Bangladesh: Flyktningkaoset tærer på gjestfriheten

Et av de fattigste og tettest befolkede landene i verden åpnet i august i fjor grensene for flyktninger fra den muslimske minoriteten i nabolandet. De var på flukt fra regjeringsstyrkenes massakrer og forfølgelse.

Regjeringen i Bangladesh lot dem slå seg ned i et område som allerede huset mange rohingyaer. Men leiren nær Cox’s Bazar ble raskt verdens største flyktningleir. I dag huser den omlag 700 000 mennesker.

• Les også: «Militærjuntaens» barbariske voldshandlinger

Til nå har lokalbefolkningen vært bemerkelsesverdig tolerante. Mange har sett det som en plikt å hjelpe muslimske trosfeller de mener blir undertrykt på grunn av sin religion.

– Sammenliknet med det vi har opplevd i Myanmar er Bangladesh som himmelen for oss. Folk flest er generøse, til og med de militære. Vi trodde aldri vi ville få mat og ly og bli akseptert så lett, sier Subaida til Bistandsaktuelt.

16-åringen bor sammen med foreldrene og åtte søsken i ei hytte som er i akutt fare for å rammes av flom eller jordras. Subaida er den eldste av søsknene og holder den yngste, sin to måneder gamle bror, i armene.

Han ble født i Bangladesh, forteller Subaidas mor, Shahida Begum (40).

– Jeg vår såret og gravid da jeg nådde Bangladesh. Jeg svimte av og falt. Noen bangladeshiske menn bar meg hit til leiren, og noen lokale kvinner tok seg av barna mine inntil jeg kom til bevissthet. Jeg kunne ha mistet barna mine om de lokale ikke hadde hjulpet meg, sier Shahida med tårer i øynene.

– Hvor lenge kan vi leve uten arbeid?

Shahidas mann Safiullah ble gjenforent med familien etter at de kom til leiren.

– Vi ønsker å leve, vi vil ikke dø. Bangladesherne viser menneskelighet, men hvor lenge kan vi overleve på hjelp, uten arbeid? Maten vi får fra Verdens matvareprogram kan knapt nok fø to av de elleve i min familie, legger han til.

Leiren med sine hundretusener av små hus er et spektakulært syn der den ligger i det nakne landskapet sørøst i Bangladesh. Et menneskemylder av dimensjoner. Men aftenlyset skjuler økende utfordringer. Det er nå flere rohingyaer trengt sammen i grenseområdene enn det er lokale bangladeshere i det samme området. Og det er i ferd med å tære på lokalbefolkningens gjestfrihet, både av politiske og økonomiske grunner.

Bangladesh er et land som er sårbart for naturens luner, blant annet flom og erosjon. De siste fire månedene har rohingya-flyktninger hugd ned trær fra et 800-hektars skogplantingsprosjekt i Cox’s Bazar, for å bygge midlertidige husly - og til ved. Prosjektet i skogområdet sør i distriktet var 15 år gammelt og involverte rundt 2000 lokale innbyggere, de fleste fattige og arbeidsløse. De hadde håp om en god avkastning.

Nå er det håpet langt svakere. De skogkledte åsene, der elefanter nylig streifet, er nå snauhugde. Selv røttene er dradd opp. Dermed er det ingenting som binder den uttørka jorda når regnvannet flommer nedover. Faren er stor for at det tar med seg telt og folk, og raskt oversvømmer lavtliggende bosettinger.

Ifølge FN er 100 000 flyktninger i akutt risiko for jordras og flom.

Syr, og sparer penger

Samsida Begum (25) slo seg ned på det høyeste punktet i Hakimpara-leiren i oktober. Hun startet skreddervirksomhet etter at hun fikk en symaskin fra en bangladeshisk organisasjon, og både syr og reparerer klær. Hun er livredd for å bli tvunget tilbake til Myanmar, og sier hun heller vil dø i Bangladesh.

– De vil drepe oss. De behandlet oss som dyr, og viste ingen nåde.

Hun tjener om lag 300 taka (snaut 30 kroner) dagen, som hun sparer til den kommende monsuntiden.

– Jeg vet at det kommer hardere tider. Men jeg har aldri tjent såpass mye før. Jeg ber for den personen som ga meg denne maskinen, sier Samsida.

• Les også: «Om dere ikke drar, vil vi drepe dere»

Naboen Rabeya Begum (65) er også bekymret for framtida.

– Hvor lenge vil folket i Bangladesh hjelpe oss eller være vennlige mot oss? Jeg ba sønnene mine ikke hugge ned for mange trær, men vi er hjelpeløse, vi trenger ved til matlaging. Sønnen min sa vi først måtte tenke på oss selv, sier Rabeya Begum nølende, før hun forter seg av gårde for å hente sin månedlige matrasjon.

Ved WFPs utdelingssted står flere hundre kvinner og menn i kø. De har rasjoneringskortene klare for å motta sin månedsrasjoner.

– Folk i Bangladesh hjelper til. Mange har bidratt med bygningsmaterialer, med gamle klær sist vinter, og med mat og penger. Men tida går, flyktningene kommer ikke til å reise hjem med det første, og det skaper økende frustrasjon blant de lokale, sier hjelpearbeideren Lipika Sarker fra Verdens matvareprogram (WFP).

Hun har tilsynet med matutdelingen i leiren.

– Dette er fra før en fattig region. Fattige bangladeshere ser at rohingyanene får mat og medisin gratis. Det er ikke lett å akseptere i lengden, advarer Sarker.

Ekko av bekymringer

Faridul Alam (28) står med sin salgsvarer like ved siden av WFPs utdelingssted. Hans ord er som et ekko av hjelpearbeiderens bekymring.

– Jeg, og mange hundre andre bangladeshere, delte ut mat, medisiner og klær da rohingya-flyktningene begynte å komme, mange med skader. Vi trodde dette ville bli midlertidig, at de snart ville bli sendt tilbake, sier Faridul.

Nå frykter gateselgeren at lokalbefolkningens generøsitet skal bli deres forbannelse.

– Vi synes synd på dem for det som har hendt dem. Men vi kan ikke tillate at de ødelegger oss. Vi er i trøbbel, men det vil ikke det internasjonale samfunnet forstå, sier Faridul, og får luftet sin frustrasjon.

Enken Parvin (28) arbeider på fiskemarkedet, og deler den samme frustrasjonen.

– Mannen min døde på fiskefeltet. For at jeg og sønnen min skal overleve må jeg jobbe tolv timer hver dag. Jeg kommer på jobb klokka 2 om morgenen og tjener 200 taka (snaut 20 kroner) dagen. Hvis jeg ikke kommer meg på jobb, får vi knapt nok mat på bordet. Regjeringen og organisasjonene tenker bare på rohingyaene, ingen bryr seg om fattigfolk langs kysten.

Frustrasjonen koker over og sprer seg fra Cox’s Bazar til hovedstaden Dhaka. I en brann i Mirpur Mollah-slummen nylig ble 8000 skur ødelagt. Tekstilarbeideren Kolpana var en av de mange som mistet alt de eide i brannen.

– To dager etter brannen var det ikke kommet noe som helst hjelp. Vi er ikke rohingyaer, vi er fattige tekstilarbeidere. Våre liv og eiendeler har tydeligvis ingen verdi, sier hun.

Vil rohingyaene noen gang vende tilbake til Myanmar? Det er spørsmålet alle bangladeshere nå stiller seg. Å ha nesten én million rohingyaer i leirer er en voksende hodepine for Bangladesh. Problemene blir større og større jo lenger krisen varer.

“Det at Cox's Bazar har fått et stort antall rohingyaer, folk som er tvunget på flukt, skaper et massivt sosioøkonomisk, miljømessig og befolkningsmessig press på Bangladesh", uttalte statsminister Sheikh Hasina til pressen nylig.

Den lite fruktbare dialogen mellom Myanmar og Bangladesh bidrar ytterligere til å styrke bekymringene.

Regjeringen i Bangladesh sier nå at de har en plan om å gjøre ei ubebodd, lavtliggende øy i Bengalbukta til nytt tilfluktssted for rohingyaene. Dette er en kontroversiell plan, som får kritikk både fra rohingyaer og andre. Mange frykter at rohingyaene på denne øya må leve under utrygge forhold.

Gjestfriheten mange bangladeshere har vist overfor rohingyaene er i ferd med å bli erstattet av frustrasjon og frykt. Men rohingya-flyktningene selv merker foreløpig ikke så mye til spenningen der de lever i en kjempeleir omgitt av sine egne.

16 år gamle Subaida er blant de som har et svært positivt syn på de gjestfrie bangladesherne.

– Dersom en bangladeshisk mann ønsker det, vil jeg gifte meg med han for å kunne bli her, sier Subaida til oss med klar stemme, mot morens høylytte protester.

(Fabeha Monir er bangladeshisk frilansjournalist.)