Eirik Lindebjerg leder WWFs arbeid mot forsøpling i havet. (Foto: WWF)

Framskritt for avtale mot plast i havet

Publisert

Mandag og tirsdag var det første del av FNs femte miljøforsamling. Hovedsesjonen ble utsatt ett år på grunn av korona-pandemien og i stedet ble det avholdt en digital konferanse med verdens miljøvernministre. På konferansen var det enda flere land som uttrykte offisiell støtte til en ny global avtale mot plastforsøpling - blant dem Russland, Kenya og Ecuador. Nå er det totalt 68 land som har uttrykt støtte til en slik avtale.

Norge har presidentskapet i FNs miljøforsamling og har vært i front siden starten med å arbeide for en forpliktende avtale mot marin forsøpling.

- Man hadde håpet å få på plass en resolusjon med et forhandlingsmandat. Men dette ble utsatt et år, sier Eirik Lindebjerg til Bistandsaktuelt. Han leder WWF - Verdens naturfonds plastarbeid.

- Men det var et klart framskritt at enda flere land sa de vil slutte opp om arbeidet for en bindende avtale.

Ideen om en global, juridisk bindende plastavtale har støtte fra nesten 70 land, 50 globale selskaper og over to millioner mennesker fra hele verden har skrevet under på WWFs underskriftskampanje for avtalen. Aldri tidligere har en WWF-underskriftskampanje fått større respons. Lindebjerg forteller at mange land - særlig utviklingsland - ikke ønsket noen substansielle forhandlinger på den første digitale sesjonen.

Ghana, Ecuador og Tyskland i front

- Men viktige land som Tyskland, Ecuador og Ghana besluttet å ta saken i egne hender for å unngå at man mister et helt år i utviklingen av avtalen. Det kunne fått dramatiske konsekvenser for hvor stort plastforsøplingsproblemet blir. Derfor har de invitert til en global ministerkonferanse til høsten der man på et litt overordnet nivå skal begynne å diskutere ambisjonsnivå og innhold i avtalen. Dette for å holde det politiske trykket oppe og for at ikke arbeidet med avtalen stopper opp. Det er viktig å gjøre framskritt når det gjelder innholdet i avtalen, så man ikke starter på scratsch når arbeidet med den formelle avtalen starter, sier Lindebjerg.

Han sier USA har vært et av de landene som har bremset mest, men at man nå har godt håp om at Biden-administrasjonen endrer USAs holdning. Det har kommet tydelige krav om en ambisiøs, bindende avtale fra Afrika, Latin-Amerika og Sørøst-Asia. For sistnevnte har særlig Vietnam og Filippinene ledet an. EU vedtok rett før jul en felles posisjon mot marin forsøpling.

- Det er en så massiv interesse at vi nå er opptatt av at arbeidet ikke stopper opp, men at man utvikler elementene i avtalen og sørger for en ambisiøs avtale. Det er viktig at det kommer på plass en rettslig bindende avtale som forplikter alle land til å redusere plastforsøpling. Det langsiktige målet er globalt nullutslipp av plast til naturen.

Utkast til avtale

Innhold i avtalen som diskuteres for øyeblikket:
  • Alle verdens land må bli rettslig forpliktet til å stanse utslippene av plast til havet.
  • Krav til handlingsplaner for alle land.
  • Tiltak som både sørger for bedre avfallshåndtering, etablering av standarder for plastprodukter og resirkulering
  • Forbud mot enkelte produkter som ikke lar seg samle inn og håndtere på en forsvarlig måte.
  • Det etableres et vitenskapspanel og et overvåkningsregime for utslipp av plast til havet.
  • Finansieringsmekanismer for å bistå utviklingsland med å bedre avfallshåndtering

Eirik Lindebjerg sier det er gjort ganske mye i Europa når det gjelder forbud mot enkeltprodukter de siste par årene. Også Bangladesh, Rwanda og Kenya har fått på plass ganske strenge forbud mot enkelte plastprodukter. Men hvis de skal kunne håndheve sine nasjonale mål er de avhengige av at globale regler kommer på plass. For eksempel opplever Kenya smugling av forbudte produkter over grensa.

Vitenskapspanel

- Vi ønsker også at en internasjonal avtale har et vitenskapspanel, slik at ny kunnskap blir sammenfattet og gjort tilgjengelig for beslutningstakerne. Det kan likne litt på FNs klimapanel.

- Men kanskje enda viktigere er det å få på plass en finansieringsmekanisme der rike land hjelper fattige med å nå målene i avtalen. Det bør være et internasjonalt fond - som klimafondet - der finansieringen blir knyttet til målet i avtalen. I dag er det ingen internasjonale rammeverk mot plastforsøpling. Det er heller ingen internasjonal koordinering slik at den finansieringen som faktisk finnes faktisk drar i samme retning. For Norge er dette viktig, slik at bistandsprogrammer mot marin forsøpling kan gi best mulig effekt.

- I dag finnes det heller ikke noe rapportering av hvor mye enkeltland slipper ut i havet, slik det er for annen forurensing som klimagasser, ozonnedbrytende gasser og kvikksølv. Med et rapporteringssystem på plass kunne vi se hvilke land som gjør framskritt. Da kan de som forsøpler mye stilles til ansvar.

Lindebjerg sier det for få år siden ikke var noen som snakket om marin forsøpling, men at det er blitt stor politisk interesse for temaet. Likevel er lite er blitt materialisert.

Håper Norge tar lederskap

Han sier at mange land har store forhåpninger til at Norge skal ta lederskap. Både fordi Norge har presidentskapet i miljøforsamlingen og fordi vi tidlig satte marin forsøpling på dagsorden.

- Mange land forventer seg et ambisiøst og offensivt Norge. Norge har jo tradisjon for å lede internasjonale prosesser fram til internasjonale avtaler, sier han og viser til humanitære avtaler og nedrustningsavtaler.

Og det haster å få gjort noe med bergene av plastsøppel.

- Det er en eksponentiell vekst i utslippene. Siste estimat var på 11 millioner tonn i året. Det er en voldsom økning i plastproduksjonen og en mye mindre økning i gjenbruksløsninger, resirkulering og avfallshåndtering. Problemet blir større i stadig flere land. Asia har store problemer allerede, men nå ser vi en vekst i mange afrikanske land. Plastforbruket henger tett sammen med materielt forbruk og bedre levestandard. Avfallshåndteringen greier ikke å holde tritt med forbruket, påpeker Eirik Lindebjerg.

Powered by Labrador CMS