Tid for solidaritet med Myanmar
KRONIKK: Utenriksdepartementets beslutning om å stanse støtten til Den Norske Burmakomité er fattet på et svært tynt grunnlag. Man kan være uenig i enkelte av komiteens analyser, men det fremstår som meningsløst at en så viktig aktør må legges ned i en tid der vi trenger solidaritetsarbeid for Myanmar mer enn noen gang.
Burmakomiteens kritikk av Norges arbeid i Myanmar har etter min mening ikke alltid har vært like treffsikker. Men det er i det offentlige ordskiftet at politikk kan forbedres. Da er det uforståelig at støtten til en så viktig aktør forsvinner.
Undertrykkelse, vold, fattigdom og krig. Myanmar er et land med en grusom historie. Et av verdens mest brutale militærdiktaturer. Etter et lite tiår med positiv utvikling, politiske reformer, fredsbygging og åpenhet - et viktig pusterom for en enormt presset befolkning - ligger landet nå med brukket rygg. Etter militærkuppet i februar har hærsjefen, Min Aung Hlaing, ødelagt alt som fantes av håp. På 10 måneder er mer enn 1 300 mennesker drept, mange av disse er barn. Over 10 000 er arrestert og holdes i fengsler beryktet for tortur og mishandling. Krigen raser igjen i områder befolket av etniske minoriteter, men også i byene i mer sentrale strøk.
Mennesker er på flukt. Økonomien er på felgen. Pandemien får herje fritt.
I denne tragedien er solidaritetsarbeid og humanitær innsats livsviktig for Myanmars mer enn 50 millioner innbyggere, og denne innsatsen er nødt til å komme fra ulike hold og fra et mangfold av aktører med et langsiktig fokus og gode nettverk i Myanmar.
30 år med solidaritet
I 30 år har Den Norske Burmakomité vært en slik viktig støttespiller for demokratibevegelsen og for fredsarbeidet i Myanmar - en uvurderlig støtte til sivilsamfunnet og politiske miljøer. Som solidaritetsorganisasjon har Burmakomiteen hatt en unik mulighet og evne til å bidra med viktige småskala demokratiseringsprosjekter og fredsbyggingsarbeid som større humanitære aktører ofte er for tungrodde og programstyrte til å dekke. Organisasjoner som Burmakomiteen har hatt et langsiktig engasjement med evne til å omstille seg, fra kampen for demokratibevegelsen etter studentopprøret i 1988 til støtte for sivilsamfunnsaktører og politiske partier i forkant av og under det siste tiåret med åpenhet.
Burmakomiteen har også vært en viktig støttespiller for det eksil-burmesiske miljøet i Norge og for Democratic Voice of Burma - radiokanalen som i flere tiår var den viktigste informasjonskilden for innbyggerne i Myanmar. Under åpningen av landet utviklet radiokanalen en av de mest profesjonelle uavhengige medieplattformene. I dag har kanalen igjen måttet gå under jorden, og journalistene deres risikerer arrestasjon og tortur. Burmakomiteen har også vært en svært viktig partner for oss i Norge som er engasjert i arbeidet for fred og demokrati i Myanmar. De har vært en stemme i offentligheten som ikke har vært redd for stille kritiske spørsmål til norsk Myanmarpolitikk.
En viktig kritisk røst
Som forsker har jeg hatt glede av mange diskusjoner og samtaler med ansatte og aktivister i Burmakomiteen, som har vært en viktig formidler av kontaktpersoner fra sitt unike politiske nettverk i Myanmar. Vi har også diskutert Norges rolle i Myanmar. Selv om vi deler de grunnleggende analysene, har vi ikke alltid vært enige. Burmakomiteens kritikk av Norges arbeid i Myanmar har etter min mening ikke alltid har vært like treffsikker.
Slik jeg ser det var det norske engasjementet fra 2006 og fremover mot valget i 2015 banebrytende og svært viktig for å bistå med å skape rom for sivilsamfunnet i Myanmar. Generalene hadde ikke nødvendigvis edle hensikter med sine reformer. De ønsket heller å befeste sin makt på det som for dem var de mest sentrale politikkområdene. Men lokale krefter bidro i reformprosessen, og internasjonale aktører valgte å jobbe med reform-regjeringen til tidligere general Thein Sein i perioden 2011-2016. Disse aktørene bidro til å gi sivilsamfunnet, de politiske aktørene og de frie mediene det rommet som skulle til for å revolusjonere det burmesiske samfunnet og bygge opp en sterk demokratisk ryggrad hos de mange som i dag kjemper for å få friheten tilbake. At militæret nå har knust dette rommet og gått tilbake til brutaliteten fra tidligere år, betyr ikke at dette arbeidet var feilslått. Folk i Myanmar skal ta makten tilbake, og lærdommene fra det siste tiåret vil være viktige i tiden fremover.
For min del er jeg langt mer kritisk til det skiftet norske myndigheter gjorde fra 2013, da statsbygging og næringsutvikling ble et mantra i en tid der demokratisering og fredsarbeid fortsatt burde vært sentralt. Dette var et bevisst skifte i norsk utenrikspolitikk generelt som ikke gjenspeilet lokale behov og som også fikk svært uheldige utfall i skjøre land som Myanmar. Burmakomiteen var her en viktig kritisk røst. Komiteen har jobbet hvileløst for å utfordre og konfrontere norske myndigheter. Dette er et privilegium som vi i demokratiske land har. Det er i det offentlige ordskiftet at politikk kan forbedres. Da er det uforståelig at støtten til en så viktig aktør forsvinner.
Argumentet fra Utenriksdepartementet om at behovet for Burmakomiteen var blitt mindre etter åpningen av landet 2015 var hele veien temmelig tynt. Nå, etter kuppet, er argumentet komplett ugyldig. Myanmar vil i mange år fremover ha et enormt behov for politisk og humanitær bistand fra aktører med gode nettverk og evner og kunnskap til å operere i et politisk vanskelig terreng. Her hadde vi trengt Burmakomiteen. Heller enn å kutte støtten til en av sine skarpeste kritikere, burde norske myndigheter gjenopprettet støtten og dratt nytte av det unike og rike politiske nettverket Burmakomiteen har bygget opp gjennom tre tiår. En viktig ressurs for norsk solidaritetsarbeid er i ferd med å gå tapt.
