De sjokkerende vitnesbyrdene

istandsaktuelts lokale medarbeider i Bangladesh, journalisten Fabeha Monir, har snakket med en rekke flyktninger om deres opplevelser. Her er deres historier.

Renowara (25) forteller:

Balukhali flyktningleir ved byen Cox’s Bazar, Bangladesh

– Det begynte med at militærstyrkene angrep landsbyen vår. Da flyktet vi til nabolandsbyen. De fortsatte å drepe og torturere mennesker. Til slutt var det kun døde igjen. De plyndret tingene våre, skadet små barn og misbrukte kvinner i sine egne hjem.

Min 12 år gamle sønn, Selim, så nakne kvinner som sto på en rekke i åkeren. Han så at soldatene banket dem opp, alle sammen. Han kom skrekkslagen hjem, tok tak i hendene mine og skrek at vi måtte dra så fort som mulig.

Vi så grusomhetene og trodde vi skulle dø når som helst.

Jeg var høygravid, og fryktet at fødselen kom til å skje i åsene i Myanmar. Veene startet dagen før jeg nådde grensen til Bangladesh. Da vi hadde gått gjennom skogen og kom til åsen, ble jeg skadet og kunne ikke bevege benet.

Mannen min bestemte at de to sønnene våre skulle reise sammen med noen slektninger som var på vei mot Naf River.

Da sønnene mine kom for å ta avskjed med meg, klarte jeg ikke å si et ord til dem. De var på vei til Bangladesh da jeg lå i åsen i Myanmar. De reiste, og jeg begynte å blø, noe jeg skjulte for mannen min. Det var ingen som kunne hjelpe meg med mitt ufødte barn. Jeg ba hele tiden for mine sønner og barnet som kunne bli født når som helst.

Vi hørte forferdelige fortellinger om militære angrep. Det var mange sårede mennesker rundt oss. De voldtok gravide kvinner og drepte mødre og barn. De skar hodene av barn og forlot dem slik at andre mennesker kunne se dem. Alle sørget over noen – mange hadde mistet foreldre, barn, mann eller kone.

Etter ti dager uten mat, måtte mannen min bære meg på ryggen sin. Vi mistet huset vårt, kuene og alt vi eide.

Veene startet dagen før jeg nådde Bangladesh. Da mannen min og jeg kom frem til båten, var den allerede stappfull. Han bestemte seg for at jeg skulle vente og sendes med den neste båten.

Jeg var redd for at båtreisen ville bli den siste i mitt liv. Men jeg kom frem til Bangladesh, og mannen min fant meg så snart han også var fremme.

Jeg fødte datteren min dagen etter. Hun er nå fem dager gammel.

Mannen min lette etter sønnene våre i alle leirer i nærheten. Heldigvis fant han dem et sted hvor det ble delt ut mat og vann til flyktninger.

Mirakler skjer, og vi overlevde. Jeg fødte min datter. Hun var i live, og det var jeg også. Mannen min måtte reise fra sted til sted for å skaffe mat og medisiner. Vi bodde i en annen midlertidig leir før vi kom hit til Balukhali.

Jeg vet ikke hva som kommer til å skje med oss. Den nyfødte datteren min har feber og er forkjølet. Jeg har ikke energi til å gi henne det hun trenger. Jeg er bekymret for barna mine.

Folk rundt oss prøver å hjelpe oss alt de kan, men jeg lurer på hvordan vi skal klare å leve her i dette plasttildekkede skuret. Men vi har i det minste et sted å sove og mat å spise.

Hver natt sjekker jeg pulsen til mitt nyfødte barn. Jeg frykter døden og usikkerheten som plager meg hele tiden. Hvis et menneske begynner å gråte i leiren, begynner en annen også. Klagingen sprer seg fort. Vårt eneste håp er at vi er i live.

Hedayetullah (10) forteller:

Thankhali flyktningleir, Teknaf, Bangladesh

– Jeg vet ikke hvordan foreldrene mine døde. Det eneste jeg har hørt er at de ble tatt av militærstyrkene, som drepte dem. Faren min var bonde. Vi gjorde ingenting galt mot noen, men de drepte alle likevel.

Jeg kan ikke finne søstrene mine. Jeg aner ikke hvor de er. Jeg fikk kraftig feber og hoste. I dag klarte jeg ikke å hente kjeks. Jeg har hørt at noen kan gi oss juice og chips også, men jeg klarer ikke å bevege meg. Jeg bor sammen med naboene mine. De har kjent familien min i mange år.

Når jeg føler meg bedre, vil jeg fortsette å lete etter søstrene mine. Jeg holder meg rundt steder hvor de deler ut kjeks fordi lillesøsteren min liker kjeks. Jeg er sikker på at jeg vil finne henne i nærheten av et sted som deler ut kjeks til barn. Jeg føler meg veldig alene. Jeg liker ikke å snakke med noen.

Laili Begum (18) forteller:

Balukhali flyktningleir

– Min lillesøster Rokeya gikk ikke glipp av skolen en eneste dag. Hun var veldig glad i å lære, men hun var redd for å sove alene om kvelden. Jeg sov alltid sammen med henne. Jeg pleide å fortelle henne at jeg aldri ville la henne sove alene. Hver eneste dag gikk hun på skolen. Jeg hadde aldri trodd i at livet ville endre seg så brått – til mitt verste mareritt. Jeg vet ikke nøyaktig når militærstyrkene kom til landsbyen vår. Først satte de fyr på skolen, og så begynte de å skyte.

Det var vanskelig å høre noe på grunn av skriking. Broren min, Nur Mohamad, kom løpende hjem til huset vårt og sa at vi måtte rømme sammen med ham. Jeg løp mot skolen, og broren min måtte holde meg oppe halve veien. Jeg løp og løp. Det var utallige døde kropper, og på avstand så jeg skjerfet til søsteren min. Hun var død, som de andre. Hendene hennes var bundet sammen, og det var blod over hele kroppen hennes. Broren min dro meg bort fra plassen som om jeg var et dyr, og hvisket at soldatene tar jenter og torturerer og dreper dem. Jeg mistet mitt første barn for en uke siden.

Barnet mitt var fire dager gammelt og døde. På én uke hadde jeg mistet tolv familiemedlemmer etter at de militære angrep. Bare tre av oss var i live da vi kom frem til Bangladesh. Vi gjemte oss i jungelen i fire dager. Mannen min var også skadet. Moren min Nureja Begum (60) ble skutt og døde. Hver gang jeg lukker øynene mine, ser jeg den døde kroppen til søsteren min. Hva galt har en tiårig jente gjort? Jeg klarer ikke å snakke med noen, jeg føler meg tom hele tiden. Jeg savner familien min, moren min og søsteren min hele tiden. Mannen min måtte bære meg på vei mot jungelen, men jeg ville bare dø. Da vi krysset åsen, gikk vi forbi jenter som hadde blitt voldtatt og slått til døde. Det var døde kropper overalt. Vi stoppet ikke for å begrave dem.

Jeg vil ha rettferdighet. Jeg vil ha rettferdighet for familien min, for min søster Rokeya. Mannen min gir meg mat når jeg ikke har spist på mange dager. Mennesker er snille mot oss, men livene våre er ødelagt. Hver gang jeg skal sove, ser jeg bilder av døde mennesker. Jeg ser for meg moren min og søsteren min. Jeg ser at søsteren min er redd for å sove alene.

Aysha (24) forteller:

Sammen med Yunus (10 dager) i Thankhali flyktningleir i Teknaf

– Jeg fødte sønnen min for ti dager siden i denne flyktningleiren. Det var den andre dagen min i Bangladesh, og jeg visste ikke hvor mannen min eller de andre barna mine var.

I disse åsene oppholder det seg tusenvis av mennesker som oss, og mannen min lette etter meg overalt. De fant meg for en uke siden ved hjelp av naboer og slektninger. Når jeg ser på ansiktet til sønnen min, minner det meg om da vi rømte fra landet vårt. Jeg kan aldri glemme de døde ansiktene til slektningene mine. Da vi rømte, så jeg skadde kropper, og vi var på tå hev på grunn av lyden av skudd.

Militær tortur er ikke nytt for oss; de anser ikke oss som mennesker. Men den fredagen vi rømte, drepte de både dyr og mennesker. De viste ingen nåde, ingen sympati. De var der for å drepe oss alle. Vi måtte rømme eller dø. De nedbrente landsbyene, flyktende menneskene, bombene og skuddene var et mareritt for meg. Hver dag gråter jeg og mannen min når vi tenker på alle vi har mistet. Mannen min bruker hele dagen på å skaffe matvarer, og jeg lager mat til oss én gang om dagen. Da Yunus ble født, hadde jeg ingen klær til ham.

Jeg rev av en bit av mitt eget plagg og la det rundt ham. Hundrevis av mennesker kommer hver dag for å hjelpe oss alle, men det er millioner av oss, og vi eier ingenting.

Jeg kan ikke amme sønnen min siden jeg ikke har melk. Han gråter hele natten, og jeg prøver så godt jeg kan å få ham til å sove. Vi er syke, alle sammen, og vi vet ikke hva som venter oss. Alt jeg vet er at Yunus lever, og vi puster fortsatt fordi vi klarte å reise fra Myanmar.

Mobassira (11) forteller:

Balukhali flyktningleir

– Jeg klarte ikke å bevege meg da jeg hørte lyden av skudd. Faren min skrek og ropte at vi alle måtte rømme med én gang. Jeg hørte at de først tok en og en mann, så drepte de alle, også kvinner, barn og eldre. Moren min deklamerte tekster fra Koranen, og faren min tvang oss til å løpe. Da vi var ute, så vi at folk fra landsbyen flyktet i alle retninger. Noen hus sto i brann, og jeg så skadde mennesker. Jeg så den døde kroppen til Laila, en gammel kvinne fra landsbyen. Hun var dekket av blod.

Jeg kunne ikke bevege meg, og onkelen min løftet meg opp på ryggen sin. Det føles fortsatt som et mareritt for meg, og det er mye jeg ikke husker så godt. Vi var i skogen i fem dager. Mennesker var livløse og redde.

Moren min tok på meg store klær og ba meg om å ikke vise ansiktet mitt. Tre av tantene mine ble tatt av militærstyrkene, men ingen har fortalt meg hva som skjedde med dem. Jeg kunne ikke finne mange av dem som flyktet sammen med oss.

Vi har ingenting her, men vi er i det minste trygge i flyktningleiren. Moren min sier at jeg ikke skal snakke med fremmede menn. Om kveldene må jeg også være i beredskap. Moren min sier at jenter ikke er trygge noe sted. Jeg må beskytte meg selv. Men det er nødvendig at jeg prøver å skaffe nødhjelp. Jeg bruker hele dagen min der og må slåss med andre mennesker. Ingen av oss har opplevd dette før. Nå handler livene våre om å slåss for å skaffe mat, ly og vann.

Minara (15) forteller:

Balukhali flyktningleir, Teknaf

– Vi var i jungelen i seks dager. Jeg gjemte meg sammen med lillesøsteren min, Rehana, som er ti år. Jeg var gravid i syvende måned, og mannen min, Mahtami, var savnet. Jeg rømte fra huset mitt en morgen da jeg fikk høre at Rehanas venninne Rabeya var blitt voldtatt og drept av soldater som angrep landsbyen kvelden før. Hun var fem år yngre enn meg og to måneder eldre enn lillesøsteren min.

Militærstyrkene satte fyr på landsbyen vår så fort de kom, og de drepte mennesker konstant. Jeg klarte nesten ikke å bevege meg, og jeg visste ingenting om mannen min. Han var utenfor landsbyen på jobb, og jeg fryktet at militærstyrkene hadde fanget ham. J

Jeg hadde ingenting med meg, verken penger eller noe annet. Moren min døde da jeg var ung, og jeg sparte noen av klærne hennes som et minne. Det måtte jeg reise fra. Vi rømte barføtte og gjemte oss i jungelen. Vi måtte gå i åtte dager før vi kom frem til Bangladesh. Hele tiden kjente jeg på magen min og håpet at fosteret beveget seg. Det ble mindre og mindre bevegelse, og jeg ble veldig redd da søsteren min fortalte at fosteret kunne dø. Mennesker gråt av sorg og redsel, men jeg var nummen. Alle menneskene jeg kjente, var døde, og mannen min var savnet. En av naboene trodde at han var død. Landsbyen vår, Tula Toli, brente ned. Landsbybeboere ble fraktet til stranden ved en elv. Mennene ble fjernet fra konene og barna sine og ble skutt og drept. Et vitne fortalte meg at mannen min var død. Alle gråt unntatt meg. Jeg ante ikke hva som skulle skje med oss. Min tiårige søster Rehana tok hånden min og dro meg av gårde sammen med andre som flyktet. Vi var skadde, og føttene våre blødde.

Da vi kom frem til båten, kom en annen gruppe mennesker mot oss. Blant dem var mannen min. Han bare gråt og klarte ikke å si et ord. Han har fortsatt en skade i den høyre foten sin og får behandling av et medisinsk team. Vi kom frem til flyktningleiren i Bangladesh for åtte dager siden. Lillesøsteren min prøver å skaffe hjelp hele tiden. Jeg kan ikke bevege meg ordentlig. Jeg sitter på en plastmatte hele dagen. Vi har søkt ly under et plastskur. Jeg vet ikke hva som vil skje med livene våre.

– Å bli drept hadde vært en enklere straff enn å bli voldtatt.

Madina (22) forteller:

Kutupalang flyktningleir

– Jeg trodde de skulle drepe meg. Tre av søstrene mine ble også voldtatt. De dro oss inn i huset vårt og slo barna våre utenfor. Min ettårige nevø var der inne, og de sparket ham så fort de kom inn. Barna skrek, og mennene våre gjemte seg på forskjellige steder i frykt for skudd og døden. Jeg ble voldtatt for tjue dager siden sammen med andre kvinner i familien min. De torturerte de fleste av kvinnene våre, men vi snakker minst mulig om overgrepene. To kvinner i landsbyen døde etter at de hadde gått i seks dager mot grensen. De ble voldtatt og slått med stokker. De døde kroppene deres ble forlatt i gjørmen. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle overleve, eller at mannen min ville akseptere meg. En soldat holdt en kniv mot strupen til sønnen min, og en annen holdt en kniv mot meg. Jeg tryglet om at de skulle la sønnen min få gå ut. Alle barna skrek av frykt. Jeg har ikke tall på hvor mange soldater som voldtok meg. Det var mer enn tolv. Jeg ble forlatt for å dø. Ingen snakker sammen om brutalitetene.

Det ble brukt tvang mot kvinner, og soldatene slo oss med bambusstokker. Jeg skrek. Mannen min fant meg halvdød inne i min søsters hus og tok meg på fanget sitt. På en eller annen måte dekket han meg, og jeg hørte at sønnen min var savnet. Vi møtte resten av familien og barna våre i Bangladesh; de hadde flyktet sammen med naboer. Jeg har ikke sett ansiktet mitt siden da. Jeg møter ikke blikket til mannen min eller barna mine. Jeg klarer ikke å spise eller drikke. Jeg sover ikke om natten. Jeg føler sinne, frykt og smerte. Å bli drept hadde vært en enklere straff enn å bli voldtatt.