Norfund har ingenting å skjule

Tidligere leder i Burmakomiteen Audun Aagre tolker Norfund i verst tenkelige mening i Bistandsaktuelt 30. april. Norfund gjorde et grundig forarbeid før vi gikk inn i Myanmar, og har selvsagt aldri sagt at det er «ok å samarbeide med militære selskaper».

Norfund har tvert imot vært helt tydelige på at vi ikke vil samarbeide med selskaper eid av militæret i Myanmar. Da vi valgte å gå inn som eier i Yoma Bank, var det nettopp fordi banken ble ansett som «ren» og uten slike bånd, og i forkant av kjøpet av 10 prosent av banken, gjorde vi grundige aktsomhetsanalyser, og stilte krav til ESG og til overholdelse av relevante sanksjoner.

Aagre fremstiller det som at Norfund skal ha sagt at «det er umulig å få skaffe oversikt over eierskap» i Myanmar. Sannheten er at vi til Bistandsaktuelt sa omtrent det samme som han selv sier, nemlig at «risikoen for koblinger til militære selskaper selvsagt aldri null». Det betyr selvsagt ikke at vi ikke gjør alt vi kan for å unngå det.

For å ytterligere redusere risikoen for koblinger til militæret gjennom Yoma bank, ble det som del av kjøpsavtalen nettopp lagt planer for hvordan banken skulle styrke sin evne til å gjøre gjennomganger opp mot sanksjonslister og politisk eksponerte personer. En plan for dette ble vedtatt av styret i mars 2020, før Norfunds investering ble gjennomført i april 2020. Det var dette arbeidet som, tross noen forsinkelser grunnet korona-pandemien, førte til at banken selv i januar 2021 identifiserte at den, i forkant av Norfunds kjøp, hadde gitt lån til et selskap der den omtalte generalens datter var minoritetsaksjonær. Hennes status som «politisk eksponert person» var derfor allerede under oppfølging av banken da hun solgte seg ut i mars i år.

I våre svar til Bistandsaktuelt forsøker vi å gi et innblikk i at investeringer i Myanmar innebærer krevende dilemmaer, og at det verken er lett å sette grensen for hvor mange ledd av indirekte relasjoner som må undersøkes, eller å avgjøre hvilke krav Norfund som minoritetsaksjonær kan og skal stille til Yoma Bank. Å si at det betyr at vi «ikke vet hva vi driver med» og å fremstille dette som like enkelt som å avgjøre hvorvidt det var akseptabelt med «business med nazistene i 1942», er dypt urimelig.

Vi mener det er grunn til å lytte til Vicky Bowman i Myanmar Center for Responsible Business når hun, i Bistandsaktuelt, sier at «det vil være et tap for menneskerettighetene i Myanmar, dersom alle utenlandske selskaper bestemmer seg for å dra». Norfund er imidlertid, i motsetning til hva Aagre synes å tro, i høyeste grad opptatt av å stadig ta til oss ny kunnskap, og vi har i våre svar til Bistandsaktuelt understreket at vi vil bruke erfaringene fra denne saken i vårt videre arbeid. Vi har ingenting å skjule, og dersom Audun Aagre vil bidra med konstruktive råd til dette arbeidet, vil vi være takknemlige for det.