Regjeringens usolidariske bistandskutt

Arina Aamir

Styremedlem i Oslo Høyres kvinneforum og medlem av Unge Høyre

I en tid hvor et land i Europa er i krig, sivile dør, mennesker sliter og hundretusener flykter, har regjeringen med Jonas Gahr Støre i spissen valgt å kutte i bistandsbudsjettet. Nå har til og med FN-sjefen sagt at han er «urolig» for disse bistandskuttene, og da bør det virkelig ringe en alarm i hjertene til regjeringen. Hvor blir det av solidariteten og medmenneskeligheten? Gjelder den kun innenfor våre landegrenser?

Det gjør meg vondt å se at Støre-regjeringen gang på gang velger å nedprioritere de menneskene som trenger det aller mest. De jentene som har mistet sin skolegang, og de guttene som blir satt til å gjøre barnearbeid. Det gjelder også de mange familiene som har blitt fratatt sine hjem og sin trygghet. Mange av dem frykter for sine liv, og enkelte steder dør de ikke bare av kuler og eksplosjoner, men de dør av sult og mangel på mat.

Dette er de menneskene regjeringen nå nedprioriterer ved å kutte i bistandsbudsjettet. For regjeringen har valgt å kutte i bistanden til FNs organisasjoner med hele 850 millioner kroner. Blant annet kutter de i bistanden som går til barn, kvinner og likestilling. Ikke bare er det usolidarisk, men det er direkte urettferdig og uklokt. Når vi nå befinner oss i en svært usikker og uforutsigbar tid, er det ikke tiden for å kutte i bistand.

Usikker tid

Det er flere som trenger hjelp, flere som sliter, som sulter, som gråter, og som er avhengig av norsk bistandshjelp. Et slikt usolidarisk kutt så du aldri i Solberg-regjeringen, men nå, når flest mulig trenger det, så trår Støre-regjeringen inn og tar penger fra dem som trenger det aller, aller mest.

Konsekvensene av pandemien ser man fortsatt, og enkelte steder er pandemien ennå ikke over. Konflikter blusser opp, kriger oppstår og matmangelen blir større flere steder. Vi befinner oss i en usikker tid hvor vi må hjelpe hverandre, bistå hverandre og sørge for å ta vare på hverandre. Vi som har mest, har et særskilt ansvar til å hjelpe dem som har minst. Jeg trodde til og med at dette var Arbeiderparti-politikk, men slik det ser ut nå, er det de som har aller minst som blir ofrene for regjeringens politikk.

Må ta hintet

Snur vi litt på situasjonen og setter Norge i fokus som det landet som blir rammet av en sultkrise, som ikke lenger kan finansiere gratis skolegang for alle barn og som ikke har råd til å betale for velferdsgodene lenger, så ville vi ønsket at andre land skulle hjulpet oss. Vi ville ønsket at Sverige og Nigeria skulle bistått oss med økonomisk støtte slik at vi kunne utdanne våre barn, mette magene til våre familier og bidra til gode helsetjenester for våre syke eldre.

Men det vet jeg ikke lenger om vi kan forvente. For når vi snur ryggen til noen på den måten regjeringen gjør nå, så kan ikke vi forvente noe bedre tilbake. Vi kan ikke forvente at dersom vi havner i en sårbar situasjon, så vil andre land stå klare til å hjelpe oss, når vi ikke hjalp dem når de trengte det mest.

Det handler om å hjelpe den som ligger nede, og ikke tråkke vedkommende enda hardere ned. Jenta som kanskje får utdannelse takket være norsk bistand, kan bli fratatt den utdannelsen som følge av dette kuttet. For når selv verdenslederne ber oss om å fjerne disse kuttene, så er det kanskje på tide å ta hintet. Vi kan ikke svikte dem som allerede ligger nede. Vi må hjelpe dem opp igjen slik at vi kan forvente det samme av dem dersom vi en gang faller. Slutt å kun se på deg selv, men se på det store bildet – og det store bildet viser oss at vi er nødt til å hjelpe bedre og mer enn noen gang før.