Norsk bistand i krig mot Taliban

– Dette er noe av det jeg misliker mest med denne jobben. Det er nesten umulig å se om noen har gjemt noe i den løse sanda her, sier Sverre Sørberg.
Den erfarne politiførstebetjenten med bakgrunn fra blant annet oppdrag i Libanon banner litt for seg selv mens han skritter langsomt oppover den bratte bakken i Nord-Afghanistan. Kollega Svein Erik Helgetun står 20-30 meter lenger opp.

Les også:

• Barth Eide: - Helt nødvendig å styrke det afghanske politiet
• Stans støtten til politiet
• Vi får inn analfabeter og rusmisbrukere

Mens Sørberg går ser han etter tegn på at noe ikke er som det skal i sanda foran seg. Det kan være ledninger, metall, oppgravd jord – hva som helst som tyder på at noen har gravd ned en mine eller en hjemmelagd bombe. Det er stekende varmt og for hvert skritt den norske politimannen tar virvles det opp sand. I bunnen av bakken sitter politikollegane Tom Henriksen og Mats Barø og venter i to pansrede biler. Omsider er Sørberg oppe på toppen, han signaliserer at nå kan bilene trygt kjøre opp.
På toppen venter også sersjant Abdul Jaffar. Den røslige afghanske politimannen hiver automatrifla opp på skulderen, smiler bredt og hilser hjertelig på sin norske kollega som smiler tilbake. 51 år gamle Jaffar har vært politimann i 29 år og har kjempet både mot russere og Taliban. Han er sjef for de ni politimennene som bemanner observasjonsposten Arab Aqsai en halvtimes kjøretur fra Meymaneh by. Posten ligger godt plassert og ble i sin tid etablert av russerne. Bak sandsekkene på høyden kan Jaffar og mennene hans holde øye med hovedveien i området samt to veier som leder inn i to dalfører. Begge disse veiene er populære transportruter for både opprørere og kriminelle.
– Noe av grunnen til at vi følger opp denne observasjonsposten spesielt er at den er strategisk viktig, den «dominerer» hele dette området rundt oss. Derfor er det også spesielt utsatt og det har vært mange trusler fra opprørere mot denne posten, forklarer politioverbetjent Tom Henriksen som er sjef for de norske politifolkene i Faryab.

Norsk støtte

Norge har støttet oppbyggingen og styrkingen av det afghanske politiet siden 2003. I motsetning til de norske militære i Afghanistan, som lønnes over forsvarsbudsjettet – har den norske politiinnsatsen hele tiden blitt finansiert over bistandsbudsjettet. Etter en beskjeden start er innsatsen gradvis trappet opp. I dag jobber 23 norske politifolk i Afghanistan. Ni er stasjonert i Meymaneh, den største byen i den «norske» Faryab-provinsen. Politifolkene bor i den norske PRT-militærleiren og samarbeider tett med Forsvaret. Hovedoppgaven deres er å gi råd og veiledning til det lokale afghanske politiet.
De norske politiinstruktørene i Faryab er rekruttert med tanke på de svært spesielle sikkerhetsutfordringene politikollegene i Afghanistan står oppe i. De aller fleste har operativ erfaring og bakgrunn fra Forsvaret, flere har også bakgrunn fra Politiets beredskapstropp.

Betaler lønnen

I tillegg til de ni som er i Faryab er også 14 norske politifolk stasjonert i Kabul. De driver også hovedsaklig med opplæring og veiledning i ulike institusjoner og enheter. Norge kommer i år til å bruke om lag 40 millioner norske bistandskroner på det bilaterale politi­samarbeidet mellom Norge og Afghanistan. De norske politifolkene i Afghanistan er en del av dette samarbeidet.
Videre skal Norge i år og fram til 2014 gi ytterligere drøyt 60 millioner kroner årlig til et internasjonalt fond, styrt av FN. Pengene fra dette fondet går hovedsakelig til å lønne afghanske politifolk. Bruken av de norske bistandsmillionene på å styrke det afghanske politiet er en del av en massiv satsning på den afghanske sikkerhetssektoren, det vil si både politiet og hæren.
Beskutt. – De skjøt fra den høyden der borte, sier Abdul Jaffar og peker mot en liten fjelltopp noen hundre meter unna.
– Da vi skjøt tilbake med maskingeværet vårt forsvant de raskt, legger han til med et skuldertrekk.
Det er ikke første gang Jaffar er blitt skutt på, og han virker ikke særlig berørt over at de var i kamp med Taliban bare et par uker i forveien. Med sine slitne AK47 automatrifler, noen sandsekker til å søke dekning bak samt et maskingevær, er den afghanske politisersjanten og mennene hans helt i frontlinjen i kampen mot opprørerne. De er på mange måter typiske landsens politifolk i Afghanistan.
Alle sammen kommer fra steder like i nærheten. Mot en nylig oppjustert betaling på rundt 600 kroner i måneden bor de 4-5 uker i strekk på observasjonsposten. Utstyr og bekvemmeligheter er det så som så med. Selve observasjonsposten består av to tårn lagd av sandsekker, en slags skyttergrav som går rundt hele posten og to «rom» som er gravd ut i bakken. Vann har de i en diger hvit plastdunk, og maten lager de selv her oppe.
Det er steikende varmt nå, men om noen måneder kommer det til å være iskaldt. Av politifolkene oppe på høyden er det bare tre som har uniform. De andre, et par av dem så unge at de knapt har skjeggvekst, tusler rundt i vanlige klær og med hver sin AK-47. Det er bare Jaffar som har fått noen form for trening eller utdannelse.
– Jeg var på et én-månedskurs for 7-8 år siden, forteller han.

DISKUTERER: Politiførstebetjent Sørberg og sersjant Abdul Jaffar diskuterer utformingen av observasjonsposten til de afghanske politifolkene. I midten tolken Sina.

Farlig jobb

Selv om det gikk bra for Jaffar og mennene hans da de ble skutt mot for noen uker siden, er det liten tvil om at det er en svært farlig jobb å være politimann i Afghanistan. Dårlig trent og utstyrt politi bemanner kontrollposter, bygninger og observasjonsposter over hele landet. De er et fristende mål for opprørerne. Politiet blir ofte sendt inn i de farligste områdene og plassert på de mest utsatte postene.
Enkelte kritikere mener at de i mange tilfeller blir brukt for å lokke Taliban til å angripe og at den hæren ofte «spares». De siste årene har politiet hatt langt høyere tapstall enn den afghanske hæren og siden 2007 har over 2500 afghanske politifolk blitt drept i tjeneste.
– Vår hovedoppgave å holde denne posten. Det hender noen ganger at vi hjelper folk her i området hvis det er noen som krangler eller at vi drar ut for å arrestere noen. Men stort sett er vi her oppe og holder vakt, forteller Jaffar. Selv om arbeidsforholdene neppe kan kalles ideelle, er ikke han typen som klager.
– Vi har ikke noen store problemer her, stort sett går ting greit. Hjelpen fra nordmennene er veldig nyttig. Jeg ville heller hatt disse sandsekkene vi har fått enn 10 000 dollar. Jeg skulle også gjerne hatt en RPG (propelldrevet granat. red.anm) eller to, sier han med et smil.

Hovedoppgave

Ifølge Tom Henriksen har de fleste afghanske politifolk en ganske annen tilnærming til jobben sin enn det norske politimenn har. Det er ingen tradisjon for et sivilt politi lik det norske i Afghanistan.
– De ser på det som sin hovedoppgave å skyte opprørere, og det er først og fremst om de lykkes med det som i deres øyne måler om de er gode politifolk eller ikke. Vi gir råd som er nyttige for dem i jobben de gjør hver dag, for eksempel hvordan de skal sikre observasjonspostene bedre. Men en viktig del av vår jobb er også å forsøke å skape bedre holdninger, for eksempel å skape en forståelse for at å være politimann også dreier seg om å ha et godt forhold til og beskytte sivile afghanere, sier Henriksen.

Diskusjon

En ørn flyr sakte rundt i sirkler på den knallblå himmelen over de norske og afghanske politifolkene. Sola står rett på og varmedisen siger sakte opp fra dalen under. Abdul Jaffar, Sverre Sørberg og tolken Sina har satt seg opp i et slags utkikkstårn som Jaffars menn har bygget med sandsekker de har fått av nordmennene. De to politimennene diskuterer hvordan observasjonsposten bør utformes for å gi best mulig oversikt og samtidig gi best mulig beskyttelse.

INSPISERER: Politioverbetjent Tom Henriksen sammen med politimannen Norhammad og sersjant Jaffars 15 år gamle sønn Zafar (med lue).

Kompetent

De norske politifolkene begynner å forberede turen tilbake til den norske leiren. De har vært på den solsvidde høyden i 3-4 timer. Av sikkerhetsgrunner vil de ikke være der altfor lenge. Som vanlig har Jaffar bydd på saftige vannmeloner hentet fra skråninga rett ved kontrollposten, og som vanlig har Jaffars 15 år gamle sønn uten hell spurt om å få alt fra de norske politifolkenes solbriller til knivene deres.
Politikollegaene tar farvel med hverandre, alle håndhilser og det er god stemning. Jaffar sier at han ser fram til neste besøk og nordmennene svarer at det gjør de også. Henriksen sier til Sørberg at de skal huske på å ta med noe smøreolje til afghanernes våpen samt et deksel til maskingeværet neste gang de kommer. Så setter nordmennene seg inn i de to blå pansrede bilene og kjører ned den bratte bakken til hovedveien.
I bilen på vei tilbake PRT-leiren forteller Henriksen at Jaffar er en av de afghanske politifolkene de samarbeider med som virker mest kompetent og ryddig.
– Det er jo enorme utfordringer her. Men Jaffar virker dyktig og er veldig interessert i å samarbeide og å lære. Vi ser at det skjer små forbedringer hver gang vi har vært ute på posten hans.
– Hva tror du om lojaliteten til Jaffar og andre politifolk her i området? Når ISAF-styrkene trekker seg ut – vil de fortsette å være lojale mot myndighetene?
– Folk her er først og fremst lojale mot familien sin, mot klaner og etniske grupper. Det er veldig vanskelig å vite hvor sterk lojaliteten til myndighetene er. Men de aller fleste politifolka vi snakker med sier de ønsker å bekjempe Taliban. Og det er jo et godt utgangspunkt, sier Tom Henriksen.