Kvinner og barn søkte ly for regnet i Buzi-distriktet, Mosambik, da den dødelige syklonen Idai herjet i 2019. I Norges langsiktige klima- og miljøarbeid er det viktig at ikke likestillingsanalysene og -perspektivene glemmes, mener Joar Svanemyr og Kristin Hetle. Foto: Yauyoshi Chiba / AFP / NTB
Kvinner og barn søkte ly for regnet i Buzi-distriktet, Mosambik, da den dødelige syklonen Idai herjet i 2019. I Norges langsiktige klima- og miljøarbeid er det viktig at ikke likestillingsanalysene og -perspektivene glemmes, mener Joar Svanemyr og Kristin Hetle. Foto: Yauyoshi Chiba / AFP / NTB

Meninger:

Status for likestillingsarbeid i utviklingsbistanden

Å fremme likestilling og kvinners rettigheter har vært et mål i norsk bistand i en årrekke. Men er Norge det foregangslandet som vi ønsker å være?

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Det beste stedet å gå for å finne ut hva som er en regjerings politikk, er ikke erklæringene i en regjeringsplattform. Det er i statsbudsjettet politikken finner sitt sanne uttrykk. Både i det som står der og det som ikke står der.

I avtalen om neste års statsbudsjett ser vi i bistandsdelen en klar vilje til å gjøre likestilling til et viktig prinsipp for eksempel innenfor fred, sikkerhet og globalt samarbeid, og i støtte til seksuell og reproduktiv helse. Det er bra.

Problemet er at diskusjonen om likestilling dessverre ofte reduseres til å handle om noen bestemte, avgrensede områder: utdanning, seksuell og reproduktiv helse, vold og skadelige skikker. Dette er viktige områder for kvinners selvråderett og muligheter, men uten en forståelse for at likestillingsprinsipper må gjennomsyre alle områder i samfunnet, vil vi ikke komme i mål.

Da er det nedslående at politikken, slik den kommer til uttrykk i bistandsbudsjettet, for næringsutvikling, landbruk og fornybar energi, og klima, miljø og hav så å si er blottet for analyser og perspektiver for inkludering og likestilling. Særlig når vi ser at det er her de store bistandspengene er.

Les også: Regjeringen vil styrke kvinners rettigheter, men glemmer menn

Kvinners økonomiske utvikling og rettigheter

Næringsutvikling, landbruk og fornybar energi er områder der kvinner spiller en stor og viktig rolle, og under helt andre vilkår enn menn. Majoriteten av verdens småbønder er kvinner, og de tjener minst.

Uten konsekvent likestillingssatsing innenfor disse områdene vil ikke bærekraftmål 2, 8, 9, og 12 kunne nås.

Fordi kvinner er overrepresentert i den uformelle økonomien og bærer den største omsorgsbyrden, er de dramatisk rammet av koronapandemien. Men bare 19,6 prosent av globale tiltak under pandemien var rettet mot kvinners økonomiske situasjon.

Norge bør derfor forsterke arbeidet for å støtte kvinners vei fra uformell til formell økonomi i alle sektorer, i tråd med regjeringens handlingsplan for likestilling, ikke kun i form av mikroordninger. Kvinner avspises ofte med småpenger i den grad de får noe i det hele tatt.

Derfor er det på overtid å legge et klart likestillingskrav for statens investeringsfond for utviklingsland, Norfund. I 2023-budsjettet er bærekraftmål 5 (likestilling) ikke regnet med i hva Norfund skal bidra til, til tross for at Norfund er listet som en aktør i regjeringens handlingsplan for likestilling og kvinners rettigheter og skal rapportere til Utenriksdepartementet på dette årlig.

En revidert handlingsplan er etter hva vi forstår under arbeid, og det gir en ny mulighet til å la likestilling gjennomsyre utviklingsarbeidet på en tydeligere og mer konkret måte.

For å være det foregangslandet Norge ønsker å være, trengs det en mer integrert og helhetlig satsing på likestillingsarbeidet.

Joar Svanemyr og Kristin Hetle

Klima- og miljøsatsing uten kvinners deltagelse?

FNs utviklingsprogram beregner at 80 prosent av de som drives på flukt grunnet klimaendringer er kvinner. OECD rapporterer på sin side at kun tre prosent av utviklingsmidler bevilget til klimaspørsmål har likestilling mellom kjønnene som et hovedmål, mens 28 prosent har det som et delmål.

En ny rapport fra FOKUS dokumenterer at likestilling og kvinners rettigheter er dårlig integrert i Norges klima- og miljøsatsing. Rapporten peker blant annet på at Norge gir mindre bistand til enkeltlands miljøprosjekter med likestilling som hovedmål eller delmål enn det Sverige gjør.

For å bidra til bærekraftmål 7 og 13, må norsk innsats på området, slik OECD anbefaler, inkludere kvinner på en radikalt annerledes måte enn i dag, og systematisk ta hensyn til kvinners behov, kunnskap, erfaringer og prioriteringer i all klimarespons. I klima- og miljøbistanden må Norge sikre kvinners meningsfulle deltakelse og innflytelse over beslutninger om klimaendring på alle nivåer, inkludert i utformingen av sosial, økonomisk og miljømessig politikk.

Les også: Både kursen og størrelsen på bistandsbudsjettet teller

FNs likestillingsarbeid

I den pågående gjenoppbygging etter pandemien er likestilling og kvinners rettigheter viktig, fordi det er godt dokumentert at kvinner er uforholdsmessig rammet.

FNs egen likestillingsorganisasjon, UN Women, har vist evne til effektivt å bekjempe konsekvensene av pandemien, og til å lede arbeidet globalt for hvordan FNs medlemsland kan inkludere likestilling og kvinners rettigheter i sin respons. UN Women er likevel avhengig av mer frie midler, såkalt kjernestøtte, for å kunne spille denne rollen effektivt.

Kjernestøtten har minsket på bekostning av mer øremerkede midler. Dette er en bekymringsfull trend fordi det reduserer fleksibiliteten og leder til mindre prosjekter i stedet for initiativer i stor skala.

På tross av at Norge var en pådriver for å etablere UN Women, har vi ikke økt kjernestøtten på de tolv årene organisasjonen har eksistert.

Seksuell og reproduktiv helse og rettigheter har lenge vært et uttalt prioritert satsingsområde for norske regjeringer av alle politiske avskygninger, men i 2023-budsjettet følges ikke det opp med finansielle midler. Støtten til FNs befolkningsfond (UNFPA) står på stedet hvil, og sivilsamfunnsorganisasjoner kan heller ikke forvente mer støtte.

Kvinneorganisasjoners betydning

I tråd med prinsippet for bærekraftsmålene om at ingen skal utelates, kunne man forvente at sivilsamfunnet er høyt prioritert, i tillegg til de multilaterale organisasjonene og globale fondene. Dessverre er ikke det tilfellet.

I snitt har kvinneorganisasjoner globalt et årsbudsjett på 250 000 kroner. Slike organisasjoners muligheter til å søke midler til eget arbeid er under sterkt press og minsker, samtidig som det er disse som når ut til folk der de bor. Norge bør øke støtten til både internasjonale og lokale kvinneorganisasjoner som jobber på grasrota, og bli bedre til å spore hva som gis til sivilt samfunn på tvers av ulike sektorer.

Integrering av likestillingsperspektivet

To relativt nye eksempler som viser manglende integrering av kvinner og likestillingsperspektiv er gjennomgangen av landprogrammet i Somalia for perioden 2012–2018, og en gjennomgang av evalueringer av programmer og prosjekter i DR Kongo.

I begge tilfellene var det svært få tiltak som hadde et likestillingsperspektiv eller fokus på kvinners behov og deltagelse. Få evalueringer gjør en grundig vurdering av tiltakenes kjønnsperspektiv.

For å være det foregangslandet Norge ønsker å være, trengs det en mer integrert og helhetlig satsing på likestillingsarbeidet. Det vil kreve mer øremerkede midler, men først og fremst en dypere forståelse og mer gjennomtenkte strategier for å integrere likestilling og kvinners rettigheter på tvers av alle sektorer. Det vil ikke bare gi mer likestilling, men også bedre resultater på alle områder i bistanden.

Powered by Labrador CMS