Indisk bistandspolitikk i endring?
Utviklingen i Asia og Stillehavsregionen stagnerer ifølge FN, men det er lite trolig at India endrer sin politikk av den grunn, sier Stein Eriksen ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI).
En ny FN-rapport viser utviklingen mot FNs bærekraftsmål stagnerer i Asia og Stillehavsregionen. Det er usannsynlig at alle målene blir nådd innen 2030. Samtidig har det nylig vært valg i India. Ett av feltene den indiske regjeringen vil konsentrere seg om, er konkurransen med Kina. Kineserne har med sitt mye omtalte utviklingsprogrammet, Belt and Road Initiative, økt sitt nærvær i land som frem til nå har vært Indias tradisjonelle innflytelsessfære.
- Gitt denne situasjonen, hva kan vi forvente oss av indisk bistandspolitikk i årene som kommer?
- Indisk bistand sees på som en integrert del av utenrikspolitikken, men indisk bistandspolitikk er motivert av svært ulike hensyn i ulike områder, sier Stein Eriksen, som har forsket på nettopp indisk bistand.
- I Afrika er det først og fremst er økonomiske motiver som ligger til grunn for Indias engasjement i Afrika, både fordi man ønsker å skape markeder for indisk eksport, og fordi India har behov for tilgang til råvarer. Nigeria og Angola er således to hovedsamarbeidspartnere på det afrikanske kontinentet, forteller forskeren.
Videre forklarer Eriksen at indisk bistand til afrikanske land er ulik vestlige bistand i den forstand at inderne ikke operer med krav om godt styresett eller korrupsjonsbekjempelse i mottakerlandene, men snarere, på samme måte som kineserne, holder seg til en streng ikke intervensjonslinje.
- Dette skyldes delvis kolonihistorien, men kan også brukes som et forhandlingskort, sier Eriksen.
Ulike motiver i Afrika og Asia
I Asia og Stillehavsregionen er det imidlertid helt andre motiver som ligger til grunn for indisk politikk. Ifølge Eriksen er det i disse områdene ikke bare økonomi, men også sikkerhetspolitikk som motiverer bistandspolitikken. Bhutan og Afghanistan er for tiden de største mottakerlandene, men frykt for rivalen Kinas stadig økende tilstedeværelse i regionen, spesielt som land som Myanmar, Sri Lanka og Nepal, har ført til økt indisk fokus også her.
- Størrelsen på overføringene avhenger likevel av hva slags linje regjeringene i disse landene legger seg på, hevder Eriksen, og bruker Sri Lanka som eksempel. Kinesisk innflytelse på Sri Lanka har økt sterkt de siste årene, noe som har skapt bekymring i India.
FN: Utviklingen stagnerer
Det spørs likevel hva slags resultater denne rivaliseringen mellom stormaktene fører med seg. En rapport som nylig ble utgitt av UNESCAP, FNs regionale organisasjon i Asia og Stillehavsregionen, avslører at ingen av FNs bærekraftsmål vil bli nådd innen 2030 dersom det ikke gjøres grep for å øke innsatsen. Selv om fremskritt er gjort på enkelte områder (utdanning for alle, fattigdomsbekjempelse og overgang til ren energi) går utviklingen for sent for at man kan nå målene de målene som er satt innen 2030, heter det i rapporten. På andre områder, blant annet bekjempelse av sult, begrense sosiale ulikheter, og bekjempe klimaendringer, har utviklingen stagnert eller til og med gått tilbake.
Det var nylig valg i India, men ifølge Stein Eriksen er det lite sannsynlig at den nye indiske regjeringen vil endre sin holdning til bistandspolitikk eller øke innsatsen for at regionen skal nå bærekraftsmålene som følge av rapporten.
- Med unntak av holdningen til Pakistan, der Modi kanskje vil kjøre en enda hardere linje, ligger nok indisk utenrikspolitikk fast, sier Eriksen.
