Myanmar: Definisjonens makt og den vanskelige freden

I 2014 definerte Utenriksdepartementet (UD) 12 fokusland i bistandspolitikken, 6 definert som "land i utvikling", 6 definert som "svake stater". Kategoriseringen la føringer for hvor man fokuserte pengebruken. UD plasserte Myanmar i kategorien "land i utvikling" og valgte en annen type definisjon enn eksempelvis OECD. Definisjonen legitimerte Norges sterke satsing på næringsliv, parallelt med en tett kobling til en da ikke-valgt pro-militær regjering, i den grad at Aung San Suu Kyi skarpt kritiserte den norske linjen.

I statsbudsjettet for 2017 går UD enda lengre, ved å definere Myanmar som et post-konfliktland ("Myanmar og Nepal er i en postkonflikt fase", Kap 160, s 166). Det er oppsiktsvekkende at dette presenteres som en sannhet i årets viktigste dokument fra regjeringen. Vi er med på at freden aldri har vært nærmere i Myanmar, men i konfliktområdene har krigen knapt vært kraftigere. Den militære offensiven i nord, understøttet av fly- og helikopterangrep, har produsert over hundre tusen internt fordrevne og en eskalert konflikt. Regjeringshæren Tatmadaw, som ikke er underlagt demokratisk kontroll og styres av landets hærsjef, har full råderett i sikkerhetspolitikken og står i fare for å sabotere fredsprosessen. Militærets offensiv er rettet mot etniske minoritetsgrupper som har stått side om side med Aung San Suu Kyi i kampen for demokrati og føderalt styresett. Vi ser samtidig en livsfarlig utvikling i Rakhine-staten, med militarisering og internasjonalisering av en konflikt som bare de siste ukene har kostet mer enn 50 liv. Dette sammenfaller med en sterk vekst av buddhistisk nasjonalisme under Thein Seins regjeringstid.

Vi håper alle på fred i Myanmar utover de burmanske områdene, men å omtale situasjonen som post-konflikt er i beste fall ønsketenkning, som i verste fall gir en norsk satsing på feil premisser. I post-konfliktland konsentrerer UD støtten mot politisk stabilisering, sikkerhet og fattigdomsbekjempelse, og for Myanmar "godt styresett, naturressursforvaltning, energi, miljø/klima og utdanning". Vi er alle enige om at dette er viktige temaer. Men UDs definisjon av konflikt og postkonflikt legger uheldige politiske føringer, også for norske næringsaktører som ønsker å investere i delstater som er eller nylig har vært preget av militær konflikt. Selv der våpenhvileavtaler er undertegnet er freden skjør fordi det enda ikke er bygget tillit og den politiske dialogen gjenstår. Uten kjennskap til lokale forhold og konfliktsensitivitet risikerer norsk bistand og investeringer å gjøre mer skade enn gavn. SN Power (Statkraft og Norfund) sitt svært kontroversielle vannkraftprosjekt i Shan-staten er et godt eksempel på dette.

Det er fint at statsbudsjettet tar høyde for "fortsatt sterkt fokus på fred og forsoning" i Myanmar, men det står dessverre i kontrast til pengebruken i 2016 og 2017 hvor Fred og forsoning har blitt en salderingspost, med dramatiske kutt til flere organisasjoner som arbeider med fredsbygging og konflikthåndtering. At Norges støtte til fred og forsoning var høyere til Thein Seins ikke-valgte, pro-militære regjering enn til den første sivilt valgte regjeringen på over 50 år, ledet av Aung San Suu Kyi, sender et uheldig signal.

Myanmar er nå i en kritisk fase i en uhyre skjør fredsprosess. Her må Norge og andre internasjonale aktører trå varsomt, og konfliktløsning og fredsbygging må ha høyeste prioritet. Å definere bort problemet hjelper lite.