Vi snakker ikke for vår syke mor, men vår sårbare bror

En rituell, årlig klagesang der organisasjonene fremmer sine egeninteresser. Økonomiprofessor ved Universitet i Bergen, Rune Jansen Hagen, hadde ikke mye pent å si om bistandsorganisasjonenes kritikk av statsbudsjettet i et innlegg han skrev i Bistandsaktuelt 17. november. Ifølge Jansen Hagen snakker organisasjonene i «bistandsindustrien» for sin syke mor. Vi er visstnok «sjelden eller aldri i direkte organisatorisk forbindelse med de mest sårbare gruppene» i utviklingsland. Når vi kritiserer kutt i bistandsbudsjettet, er det først og fremst fordi vi er opptatt av egne inntekter og rammevilkår, skal vi tro økonomiprofessoren.

Reduksjonene er symptomatiske

Strømmestiftelsen er ikke en del av en «industri» som først og fremst er opptatt av å opprettholde seg selv. Vi er en verdibasert organisasjon, drevet av ideen om at alle mennesker er født frie, med samme menneskeverd og samme menneskerettigheter. Vårt samfunnsoppdrag er å utrydde fattigdom. Ingenting ville gledet oss mer enn om vi ble overflødige.

En del av vårt oppdrag i Norge er å løfte stemmen til de menneskene vi møter i våre prosjekter i Vest-Afrika, Øst-Afrika og Asia. I 2020 var over 480 000 personer, de fleste kvinner, barn og utsatte minoriteter, i kontakt med våre programmer. Og i motsetning til hva Rune Jansen Hagen later til å tro - har vi utstrakt kontakt med sårbare mennesker i utviklingsland. Vi har dyp respekt for de erfaringene de deler med oss. Det bidrar til å gi oss større innsikt i hvordan det er å leve med fattigdom, og hva som skal til for å bryte ut av fattigdommen. Det gir oss også en forpliktelse til å fortelle videre - og heve stemmen på deres vegne i den norske offentligheten.

Før høstens stortingsvalg lot vi ungdommer fra Tanzania utfordre norske politikere direkte. De spurte Erna Solberg, Jonas Gahr Støre og de andre partilederne om hva de ville gjøre for å utrydde ekstrem fattigdom innen 2030, og snu trenden med økt fattigdom på grunn av covid-19. Tanzanianske ungdommer, og millioner av andre som lever med fattigdommen tett på kroppen, vet utmerket godt at valgene som tas av vestlige ledere har stor betydning for om vi vil nå FNs bærekraftsmål om utryddelse av ekstrem fattigdom og halvering av relativ fattigdom.

Over hele den vestlige verden reduseres nå bistandsbudsjettene. Norge har vært et unntak, og også Støre-regjeringen vil sørge for at Norge skiller seg positivt ut i klassen. Det er likevel symptomatisk for tiden vi er innen i, at en ny regjering reduserer bistanden med 750 millioner sammenlignet med forgjengernes forslag. Det gir uomtvistelig mindre penger til å bekjempe fattigdom.

Skolestenging gir økt fattigdom

Skulle vi latt utfordringen til norske politikere fra ungdommen i Tanzania forblitt en PR-gimmick, eller er det vår forpliktelse overfor dem å si fra når utviklingen går i gal retning?

For oss er svaret åpenbart.

«Veien ut av fattigdom starter første skoledag», pleier vi å si i Strømmestiftelsen. Vi vet at kunnskap og ferdigheter er de mest effektive midlene mot fattigdom. En av de viktigste grunnene til at antallet som lever i ekstrem fattigdom er mer enn halvert siden 1990-tallet, er at flere har fått muligheten til å gå på skole. Når pandemien har stengt ned skolene over lang tid i mange utviklingsland, vet vi at det fører til mer fattigdom.

Med dette som bakteppe ville det vært uforståelig om vi satt stille når regjeringen foreslår et stort kutt i utdanningsbistanden.

Utdanningskuttet har ingenting å si for våre programmer. Vårt arbeid med «hurtigskoler» for barn og unge som har falt ut av skolen, eller våre praktiske yrkestreningsprosjekter for ungdommer, fortsetter med uforminsket styrke. Men vi har et ansvar for å fortelle at kuttet til utdanning vil gjøre det litt vanskeligere å nå FNs fattigdomsmål.

Nei, Rune Jansen Hagen. Kritikken mot kutt i statsbudsjettet er ikke en rituell og virkelighetsfjern klagesang. Vi i Strømmestiftelsen snakker ikke for vår syke mor. Vi lytter til erfaringene fra våre brødre og søstre i utviklingsland - og forsøker etter beste evne å videreformidle deres stemme i en norsk debatt som sårt trenger de fattiges perspektiver.