Ukritisk og farlig oppslutning om autoritær agenda

Ekteparet Marit Tolo Østebø og Terje Østebø forsøker i en kronikk i Bistandsaktuelt 23.1.2022 å forklare forklare «norske Etiopia-venners» forståelse for Abiy Ahmeds visjon om Etiopia.

Det lykkes de to USA-baserte akademikerne dårlig med. Derimot fremmer de i realiteten ukritisk TPLFs autoritære og etnisk baserte politikk, som er farlig ikke minst i Afrika.

Statsminister Abiys visjon er som kjent et Etiopia som er et land i et forsonet mangfold med respekt for etnisk, religiøs og språklig ulikhet innenfor én stat.

I en usalig blanding av egne erfaringer, faglig språkbruk og karakteristikker særlig av norske misjonærer, forsøker de å opplyse Bistandsaktuelt lesere om hva som egentlig ligger bak dem som ikke har akseptert TPLFs politiske prosjekt for Etiopia og narrativ om den pågående konflikten.

Det er en nødvendig og løpende diskusjon og samtale om hvordan utenlandske aktører, misjonærer, bistandsorganisasjoner og akademikere skal forholde seg til den politiske virkeligheten i land de arbeider i og der de på ulik måte vil måtte ha en relasjon til statenes faktiske makthavere.

Østebøs fremstilling av Norsk Luthersk Misjonssambands historie i Etiopia inneholder noen få velkjente og korrekte observasjoner. Men fremstillingen overser de mange andre måter organisasjoner og personer påvirker situasjonen i et land. Til diskursen om utenlandske aktørers adferd gir derfor ikke Østebøs kronikk relevant innsikt.

Verre er det at de forsøker å fremstille hele miljøet av «Etiopia-venner» som ureflekterte forkynnere. Dette vet ekteparet av personlig erfaring er helt feil.

Flust av doktorgrader

Det er få miljøer utenfor akademia som har frembragt så mange doktorgrader som nettopp dette miljøet av «Etiopia-venner». Det er god grunn til heller å kalle svært mange av dem Etiopia-kjennere med bred akademisk kompetanse. Ekteparets behov for å markere avstand til NLM og sine opprinnelige røtter, er ikke særlig interessant for oss andre som ikke kommer fra misjonsbevegelsen.

Behendig nok utelater de også Klassekampens nyanserte reportasjer om Etiopia, de kan vel neppe sies å være «blendet av Jesus» slik enkelte med samme syn som Østebø har hevdet.

Det som er oppsiktsvekkende i kronikken er dens ukritiske aksept av TPLFs politiske agenda og visjon for Etiopia. Det innebærer i realiteten en aksept av TPLFs leninistiske strategi der et eliteparti må lede den politiske utviklingen i et land. Dette dannet grunnlaget for den klassiske stalinistiske enhetsfrontpolitikken og danningen av EPRDF (Ethiopian People's Revolutionary Democratic Front), en regjeringskoalisjon av etniske baserte bevegelser, der TPLF var den dominerende parten.

For å sitere Østebø i Store Norske Leksikon: «Partiet vektla en sterk stat og stor offentlig sektor, og så på seg selv som et eliteparti og selve drivkraften i landets utvikling. Dette kom tydelig til uttrykk gjennom ideen om «revolusjonært demokrati.» «Revolusjonært demokrati» betyr som kjent at partikongressene godkjenner partiets sentralstyres beslutninger tatt langt unna folket de hevder seg å representere, men til gjengjeld kontrollerer.

Det var denne koalisjonen som i sine politiske organer vedtok den føderative og etnisk baserte grunnloven i desember 1994. Den ga makt til de ni etniske hovedgrupperingene - med begrenset rolle for de 80 mindre grupperingene som samlet utgjør anslagsvis 1/3 av befolkningen. Dette, som på papiret fremstår som en desentralisert og føderativ modell, forutsatte den leninistiske partimodellen der TPLF styrte og kontrollerte. Regimets harde undertrykkelse av andre i forbindelse med valget i 2005 viste dette for alle som ville se.

Etnisk basert politikk er farlig

Det er velkjent for de som kjenner Afrika og en rekke andre nasjonale utviklingsprosesser på alle kontinenter at en etnisk basert politikk er farlig for enhver stat og nasjonsdanningsprosess og en sikker oppskrift på konflikt. En etnisk basert politikk lykkes i beste fall i et begrenset antall år under forutsetning av et autoritært regime som med intimidering, korrupsjon og vold styrer staten. En ytre fiende hjelper også.

TPLF-regimets manglende anerkjenning av den FN-nedsatte grensekommisjonens regulering av grensen med Eritrea kan gjerne sees i et slikt perspektiv. Dette hjalp også det tidligere søsterpartiet i Eritrea til å opprettholde sin militære beredskap og undertrykkelse. Det er sannsynlig at Abiys anerkjennelse av denne avtalen bidro til at de ledende TPLF-kadrene innså at deres tid var omme.

Det er en krevende prosess å finne balansen mellom å styrke identitet og selvfølelse ved å oppmuntre til bruk av morsmål i undervisningen og gudstjenesteliv og anerkjenne retten til eget språk og kultur og samtidig bygge en enhetlig stat som inkluderer et stort mangfold i små og store «nasjoner» eller etniske grupper. TPLF-styret i 27 år i Etiopia viste at en autoritær etnisk politikk dominert av et lite mindretall etter hvert får svekket oppslutning i folket, fører til en endeløs rekke av konflikter og former en selvforherligende politisk elite. Deres måte å håndtere denne balansen mellom identitet, mangfiold og statsdanning var ikke løsningen i Etiopia og er det ikke noe annet sted.

Manglende kritisk vurdering

Den manglende kritiske vurderingen av TPLFs etnisk baserte politikk er oppsiktsvekkende og dessuten farlig, ikke minst i Afrika der arbeidet med å finne en vei for statene i etnisk, religiøst og språklig sammensatte land er en hovedutfordring. Særlig påfallende blir dette i Etiopia der den etnisk-språklige politikken forsøker å lage egg av den omeletten som et par tusen års historie har skapt .

Da folket direkte og senere i demokratiske valg avslo å fortsette en slik politikk, valgte TPLF først å boikotte valget de visste de ville tape - for deretter å gå til væpnet angrep på den legitime regjeringens militærforlegning. Folket i Tigray ble gisler for en ambisiøs politisk elite med kadre, medlemmer og sympatisører med betydelige materielle fordeler plassert nasjonalt, i militæret og globalt. Selvfølgelig forsvarer ikke det legitime oppgjøret med TPLFs illegitime handlinger, regjeringens overgrep, sperring av humanitær tilgang og rasistisk retorikk og praksis. Men ingen ansvarlig regjering kunne akseptere TPLFs adferd, som dessuten kom fra en velkjent autoritær maktgruppering som ønsker seg tilbake til makten.

Visjonen om ett Etiopia er selvfølgelig ikke oppstått ved Abiy. Men han har utviklet en retning for politikken der forsonet mangfold i én stat er visjonen. Visjonen tar høyde for at verken keiserens føydale struktur, Dergens stalinistiske diktatur og sentraliseringspolitikk og TPLFs autoritære og etnisk baserte politikk er veien mot et forsonet mangfold med enhet i forskjellighet. Fra det øvrige Afrika er det visjonen om et forsonet mangfold kontinentet trenger fra en av Afrikas ledende stater.

Men det ser kanskje annerledes ut fra USA.