– Tvil om militæret i Myanmar ønsker reell fred

Norske myndigheter ønsker å bidra til fred i Myanmar. Men hva slags landskap er det Norge her beveger seg inn i? Vi har spurt Marte Nilsen, seniorforsker ved Fredsforskningsinstituttet (PRIO).

– Konfliktbildet i Myanmar er uhyre vanskelig. Landet har ligget i borgerkrig med en rekke væpnede etniske og politiske grupper i over 60 år - helt siden uavhengigheten fra britene i 1948. Det som gjerne kalles verdens lengste borgerkrig er i virkeligheten en lang rekke sammenhengende kriger mellom den bamar-dominerte hæren og landets mange etniske minoriteter.

• Les også: – Vi er lei av å krige nå

– Fredsprosessen er skjør og det er liten tillit mellom partene. Våpenhvile i seg selv vil ikke være tilstrekkelig for å få på plass en varig fred. Det er behov for en politisk prosess som adresserer vanskelige spørsmål som desentralisering av makt, selvråderett og kultur- og religionsfrihet. Dette kommer til å ta tid. Norske UD ser det nok ikke som sin oppgave å skape fred i Myanmar. Det er heller snakk om å støtte opp om den fredsprosessen som er i gang, og det er positivt.

Rik på naturressurser

– De siste ukene har vi sett en oppskallering av konflikten i Kachin. Hvordan påvirker det fredsprosessen?

– Situasjonen i Kachin-staten har vært alvorlig lenge og sår tvil om militærets ønske om en reell fredsprosess, i alle fall i dette området. Kachin-staten skiller seg fra mange av de andre konfliktområdene ved at den er særdeles rik på naturresurser. Det er Ikke umulig at militære ledere ser seg tjent med å opprettholde et visst konfliktnivå i Kachin, og det er klart at dette har stor betydning for fredsprosessen som sådan. Det er urealistisk å tro at man vil få fremgang i forhandlingene med de øvrige etniske gruppene så lenge krigføringen pågår for fullt i Kachin.

– Det er mulig å tenke seg at man kan bidra til ytterligere konflikt om man går inn med bistandskroner i en konflikt, som i Myanmar. Hva tenker du om Norges tilnærming til fredsprosessen i Myanmar?

– Myanmar Peace Support Initiative (MPSI)-modellen, der man har gått inn og støttet utviklingsprosjekter i områder med våpenhvile under forutsetning av at begge parter har godkjent prosjektene, har vært en suksess. Jeg håper erfaringene herfra vil videreføres og komme flere til gode. Norge har også bidratt med kompetansebygging på myndighetssiden i Myanmar. Dette er kontroversielt, men jeg mener det også har vært riktig:

– Samtidig er det viktig at de væpnede etniske gruppene får tilsvarende god bistand til forhandlingene med myndighetene; Norge må ikke bli oppfattet som partisk. Fredsprosessen er komplisert og den vil ta mange år. Når det omsider kommer til en nasjonal våpenhvile i Myanmar, vil dette bare være et første skritt. Etterpå følger en krevende politisk prosess om maktfordeling, og nedrustning. De væpnede etniske gruppene vil ha store behov for assistanse, både økonomisk og teknisk.

En utfordring i lang tid

– Hva med naturressurser: Narkotikakartellene og andre kriminelle nettverk som lever godt på en uavklart situasjon, er de en trussel mot en varig fred?

– I en hver langvarig konflikt vil det etterhvert oppstå nye konfliktlinjer basert på økonomiske interesser. Dette er ikke unikt for Myanmar, men det er klart at omfanget er en stor utfordring:

– Disse kriminelle nettverkene vil være en utfordring i lang tid fremover, men om de store etniske minoritets-organisasjonene og deres væpnede grupper klarer å få det militæret med på en reell politisk prosess, er det dette som vil være avgjørende for utsiktene til varig fred i Myanmar.

Norge har et bredt utviklingssamarbeid med Myanmar, med fokus på blant annet fred, forsoning og demokratisering. Norge har støttet aktivt opp om fredsprosessen i Myanmar gjennom Myanmar Peace Support Initiative (MPSI) og Peace Donor Support Group (PDSG). Forhandlingene styres av Myanmar og de etniske gruppene selv, men Norge har hatt en lederrolle i å samle internasjonal støtte for prosessen og å åpne tidligere konfliktområder hvor man har oppnådd våpenhvileavtaler for bistand.

• Les også: Utenriksminister Børge Brende om norsk Myanmar-politikk

– Det norskledede MPSI utfases nå; flere etterlyser en klar strategi fra det internasjonale samfunnet om innrettingen av støtte til fredsprosessen videre. Hva tenker du Norge og andre bistandsland bør gjøre?

– Norge har allerede høstet mange erfaringer i Myanmar. Jeg tror det vil være klokt å ta en skikkelig gjennomgang av hva som har vært vellykket så langt og hva som kan gjøres bedre før man setter seg nye mål. Solid kunnskap om lokale forhold og konfliktsensitivitet er avgjørende. Dette krever langsiktighet, gode planer og evne til å finjustere underveis.

Nære bånd til militæret

Det er valg i Myanmar i 2015. Parlamentet er, på tross av sine svakheter - for eksempel at militæret innehar 25 prosent av setene, i ferd med å innta sin rolle – de forskjellige opposisjonspartiene likeså. Der man tidligere har vært mest oppmerksom på dynamikken mellom militærregimet og opposisjonsleder Aung San Suu Kyi fra National League for Democracy, er det nå i ferd med å etablere seg en mer kompleks flerparti-virkelighet.

– Hvordan påvirkes fredsprosessen av valget i år?

– Bortsett fra en sterk antakelse om at NLD og Aung San Suu Kyi vil gjøre det særdeles godt, er det ingen som i dag kan si noe om utfallet av valget. Hvem som til slutt blir sittende i posisjon er helt uklart, men det er tvilsomt at det vil være de samme som nå sitter med makten. Det kan derfor virke som aktørene i fredsprosessen nå har bestemt seg for å vente og se. For de etniske minoritetene er dette en risikabel strategi. Dagens regjering har nære bånd til det militæret, noe NLD og Aung San Suu Kyi ikke har. Og uten en viss innflytelse på det militæret, er det vanskelig å se for seg en effektiv fredsprosess:

– Utfallet av valget og spesielt maktkampen og forhandlingene i etterkant vil få stor betydning for fredsprosessen, sier Marte Nilsen.

• Lese mer om Myanmar? Her har vi samlet noen av artiklene Bistandsaktuelt har skrevet om det tidligere militærdiktaturet og Norges brede engasjement.