Begrepet «white saviour» refererer til hvite personer som avbildes som frigjørende og reddende for andre. Slik portrettering i innsamlingskampanjer bidrar til å opprettholde og gjeninnføre stereotypier om mennesker i lav- og mellominntektsland som trenger å bli reddet, ifølge britisk rapport.
Begrepet «white saviour» refererer til hvite personer som avbildes som frigjørende og reddende for andre. Slik portrettering i innsamlingskampanjer bidrar til å opprettholde og gjeninnføre stereotypier om mennesker i lav- og mellominntektsland som trenger å bli reddet, ifølge britisk rapport.

Nye rasismeavsløringer i bistanden

Hva om bransjen som skal arbeide for å bekjempe ulikhet, skaper ulikhet? Ny rapport forteller om strukturell rasisme og den britiske bistandsarbeideren som tjente ti ganger så mye som en lokalt ansatt kollega.

Publisert Sist oppdatert

Selv om det er bred kompetanse om ulike land, kulturer og språk i bistandsbransjen, gjenspeiler bransjen fortsatt maktforhold fra kolonitiden, ifølge en ny rapport fra det britiske underhusets internasjonale utviklingskomité.

Rapporten viser til bistandsorganisasjonenes portrettering av fattige, men også til rasisme og diskriminering innad i organisasjonene. Den forteller om internasjonalt utsendte bistandsarbeidere med betydelig bedre lønnsvilkår enn lokalt ansatte kolleger. En britisk ansatt tjente så mye som ti ganger mer enn en lokalt ansatt kollega.

Det er også ofte vanskeligere for underrepresenterte grupper å få bistandsstillinger, og underrepresentasjonen er særlig stor blant ledere og når viktige beslutninger fattes.

Beslutninger om hvordan midlene skal brukes, tas ofte i hovedkvarterene til europeiske og nord-amerikanske donorer og internasjonale organisasjoner, heter det i rapporten, som også problematiserer at når personer fra andre land får delta, er det ofte ikke med de samme forutsetningene.

– Se for deg nepalere som snakker nepali, som kommer til Storbritannia for å hjelpe den britiske befolkningen, men som sier at alle møter må foregå på nepali og at britene ikke får bli med på disse møtene, sier en av kildene i rapporten, Dagan Ali, som leder av den afrikanske hjelpeorganisasjonen Adeso.

Gjelder også norske organisasjoner

Flere av bistandsorganisasjonene med kontorer i Norge har også vært i hardt vær med rasismeanklager mot seg.

I 2020 sendte tusen daværende og tidligere ansatte i den internasjonale hjelpeorganisasjonen Leger uten grenser et brev til ledelsen med anklager om at organisasjonen gjeninnfører holdninger fra kolonitiden, ved at en privilegert, hvit majoritet er overrepresentert i toppjobbene. De ba ledelsen igangsette en uavhengig granskning og håndfaste tiltak.

Nåværende generalsekretær for Leger uten grenser i Norge var én av dem som skrev under brevet om strukturell rasisme.

– Jeg skrev åpenbart ikke under fordi jeg selv har vært offer for rasisme eller diskriminering. Jeg skrev under fordi jeg vil bruke privilegiet som kommer med hudfargen og fargen på passet mitt til å kjempe for og med de som er mer sårbare i denne kampen enn meg, sier Hurum, og legger til:

– Det føltes som et høylytt rop fra grasroten, og ledet til at vi for første gang virkelig erkjente problemenes alvor og tyngde. Det var første gang vi innrømmet fra høyeste hold i organisasjonen at vi, som andre, har problemer med strukturell rasisme.

Les også: 1000 ansatte kritiserer Leger Uten Grenser for rasisme og diskriminering

– Det er ingen tvil om at bistandsbransjen bør bli mer mangfoldig, særlig når det gjelder lederposisjoner. Det er på overtid å endre dette, sier Lindis Hurum, generalsekretær i Leger uten grenser i Norge.
– Det er ingen tvil om at bistandsbransjen bør bli mer mangfoldig, særlig når det gjelder lederposisjoner. Det er på overtid å endre dette, sier Lindis Hurum, generalsekretær i Leger uten grenser i Norge.

Positiv endring i etterkant

I etterkant av 2020-brevet kom Leger uten grenser med en offentlig uttalelse. Der innrømmet de at bakgrunnen til ansatte i makt- og beslutningsposisjoner ikke reflekterte mangfoldet i resten av organisasjonen – hvor 90 prosent av ansatte i prosjektlandene er lokalt ansatt og halvparten av de ti prosentene internasjonale hjelpearbeidere kommer fra land som DR Kongo, Columbia, India og Irak.

– Jeg ble glad for at det var en så utvetydig erkjennelse som ikke gikk rundt grøten, forteller Hurum.

Brevet igangsatte også arbeid med å kartlegge, lytte, engasjere eksterne eksperter og definere strategiske planer for å blant annet endre underrepresentasjonen i lederposisjoner. Hurum sier likevel at organisasjonen fortsatt har en vei å gå.

– Vi har en svært eurosentrisk styringsstruktur hvor alle våre hovedkontorer frem til nylig var i Europa. Det er ikke så rart siden vi ble startet i Frankrike og derfra grodde raskt og dynamisk i årene som fulgte. Men i dag reflekterer det ikke vår globale organisasjon, sier hun og fortsetter:

– Som verdens største medisinske humanitære aktør til stede i alle verdensdeler må vår styringsstruktur også reflektere dette.

Ulik lønn

Nå jobber Leger uten grenser også med å ferdigstille et nytt lønnssystem.

Vi er i sluttfasen av en svært omfattende revisjon av hele vårt globale lønnssystem. Vi vil kvitte oss med til dels urettferdige kontraktsvilkår, hvor ikke alltid lik stilling resulterer i lik lønn. Slik skal det ikke være, sier Hurum.

Ny rapport

  • Den internasjonale utviklingskomiteen til det britiske underhuset kom 23. juni med rapporten «Rasisme i bistandsbransjen».
  • I rapporten defineres institusjonell rasisme i en organisasjon som at den «kollektivt mislyktes i å yte passende og profesjonelle tjenester til mennesker på grunn av deres hudfarge, kultur eller etniske opprinnelse. Det kan sees eller oppdages i prosesser, holdninger og atferd som utgjør diskriminering, på grunn av fordommer, uvitenhet, tankeløshet og rasistisk stereotypier med uheldig effekt for etniske minoriteter.»
  • I arbeidet med rapporten ble det samlet inn muntlige og skriftlige historier. Funnene viser ulike arbeids- og lønnsvilkår for utsendte og lokalt ansatte samt lite mangfold, spesielt i lederstillinger.

– Det er likevel ingen quick fix da vi også må ta hensyn til lokalt lønnsnivå, arbeidsrett og skattebetingelser, legger hun til.

Generalsekretæren er optimistisk for videre endring.

Som med alle problemer er det første steg for å gjøre noe med det, å innrømme at man har et problem. Som medisinsk organisasjon vet vi at det er viktig å stille rett diagnose basert på kunnskap, erfaring og data før vi definerer handlingsplanen.

Diagnosen er stilt, og endringene på vei. Likevel forteller Hurum at hun forstår de som er utålmodige, sinte eller frustrerte fordi slike endringer tar tid.

– En del endringer er relativt enkle å få på plass, andre krever tid. Det er ikke om å gjøre å få det gjort, det er om å gjøre å få det rett, forklarer hun.

Leger uten grenser er ikke alene

Det er på ingen måte bare Leger uten grenser som har hatt problemer med rasisme i bistandsbransjen, noe også rapporten fra Den internasjonale utviklingskomiteen til det britiske underhuset bekrefter.

Rasisme og diskriminering er et globalt fenomen. Vi ønsker å være ærlige på hvordan det påvirker også oss og håper det også vil inspirere andre humanitære- og bistandsaktører til å gjøre det samme, sier Hurum.

Sissel Aarak, generalsekretær i SOS-barnebyer Norge, innrømmer også problemene i bransjen, men mener ikke at det utelukkende trenger å skyldes etnisitet og rasisme.

– Dette handler like mye om makt som følger av økonomisk og politisk kapital som at det handler om etnisitet. Det er et generelt problem i bransjen, som vi har hatt kunnskap om lenge, at mye av makten defineres av hvem som sitter på pengene, sier Aarak, som også er usikker på hvorvidt ulikheten skyldes arven etter kolonitiden.

Problemet med store lønnsforskjeller mellom lønnen til europeiske og lokale bistandsarbeidere, kjenner generalsekretæren i SOS-barnebyer ikke igjen fra egen organisasjon.

– Jeg mener at vi må slutte å definere hva som er god utvikling for andre, sier Sissel Aarak, generalsekretær i SOS-barnebyer Norge.
– Jeg mener at vi må slutte å definere hva som er god utvikling for andre, sier Sissel Aarak, generalsekretær i SOS-barnebyer Norge.

– SOS-barnebyer sender ikke ut ansatte fra Europa til andre deler av verden. I hvert av de 134 landene vi arbeider, er SOS-barnebyer organisert som egne juridiske enheter og autonome organisasjoner. Disse har et styre og en ledelse som selv tilsetter egne ansatte. I de tilfellene hvor ansatte er blitt ansatt utenfra, har disse stort sett kommet fra den samme regionen, sier hun.

SOS-barnebyer har likevel sine ting å stri med.

– Vi gjennomførte en intern undersøkelse om lønnsforhold som viste at både kjønn og utdanning påvirker lønnsnivået i mange land. Slik vil vi ikke ha det, og derfor løftes dette nå opp på toppledernivå i føderasjonen vår, sier generalsekretæren.

Løsninger

For å løse problemene med rasisme i bransjen, anbefaler den britiske rapporten at lokale språk også benyttes når viktige beslutninger fattes, og at det vurderes hvorvidt søknader om midler må skrives på engelsk.

I tillegg bør organisasjonene være varsomme i sin kommunikasjon utad og hindre at «Vesten» fremstår som et ideal andre land skal strekke seg mot. Organisasjonene bør studere og publisere data som viser lønnen til ansatte basert på deres etnisitet, for å holde seg selv ansvarlige. De må også jobbe imot alle andre former for rasisme i egne organisasjoner.

De Bistandsaktuelt har snakket med, mener også at det er flere løsninger som skal til.

– Vi må gjøre vårt for at organisasjonene vi jobber for, blir representativt sammensatt i alle ledd. Vi følger nøye med på denne diskusjonen, sier Aarak, og legger til:

– Jeg mener også at vi må slutte å definere hva som er god utvikling for andre. I stedet må vi være lydhøre når det gjelder hvilken utviklingsvei fattige mennesker selv ønsker, dette uten at de må få vår ideologi på kjøpet når vi sender ut våre penger fra engasjerte givere.

Når det gjelder løsninger, mener Lindis Hurum at alle må ta et personlig ansvar for å lese seg opp, lytte og gi plass til andre stemmer. Europeiske land må også gi fra seg makt slik at definisjonsmakten blir mangfoldig.

– For meg er mangfold helt klart et mål i seg selv. De som sitter med definisjonsmakten i organisasjonene, må bedre gjenspeile mangfoldet av kultur og språk i prosjektlandene, sier Hurum, og legger til:

– Uansett hvor lang og bred tverrkulturell erfaring jeg etter hvert har, har jeg et begrenset perspektiv. Som en klok kollega av meg med mangfoldsbakgrunn sier: Jeg vet ikke hva jeg ikke vet. For å få den kunnskapen må vi la så mange og mangfoldige stemmer som mulig få komme til ordet, også i maktforum.

Les også: Kvinneorganisasjoner støttet av Norge får kritikk for diskriminering og manglende inkludering

Powered by Labrador CMS