Forsker Marion Atieno Ouma er kritisk til økt bruk av kontantoverføringer i langsiktig bistand, slik som blant annet Norge nå går inn for. Foto: Mattias Sköld / Nordiska Afrikainstitutet (NAI)

Debatten om kontantoverføringer:

Kontanter er ingen kvikkfiks

Myndigheter og donorland burde vie mer oppmerksomhet til universelle støtteordninger, og mindre til målrettede kontantoverføringer, som bare ganger noen få i fattige land.

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

De to siste tiårene har kontantprogrammer, hvor kontanter gis direkte til mottakerne, blitt flittig brukt av afrikanske myndigheter. Kontantoverføringer har blitt bruk både i humanitære kriser og i mer langsiktig sosialpolitikk.

Denne trenden er i stor grad drevet av internasjonale bistandsorganisasjoner, som i stadig større grad favoriserer kontantoverføringer fremfor mer tradisjonelle former for «hjelp til selvhjelp».

Kontantbistandens tilhengere argumenterer for at overføringene gir mottakerne større valgmuligheter og verdighet til å bestemme og skaffe det de selv har mest behov for. De gjør det mulig for husholdninger å kjøpe mat og andre nødvendige varer og tjenester. Ifølge tilhengerne bedrer kontantoverføringene også menneskers velferd, helse, ernæring og utdanning.

På den andre siden stiller kontantkritikere spørsmål ved denne modellen for sosiale forordninger, særlig i fattige land hvor grunnleggende tjenester ikke er fullt utviklet.

Med utgangspunkt i min egen forskning, har jeg landet på tre hovedargumenter imot å bruke kontantoverføringer som nøkkelredskap i bistanden.

Å målrette godene til et fåtall mennesker i land med høye fattigdomstall er dyrt, og det koster penger som myndighetene kunne ha brukt på å tilby andre tjenester til innbyggerne.

Marion Atieno Ouma

1. Finnes ingen«kvikkfiks»

For det første, regnes kontantoverførsler som en del av det sosiale vernet, som igjen er en del av sosialpolitikken. Andre sider av sosialpolitikken er helse, utdanning, husly og i noen utviklingsland, også jordreformer.

Men promoteringen av kontantoverføringer, som vi nå er vitner til, unnlater å sette kontantbistanden inn en større sosialpolitisk diskusjon. I stedet blir kontantoverføringer sett på som en slags vidunderkur, og brukes på bekostning av annen sosialpolitikk.

Ved å følge mantraet «bare gi de fattige penger» blir kontantoverførsler fremmet som løsningen på de fleste, om ikke alle sosiale problemer i det globale sør. Overføringene skal visstnok løse problemer med lav skoledeltakelse blant barn, og problemer knyttet til mødrehelse, tenåringsgraviditeter, klimaendringer, arbeidsledighet. Listen er uendelig.

Men dette er feil, for det er ingen «kvikkfiks» for å løse komplekse problemer med mindre kontantprogrammene tilpasses den større nasjonale, sosialpolitiske strukturen de brukes i.

2. Når for få personer

Det andre hovedargumentet mitt handler om at de fleste kontantprogrammene er målrettede, hvilket betyr at de i praksis kun når små grupper i samfunnet. På grunn av de strenge kriteriene for å komme i målgruppene, er det bare et lite antall mennesker kontantene faktisk gagner.

Å målrette godene til et fåtall mennesker i land med høye fattigdomstall er dyrt, og det koster penger som myndighetene kunne ha brukt på å tilby andre tjenester til innbyggerne.

Likeledes er summene som utbetales gjennom kontantoverførsler, lave. Med månedlige utbetalinger som vanligvis ligger på mellom 5 og 15 amerikanske dollar (tilsvarende mellom 50–150 norske kroner), kan fattige husholdninger knapt skaffe nok mat til å dekke de aller mest grunnleggende behovene.

De er dermed fortsatt avhengige av andre midler for å kunne sikre utdanning og en god helse. På grunn av denne utilstrekkeligheten kan fordelene av kontantoverførsler knapt forbedre husholdningenes problemer.

3. Vestlige løsninger fungerer ikke nødvendigvis andre plasser

Til slutt er målrettingen av kontantoverførsler skapt av et nyliberalistisk tankegods som fremmer individuell, ikke kollektiv forsørgelse.

Prioritering av målrettede kontantoverføringer over for eksempel universelle investeringer i helsevesenet, pulveriserer samfunnene og bryter ned solidariteten som er nødvendig for å få til samfunnskontrakter hvor innbyggerne gir sin tillit til styresmaktene.

Mens bruken av kontantoverføringer kan være egnet å bruke i humanitære og akutte situasjoner, mener jeg at de fortsetter å være uegnede og utilstrekkelige som et nøkkelredskap for å løse komplekse problemer som fattigdom, arbeidsledighet og andre langsiktige utfordringer i fattige land.

I stedet for å investere i kontantoverførsler burde regjeringer og internasjonale donorer vie større oppmerksomhet til vidtrekkende universelle støtteordninger innen helsevesen, utdanning og jordreform.

Les mer fra debatten om kontantoverføringer:

kontantbistand

Powered by Labrador CMS