Meninger

I august 2017 drev harde kamper i Rakhine-delstaten i Myanmar store menneskegrupper på flukt. I løpet av en måned flyktet over 500 000 rohingyaer over grens til Bangladesh. Ytterligere 200 000 flyktninger fulgte etter det neste halve året. Etter en spørreundersøkelse blant flyktninger anslo Leger uten grenser at minst 6 700 rohingyaer ble drept mellom 25. august og 24. september 2017. Flyktningene rapporterte om nedbrente landsbyer, forfølgelse, drap og voldtekter utført av militæret og lokale vigilantegrupper. Bildet er tatt når flyktninger krysser Naf-elven på grensen til Bangladesh.
I august 2017 drev harde kamper i Rakhine-delstaten i Myanmar store menneskegrupper på flukt. I løpet av en måned flyktet over 500 000 rohingyaer over grens til Bangladesh. Ytterligere 200 000 flyktninger fulgte etter det neste halve året. Etter en spørreundersøkelse blant flyktninger anslo Leger uten grenser at minst 6 700 rohingyaer ble drept mellom 25. august og 24. september 2017. Flyktningene rapporterte om nedbrente landsbyer, forfølgelse, drap og voldtekter utført av militæret og lokale vigilantegrupper. Bildet er tatt når flyktninger krysser Naf-elven på grensen til Bangladesh.

Misforståelsen om Facebooks rolle i fordrivelsen av rohingyaer gir feil svar på viktige spørsmål

I slutten av august er det fem år siden militæret fordrev mer enn 700 000 rohingyamuslimer over grensen til Bangladesh. Hvem har ansvaret for det som skjedde? spør Audun Aagre.

Dette er en kommentar. Meninger i teksten står for skribentens regning.

I det siste har jeg vært på flere teknologikonferanser der Myanmar brukes som skrekkeksempelet på Facebooks drepende algoritmer, med fordrivelsen av rohingyamuslimene som konsekvens.

Allerede i 2013 stilte teknososiologen Zeinab Tufekci spørsmålet om sosiale medier ville bli brukt som et verktøy for etnisk rensing i Myanmar.

Etter at militæret innledet sin brutale «spesialoperasjon» i Rakhine-staten, 25. august 2017, har spørsmålet nærmest blitt sannheten om at Facebook var en forutsetning for fordrivelsen av rohingyamuslimene.

På medieteknologimessen Web Summit i Lisboa i fjor ble algoritmenes rolle i Myanmar omtalt i minst ti ulike foredrag. Forståelsen om Facebooks ansvar ligger også til grunn for rohingyamuslimers søksmål mot selskapet.

Brutalt kalkulert og godt planlagt

All min sympati ligger hos ofrene for ugjerningene, og rohingyaene fortjener all den oppreisning og bistand det er mulig å gi. Det finnes knapt ord for de lidelsen rohingyaene har vært utsatt for.

Samtidig er det viktig å rokke ved etablerte sannheter om hva som forårsaket grusomhetene i 2017, fordi det kan lede oss bort fra noen viktige erkjennelser.

Premisset som legges til grunn for Metas rolle er at hatefulle ytringer på Facebook førte til voldshandlinger som drev rohingyamuslimene på flukt. Det er godt dokumentert at sivile bidro til drap.

Verken rakhinebuddhister eller Facebook er fritatt for ansvar, men det var hærsjefens orde og militærets gjennomføring av «spesialoperasjonen» som var grunnen til masseflukten, ikke den sivile volden.

Middelet var en brutal, kalkulert og godt planlagt aksjon hvor flere tusen rohingyamuslimer ble drept.

Hærsjef Min Aung Hlaing uttalte at aksjonen var «unfinished business» fra 1942, et uttrykk for en intensjon om å kvitte seg med rohingyane en gang for alle.

Etter 2017 og det brutale militærkuppet 1. februar i fjor, hvor 1800 er drept og mer enn 10 000 fengslet, er det konsensus om militærets brutalitet og manglende reformvilje, også internasjonalt. Slik var det ikke i noen år tidligere.

Hva ligger til grunn for at Facebook ble trukket frem som en viktig årsak til fordrivelsen av rohingyane?

FNs sannhetssøkende kommisjon uttalte i mars 2018 at Facebook hadde spilt en «avgjørende rolle» i volden mot rohingyaene og «bidratt betydelig til nivået av uforsonlighet, uenighet og konflikt», egentlig en relativt forsiktig uttalelse.

New York Times gikk lengre, og skrev at fordrivelsen var «et folkemord Myanmars militæret hadde hisset opp til på Facebook». FNs spesialrapportør, Yanghee Lee, sa at «Facebook har utviklet seg til et uhyre».

Uttalelsene er forståelige og ikke direkte feil, men etterlater et inntrykk av at Facebook hisset befolkningen til å begå drap, noe som er misvisende og tåkeleggende.

Et skoleeksempel

Zeinab Tupfekcis spørsmål om sosiale mediers rolle fra 2013 var stilt i en annen kontekst. I 2012 hadde konflikten mellom rakhinebuddhister og rohingyamuslimer blusset opp, godt hjulpet av sosiale medier.

Men ikke uten medvirkning fra militæret og nasjonalister. Innlegg på Facebook fra militæret, myndigheter, buddhistiske nasjonalister ledet av munken U Wirathu, rakhinebuddhister og andre, bidro til polarisering.

Burmesiske myndigheter, i særlig grad det burmesiske grensepolitiet «Nasaka», bidro aktivt til drapene i 2012. Konflikten ble av de pro-militære myndighetene brukt som et argument for å skille to etniske grupper av sikkerhetsgrunner, men av FN omtalt som et skoleeksempel på etnisk rensing.

I ettertid er det lett å se den etniske rensingen i 2013 og fordrivelsen, eller folkemordet, i 2017 i sammenheng. Det var her store deler av det internasjonale samfunnet feilet.

I troen på Thein Seins pro-militære regjerings reformvilje ble viktige signaler fra regjeringen og militæret oversett. Thein Sein uttalte at rohingyane kan etablere seg i «tredjeland som er villige til å ta dem». Allikevel ble presidenten langt på vei unnskyldt, militærets inngripen ansett som konfliktdempende, og hendelsene omtalt som «inter-communal violence», altså en intern konflikt mellom muslimer og buddhister.

Dette stod i kontrast til hva politiske ledere og kommentatorer fra rakhinebuddhister og rohingyamuslimer så som hovedproblemet; militærets og den pro-militære regjeringens splitt-og-hersk politikk for å oppnå politisk og territoriell kontroll i Rakhinestaten.

At det internasjonale samfunnet overså signalene om rohingyene var et feilskjær som trolig handlet om ønsket om å se regjeringen som reformatorer. Samtidig var det en forspilt mulighet til å påvirke.

I 2013 var de militære reformene i bevegelse, hvor militæret og regjeringen representerte samme interesser. De ønsket investeringer og mer uavhengighet fra Kina.

For å lykkes var de avhengig av vestlige land trodde på reformene og viste vilje til å investere, og militæret og regjeringen var usikker på hvor de sto. I dette momentet hadde vestlige demokratier en betydelig påvirkningsmulighet, større i 2013 enn i 2017.

Om det internasjonale samfunnet og Norge ønsker å se på hva som kunne vært gjort annerledes i Rakhinestaten, er det her man bør begynne å lete.

Hva med Facebook?

Facebook, nå Meta, holdt fast på ideen om å være en nøytral plattform for ytringer i Myanmar altfor lenge. Da selskapet skrudde til på algoritmene og ansatte lokale moderatorer, var det too little, too late (Fink, 2018), og dessuten rammet det skjevt.

Eksempelvis ble etniske frigjøringsorganisasjoner blokkert, mens buddhistiske nasjonalister og militære ledere fremdeles fikk poste hatefulle ytringer.

Facebooks forståelse av én verden, ett regelverk, står for fall. En av Facebooks tidlige investorer, Robert McNamee, trakk seg ut da Mark Zuckerberg fortalte om ambisjonen om å få mer enn en milliard brukere. McNamee forsto at ambisjonen var uforenelig med å være et ansvarlig selskap.

Forskjellene mellom demokratiske og totalitære land er for store. Med ett regelverk for Norge og Russland møter man seg selv fort i døra, slik krisen i Ukraina har vist, hvor en tjeneste som TikTok har valgt å følge russiske lover, og viser en helt annen virkelighet enn på den andre siden av grensen.

Der det er et demokratisk problem at Facebook ikke etterlever lover i demokratiske nasjoner, er det et demokratisk problem om de gjør det i totalitære land.

Facebooks spagat ble tydelig i Myanmar, først som en frigjørende kraft, så som en destruktiv generator for hatefulle ytringer og polarisering mot muslimer, og under kuppet som en viktig kilde for informasjon og for planlegging av demonstrasjoner.

Selskapets algoritmer, annonsepolitikk og mangel på moderatorer bidro til polariseringen mellom ulike grupper, både folkegrupper og politiske aktører, og til å legitimere overgrep og etnisk rensing, men Facebook bidro ikke til militærets aksjoner i Rakhine-staten.

Der Donald Trump og Brexit tvang frem tiltak i vestlige land, bidro rohingyakrisen til at sosiale medieplattformer forsto at en verdensomspennende tjeneste kommer med noen forpliktelser, også i totalitære land med andre språk enn engelsk.

Powered by Labrador CMS