Portrettet: Vår mann i Kabul

Hammer (36) er den norske journalisten som har arbeidet lengst i Afghanistan. Syv år, tre bøker, Afghanistan-blogg, en tv-serie og filmer for NRK og flere titalls artikler har det blitt – så langt. Målet er å formidle hvordan vanlige afghanere opplever krigen.

– Hva er det med Afghanistan som har så stor tiltrekningskraft på deg?

– Det er ikke det at det tiltrekker meg, men det foregår en altoverskyggende krig som Norge er del av. Aldri før har Norske soldater deltatt i krigshandlinger på denne måten, og pressedekningen har vært snever med for lite uavhengig rapportering fra felt. Den offentlige debatten er ofte virkelighetsfjern, til tider absurd.

Noe mer må det vel være som får en mann fra Tønsberg til å slutte i Dagsavisen, sette seg på flyet til et av verdens farligste land og bli i syv år. Tiltrekkes han av spenningen? Men Hammer vil helst snakke om den politiske situasjonen i Afghanistan.

– Det er grelt å snakke om hvor vanskelig det er å være journalist i en konfliktsone. Jeg har selv valgt å reise dit og det er ikke jeg som er fanget i denne krigen.

Anders-metoden

Hammers første møte med landet var i 2006 på reportasjetur for Dagsavisen.

– Jeg reiste på en tur i regi av Forsvaret med mange andre journalister. Noen dager hektet jeg meg av, og tok meg frem på egenhånd. Jeg skjønte jeg måtte finne en annen måte å jobbe på for å få frem historiene jeg ville fortelle.

Etter reportasjeturen så han det var et stort sprik mellom virkeligheten på bakken og hvordan det norske forsvaret og norske politikere fremstilte den. Og Hammer hadde lengtet seg bort fra kontorlandskapet lenge.

– Å sitte på et skrivebord i Oslo, ringe rundt og tro at det gir bra utenriksjournalistikk hadde jeg for lengst forstått var gal metode. Det ikke å dra ut og se med egne øyne, er utilstrekkelig, og man må følge opp over lang tid.

Tidlig krøkes

Kanskje la han grunnlaget allerede som 12- åring. Da reiste han på sin første reportasjetur til Nord-Irland med mannen til moren som var journalist. Der ble han kjent med noen barn på samme alder, og siden var han hvert år på besøk hos dem. Det var midt under borgerkrigen og satte spor. Som student på Peace and Conflict studies mange år senere ble Hammer kjent med enda en konflikt: Han oppholdt seg flere måneder i Colombia hvor han skrev masteroppgave om…ja; konflikt.

Men journalistdebuten i skoleavisen på Træleborg barneskole var mer fredelig:

– Jeg anmeldte plater. Alternativ rock, shoegazing het det. Jeg var veldig musikkinteressert, og hører fortsatt på musikk når jeg skriver. Rock, hip hop, men Grieg også, alt mulig. Jeg relaterer mange minner til musikk.

Musikkinteressen førte ham til den legendariske musikklubben Blå i Oslo hvor du en gang sent på 1990- tallet kan ha blitt servert øl av journaliststudenten Anders.

Drømmetyderen

Hammer reiser helst i områder langt fra Kabul. De siste to årene har han stort sett bare gjort det. Han snakker like gjerne med krigsherrer som med kvinner og barn, og sier at Afghanistan er et gjestfritt land hvor han blir tatt godt i mot.

– Jeg har hørt du spør de du intervjuer hva de drømmer om natten? Så da må jeg spørre deg da, hva drømmer du om?

– Ja, det stemmer vel. Jeg tror drømmene sier mye om hvordan krigen påvirker folk.

Han forteller det har blitt noen urolige drømmer rett etter angrep han har vært tett på, til sammen 15 angrep og skuddvekslinger. Det siste kapittelet i den ferske boken heter «Døden er barmhjertig demokratisk – og det er frykten for den også».

– Hvis jeg sa jeg ikke er redd til tider, ville jeg vært gal.

Ikke sint, bare veldig skuffa

Hammer sier han til tider irriterer seg over hvordan konflikten fremstilles og at han som journalist føler et ansvar for å utfordre den offentlige retorikken.

– Har du klart det?

– Jeg har prøvd, men blir like overrasket hver gang jeg kommer hjem og hører hvordan man snakker om Afghanistan. Her er man opptatt av at krigen er over, men det stemmer ikke, den intensiveres.

Boken «Alt dette kunne vært unngått» kom ut i februar og er skrevet med den kjente danske forfatteren Carsten Jensen. Vennskapet mellom de to startet med en e-post fra Jensen i 2010.

– Han skrev fordi han er interessert i Afghanistan. Vi var brevvenner i tre år før vi møttes for første gang i Kabul våren 2013. Vi hadde planlagt å reise sammen, boken ble til etter hvert. Jeg vet ikke om mange som har lest mer om Afghanistan enn han.

Han synes spørsmålet om han vil endre noe med journalistikken sin er pompøst. Men er i stedet opptatt av hvor vanskelig det kan være å formidle en hverdag i krig for folk her hjemme. Foto blir viktig i forsøket, og i boken er mange av Hammers egne reportasjebilder.

– Bildene jeg tar er et resultat av at jeg har brukt lang tid på å bygge relasjoner til menneskene jeg fotograferer. Hvis ikke hadde jeg ikke holdt ut. Man kan føle seg som en gribb noen ganger når man kommer med kameraet. Bak kameraet får jeg også en misjon når noe skjer, det naturlige ville jo vært å løpe.

Ferdig snakka

– Du sier du ikke lengter hjem når du er i Afghanistan, men lengter du til Afghanistan når du er i Norge?

– Ikke akkurat. Men i Norge blir det mye prating om Afghanistan. Da vil jeg tilbake til felt, det er det jeg vil bruke tiden min på, ikke sitte og prate.

– Som nå?

– Jeg reiser tilbake om to dager.