den lille butikken forteller Sheuli om livet sitt.

Hun ble født på landsbygda, et stykke utenfor Bangladesh’ tredje største by, Khulna. Som millioner av andre jenter i Bangladesh vokste hun opp i en fattig familie. Det var far, mor og seks barn. Faren jobbet på en mølle og var familiens hovedforsørger. Da hun var sju døde han i en ulykke. Med ett sto familien på bar bakke. De hadde verken sparepenger eller slektninger som kunne forsørge dem. Eide ikke jord. Den eneste muligheten Sheulis mor kunne se var å var å ta med seg de seks ungene og flytte til Dhaka.

– Vi hadde ingenting da vi kom til hit. Ikke penger, ikke jobb, ikke eiendeler. Det var en tung tid, forteller hun.

• Les også: - Veksten har inkludert de fattige

Familien levde nærmest fra hånd til munn. Skolegang ble det lite av. Moren bestemte seg for å gifte henne bort, så fort det var mulig. Etter en del forhandlinger giftet Sheuli seg med Khabin Uddin.

Hun var 13. Han var født i Dhaka, og selv om familien hans også var fattig så hadde det de litt mer å rutte med enn Sheulis familie. Det unge paret flyttet inn hos hans familie og fikk ganske raskt en datter.

Mens Sheuli var hjemme og tok seg av barnet, begynte mannen hennes å forsørge familien ved å selge fisk. Hver natt sto Khabin opp klokka fire og dro av gårde til et stort fiskemarked en drøy time unna. Der kjøpte han litt fisk, som han bar tilbake og solgte på markedet like ved der de bodde.

Fiskehandelen ga et lite overskudd hver dag, nok til at familien klarte seg. Etter hvert kunne han kjøpe mer fisk. Gradvis fikk den lille familien det bedre.

– Siden jeg solgte all fisken i løpet av formiddagen, kunne jeg jobbe med andre ting på ettermiddagen. Vi fikk råd til å kjøpe et par sykler som jeg leide ut. Det ga oss en tilleggsinntekt, forteller Khabin .

Sårbare

Etter noen år fikk de en datter til. De bodde fortsatt sammen med hans familie. Men det så lysere ut nå. De hadde lagt seg opp litt sparepenger. Khabin byttet bransje. Han begynte å kjøpe metallskrap, plast og annet avfall fra båtverftene i området. Dette solgte han til fabrikker som resirkulerte avfallet. Det er en ganske vanlig geskjeft i Keranigonj, og Khabin jobbet hardt.

Dette var veldig gode tider for familien. Med en kombinasjon av lån og sparepenger kunne kjøpe huset de nå bor i. De sparte opp nok til at de kunne begynne å låne bort små summer. Tanken var å tjene penger på utlån. Og for første gang kunne de unne seg litt ekstra. En farge-tv. En ny kommode.

Men så skar alt seg for Khabins utlånsvirksomhet. Flere av låntagerne forsvant uten å betale tilbake. Mer skulle det ikke til for at Sheuli og Khabin var nær ved å miste alt de de hadde jobbet og slitt for. Det lille de hadde spart opp var borte. Som så mange andre familie som har klart å slite seg ut av seg den mest brutale fattigdomen er de sårbare. De har ikke noe sikkerhetsnett. Sykdom, en ulykke eller noen annet uforutsett kan få dramatiske konsekvenser.

Ett måltid om dagen

– Noen dager hadde vi kun råd til ett måltid og barna gråt fordi de var sultne. Vi måtte ta vår eldstedatter på 18 ut av skolen og gifte henne bort. Det kommer jeg aldri til å komme over, sier Sheuli.

Med litt hjelp fra storfamilien og gjennom hardt arbeid klarte de møysommelig å stabilisere situasjonen. Sheuli hadde lenge tenkt at det kunne vært lurt å starte en butikk. De lånte rundt 50 000 taka, drøyt 5000 norske kroner, av en lokal utlåner for å starte butikken. De kjøpte et kjøleskap på avbetaling – en stor og risikabel investering på over 30 000 taka. Men Sheuli hadde regnet på det. Hun var sikker på at salget av kald drikke, is og melk ville gjøre at kjøleskapet var god bisniss.

Og hun hadde rett. Det store blå kjøleskapet som står og durer i det ene hjørnet av den lille butikken har gitt deres butikk en konkurransefordel, og de har ingen problemer med månedlige avbetalingen på 2000 taka. Familien er nå tilbake på omtrent den levestandarden de hadde da utlånsvirksomheten skar seg.

Har mye

For nordmenn vil nok måten de lever på virke svært så fattigslig. Vi ville kalt huset de bor i et skur. De har to rom, men bruker kun det ene fordi planen er å leie ut det andre. Det ene rommet er både stue og soverom, og senga som alle sover i tar mesteparten av plassen. Klær, kokekar og andre eiendeler er stablet i hyller langs den ene veggen. Kjøkkenet er kun et bittelite rom med åpen ild og toalettet et hull i bakken.

• Les også: Vever seg ut fattigdommen

Inntektene fra butikken er på et sted mellom 15-20 000 taka i måneden, 1500 – 2000 kroner. Det skal betale for mat, strøm, klær, skole for barna og andre utgifter.

Men samtidig: Huset er solid og holder vannet ute selv under de verste regnperiodene. De er sunne og friske. Familien spiser 3 måltider hver dag, alltid med kjøtt eller fisk til middag. De har elektrisitet. En vifte holder temperaturen nede og myggen borte.

Om kveldene samles familien foran en Samsung farge-tv. Aller best liker de å se hindifilmer, de har over femti kanaler så de finner alltid en film. Noen ganger får Siam mast seg til å se en Barcelona-kamp med favorittspilleren Neymar. Ofte koser de seg med noe kveldssnacks som de har kjøpt i nærheten. Barna har godt med klær og skoleutstyr. Familien har to mobiltelefoner som barna liker å spille på og som de voksne bruker til å holde kontakten med familien.

Og ikke minst; familien har tro på framtida.

– Det er fortsatt mange bekymringer og hver våkne time tenker jeg på hvordan vi skal få alt til å gå rundt. Men selv om vi har hatt motgang så har vi det mye, mye bedre enn før. Og jeg tror vi kommer til å fortsette å få det bedre, sier Sheuli.

Utdannelse viktig

Klokka er blitt halv fire og datteren Jhuma gjør seg klar til ettermiddags-undervisningen. 14-åringen tar på seg et mørkt, elegant sjal, roper «ha det» til moren og broren – og går ut i det trange smuget utenfor. Etter å ha spasert gjennom labyrinten av smug og gater i et kvarters tid svinger hun inn en sliten murbygning, går ned en trapp og inn i et grønt lite rom. 5-6 klassevenninner sitter allerede og venter. Her har Jhuma 3-4 timer med ekstraundervisning, etter den vanlige skolen, hver eneste dag. Språk, matematikk og samfunnsfag – som er det faget hun liker aller best.

Sheuli måtte slutte på skolen da hun var 11-12 år.

Datteren Jhuma og sønnen Siam vokser opp med helt andre muligheter. De går på vanlig skole fra 9 til 14. Deretter er det kveldsundervisning for Jhuma, hver ukedag fra 16-19.

– Jeg vil bli politi, det er mange som behandler folk dårlig og prøver å lure dem. Jeg vil beskytte dem sier 14-åringen.

Moren ler litt og rister på hodet når hun hører datteren fortelle om sitt yrkesvalg

– Politikvinne i Bangladesh? Det blir ikke lett. Men vi vil støtte henne og vi har allerede begynte å spare til at hun skal gå videregående. Hun skal ikke gifte seg før hun er minst tjue, hun kan gjerne vente lenger. Hun skal ta utdannelse. Siam også.