Grupper av menn drar i land garn på kysten i Kerala. Det er tungt og hardt arbeid, men det gir en rimelig bra fangst. Foto: Eva Bratholm

Symbolet Kerala

“Guds eget land” kaller indere sin sørligste delstat i vest, Kerala. I norsk bistandshistorie er det blitt stående som navnet på feilslått bistand. Kommunikasjonsdirektør i Norad, Eva Bratholm, kommenterer NRKs dokumentarserie "Den gode viljen".

Publisert

Dette er bilder som mange ser for seg når ordet bistand nevnes. Litt pussig, det er nesten 60 år siden og de færreste kan huske det. Navn og begivenheter fra 50-tallet er stort sett glemt. Men Kerala lever.

Derfor var det spennende å se fremstillingen av det som skjedde i tv-serien om norsk bistandshistorie «Den Gode Viljen» som startet tirsdag i denne uka.

Vi fikk plutselig mye penger, sa fiskeren Alfred Austin mens han viste fram bildet av en trebåt med motor som faren hans hadde fått av nordmennene.

Det norske fiskeriprosjektet var ingen fiasko, det var et utviklingsprosjekt som mange andre, med pluss og minussider, sa den indiske fiskeri eksperten Sunil Mohamed.

Nettopp nysgjerrigheten på hva som egentlig skjedde i Kerala brakte meg til «Guds eget land» i India for ett års tid siden. Det er et overveldende sted som bringer tankene hen på Edens hage. Grønt og frodig, med en overdådighet av palmer. Mango, bananer og kokosnøtter i overflod. Ikke nok med det, Kerala scorer også høyt på levekårsindikatorer som helse, inntekt, leseferdighet, levealder og er vurdert som den minst korrupte staten i India

På stranden i Kovalam er det ingen rustne trålere, men store grupper menn som drar garn inn på land. Med håndkraft trekker de inn svære garnlenker i en slags snurpenot. Med rytmisk sang får de det tunge garnet inn. De har ingen form for mekanisk assistanse. Hvor er moderniseringen fra 50-tallet?

Dette er en praktisk løsning på fisket på denne tiden av året hvor småfisken dominerer, blir vi forklart.

I 1951 var det hungersnød i India og landets planleggingskommisjon ville modernisere kystfisket i Kerala for å skaffe mer mat. Norge var villig til å hjelpe. Båtene ble motorisert. De ble større og havgående. For noen var dette en stor hjelp, men ikke for alle. Prosjektet fikk etter hvert mye kritikk for overfiske og ikke minst for å skape større sosiale og økonomiske forskjeller innad i befolkningen.

Dette kom klart fram i tv-programmet. 10-15 prosent ble rike. Flere salgsledd gjorde at ble fisken ble dyrere, men teknologien kom etter hvert flere til gode. Med tiden spredte velstandsøkningen seg nedover i befolkningen, sa den indiske fiskeri eksperten.

En historie med flere sider enn fiasko. Hvorfor ble da ettermælet slik? Professor Jarle Simensen skriver i sin bok om norsk utviklingshjelps historie at norsk opinion var uforberedt på de problemene et u-hjelpsprosjekt kunne møte og avisbilder av mislykket teknologi brente seg fast på netthinnen. I 50-tallets likhetsamfunn gjorde det også inntrykk at det var skapt sosial ulikhet.

I dag kan man se at den norske fiskeribistanden bidro til å danne grunnlaget for en moderne indisk fiskeflåte. Det må ha vært uventet skuffelse og mangelen på entydig suksess som ga opphav til den unyanserte merkelappen «mislykket». Ingen hadde drevet utviklingsarbeid på denne måten før, og det skjedde i en tid preget av teknologi-optimisme, industrialisering og tro på framskrittet. At uformelle strukturer og lokale skikker skulle skape snublesteiner var fremmed. På tv tirsdag kveld kunne vi se målbevisste menn i hatt og frakk gå resolutt opp flytrappen for å reise til India og skape vei i vellinga.

- Hjelp til selvhjelp, sa professor Harald Sverdrup. Akkurat som vi kunne sagt idag. Bistand innebar risiko den gangen, akkurat som nå. Første del av «Den Gode Viljen» viste at historien om Kerala hadde flere sider. I dag er Kerala den delen av subkontinentet som klarer seg best. Den virkelig triste historien er at over 40 prosent av verdens fattige bor i India.

 
 
Powered by Labrador CMS