Pandemien viser lokale aktørers betydning for humanitært arbeid

Covid-19-pandemien viser med all tydelighet hvor viktig det er å sikre at lokale aktører er del av det humanitære arbeidet. Uten de lokale aktørene, som ofte står i frontlinjen i vårt arbeid, ville dagens pandemi-situasjon være langt mer uhåndterbar.

Lokale aktører og kolleger sikrer at vi når de mest sårbare og utsatte, samtidig som de selv er blant de mest sårbare ved nettopp å stå i frontlinjen. På Verdens Humanitære Dag 2020 skal vi sette fokus på, og hedre, de som står i første linje.

Økt smitte rammer de fattigste hardest

Nær 23 millioner mennesker i verden er registrert smittet av Covid-19, nær 800.000 mennesker er døde og mer enn 1.000 mennesker dør hver dag. Tallene er stigende over hele kloden. Som alltid i kriser er det de med minst ressurser tilgjengelig, som klarer seg dårligst. De rammes hardest, de har færrest verktøy og ressurser til å beskytte seg, de har liten tilgang til medisinsk hjelp, og de befinner seg ofte i en livssituasjon, som krever at de utsetter seg for en høyere risiko og fare i hverdagen.

Vi ser denne forskjellen internt i alle land, men mest av alt legger vi merke til de enorme regionale forskjellene, der Latin-Amerika, Afrika og Midtøsten rammes spesielt hardt, selv om ressurssterke nasjoner som USA, Australia og Storbritannia også rammes hardt. Konsekvensene på både kort og lang sikt er fatale, både for enkeltpersoner og for samfunn.

Kun lokale aktører kan nå de mest sårbare

Covid-19 har gjort en i utgangspunktet svært komplisert humanitær kontekst i mange land, enda mer krevende. Humanitære aktører og organisasjoner er allerede godt i gang med endringsprosesser for å tilpasse seg en stadig mer krevende verdensorden med økende behov for tilpasning for å kunne respondere godt på lokalt nivå. Covid-19-krisen er svært krevende, men viser oss også at kun gjennom lokal tilpasning vil vi være i stand til å respondere i henhold til intensjonene i humanitære prinsipper og standarder.

Lokale aktører spiller en nøkkelrolle, all den tid hjelp nå kun kan gis lokalt. Bevegelsesrommet er innskrenket for alle, varer og tjenester søkes anskaffet lokalt, og humanitær assistanse gis med hovedfokus på ikke å tvinge ansatte, frivillige eller mottakere av humanitær hjelp til å bevege seg over større avstander. «Normaltilstanden» vil sannsynligvis gjenopprettes, men Covid-19-krisen vil legge grunnlaget for en «ny normal».

Lokale aktører synliggjør ny normal

Caritas‘ humanitære arbeid i Venezuela synliggjør tydelig den nye normalen. Den har selvsagt vært der lenge, men vi ser nå med all tydelighet hvor viktig nettopp de lokale leddene i vår innsats er, i en kontekst hvor Venezuela, som mange andre land, har vært nær nedstengt siden de internasjonale grensene ble stengt i mars.

De pålagte karanteneperiodene for å minske faren for smittespredning rammer befolkningen svært hardt, men de rammer også bevegelsesfriheten til, og tilgangen for, de humanitære organisasjonene. De fleste humanitære aktører har større bevegelsesrom enn befolkningen generelt, men mangel på bensin og sikkerhetsutfordringer gjør det vanskelig å bevege seg i henhold til behov. Løsningen ligger i å bruke de lokale leddene aktivt i nettopp lokal tilpasning av aktiviteter.

Implementering i tråd med humanitære prinsipper lokalt sikres gjennom solid koordinering med de sentrale nivåene. Konkrete oppgaveløsninger utformes med en enda sterkere tilstedeværelse av lokal tilpasning. Der vi tidligere inviterte mottakergrupper til å komme til oss for matutdeling, utdeling av kontanter eller andre behov, bidrar lokalt ansatte og frivillige til å sikre trygg ivaretakelse av de mest sårbare ved at vi, som del av Covid-19-responsen, går hus til hus, der det er nødvendig.

Vi kombinerer denne innsatsen med, for mange, en mer verdig respons gjennom kontanter til husholdet, der det lar seg gjøre. Responsen defineres lokalt og koordineres nasjonalt, for å sikre ivaretakelse av en så kostnadseffektiv og prinsipiell humanitær respons, som mulig.

Konteksten er ekstraordinær og mer arbeidskrevende, men slik når vi dem som sannsynligvis ellers ikke ville blitt nådd. Vi gjør det gjennom lokal respons, lokal kunnskap, og tillit i lokalsamfunnene, sikret gjennom profesjonell humanitær koordinering.

Dilemmaer i frontlinjen

Ansatte i frontlinjen når ut til de som trenger oss mest, men utsettes ofte for høyere risiko og lavere beskyttelse enn ansatte, som sjelden jobber i felt. Respekten for menneskerettighetene, internasjonal humanitær rett og de humanitære prinsippene er på et lavmål i hele verden. Dette øker risikoen ytterligere, og Caritas mener at ett av de viktigste virkemidlene for å gjøre nødhjelpen mer effektiv, og ikke minst mer kostnadseffektiv, er å sikre lokale organisasjoner mer innflytelse. Gjennom å styrke deres beredskap, mulighet til å bygge kunnskap, og sørge for at de mottar en større del av ressursene, vil nødhjelpen bli langt mer effektiv.

63 humanitære kriser preger verden i dag. I alle disse krisene jobber lokalt ansatte i frontlinjen. De fortjener anerkjennelse for den jobben de gjør, men de fortjener også en mer tydelig plass rundt bordet i lokale og nasjonale beslutningsprosesser, som legger føringer for den humanitære responsen.