I flere land i Latin-Amerika og i Midtøsten har det vært omfattende demonstrasjoner mot myndigheten den siste tiden. Folk protesterer mot myndighetenes usosiale politikk, skriver Beate Thoresen i Norsk Folkehjelp. Foto:Alberto Valdes EPA/NTB Scanpix.

Folkelige protester mot usosial og forfeilet politikk

Guatemala og Chile. Beirut og Irak. I flere land har protestene mot myndighetenes politikk blusset opp. Selv om situasjonen er forskjellig i de ulike landene er alle protestene en reaksjon på sosial urettferdighet.

Publisert

Forskjellene mellom landene er store, men felles for protestene i de ulike landene er mistillit til myndighetene, kritikk av korrupsjon, dårlige levekår og elendige offentlige tjenester.

UTSYN

Bistandsaktuelts meningsspalte, med faste kommentatorer:

  • Audun Aagre, leder i Burmakomiteen
  • Sissel Aarak, fungerende generalsekretær i SOS-barnebyer
  • Olutimehin Adegbeye, nigeriansk spaltist
  • Samina Ansari, daglig leder i Avyanna Diplomacy
  • Bernt Apeland, Røde Kors-sjef
  • Kiran Aziz, advokat og senioranalytiker for ansvarlige investeringer i KLP
  • Zeina Bali, daglig leder for Syrian Peace Action Center (Space)
  • Tor A. Benjaminsen, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet
  • Amar Bokhari, sosialentreprenør og daglig leder i Bokhari AS. Tidligere FN-ansatt og utenlandssjef i Redd Barna.
  • Catharina Bu, rådgiver i Tankesmien Agenda
  • Benedicte Bull, professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitetet i Oslo
  • Hilde Frafjord Johnson, tidligere utviklingsminister og eks-FN-topp
  • Dagfinn Høybråten, generalsekretær i Kirkens Nødhjelp
  • Anne Håskoll-Haugen, journalist og debattleder
  • Tomm Kristiansen, journalist og kommentator
  • Heidi Nordby Lunde, stortingsrepresentant for Høyre
  • Tor-Hugne Olsen, daglig leder i Sex og Politikk
  • Erik S. Reinert, professor ved Tallinn University of Technology
  • Hege Skarrud, leder i Attac Norge
  • Jan Arild Snoen, kommentator i Minerva
  • Erik Solheim, tidligere FN-topp og norsk miljø- og utviklingsminister, nå seniorrådgiver i World Resources Institute
  • Arne Strand, forskningsdirektør ved Chr. Michelsens institutt
  • Johanne Sundby, professor ved Det medisinske fakultet ved Universitetet i Oslo
  • Maren Sæbø, journalist og kommentator
  • Titus Tenga, programdirektør i Strømmestiftelsen
  • Marta Tveit, frilansskribent og podcaster for Fellesrådet for Afrika/SAIH
  • Christian Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Fremskrittspartiet
  • Liv Tørres, direktør i Pathfinders for Peaceful Just and Inclusive Societies ved universitetet i New York.
  • Terje Vigtel, seniorådgiver i Conow
  • Tore Westberg, kommentator bosatt i Nairobi
  • Henrik Wiig, seniorforsker ved Oslomet

Sosial protester har igjen preget nyhetene de siste ukene. Det rapporteres om folk som har tatt til gatene for å protestere mot regjeringenes økonomiske tiltak. I Latin-Amerika innførte regjeringene i Ecuador og Chile unntakstilstand, Guatemala gjorde det samme i deler av landet for en måned siden. I Honduras er det massiv mobilisering igjen.

Samtidig brant bildekkene i protest i gatene i Libanon og Irak. Selv om bakgrunnen og situasjonen er forskjellig i de ulike landene, er alle protestene en reaksjon på sosial urettferdighet.

Ecuador eksploderte plutselig. Gjennom 10 dager var det massive demonstrasjoner mot regjeringens politikk over hele landet. Veier ble blokkert. Ecuadors urfolk reiste seg. Tusener på tusener marsjerte inn til byene Quito og Guayaquil fra lokalsamfunn over hele landet. Quitos innbyggere protesterte og viste solidaritet med de tilreisende. De delte vann og brød, tepper og madrasser. Politiet og militæret møtte demonstrantene med tåregass og vold.

Også i Chile, og Irak ser gatene ut som en slagmark etter demonstrasjonene, mange er døde, såret eller arrestert. I Libanon har det heldigvis hittil gått fredelig for seg.

De utløsende årsakene til protestene var kutt i drivstoffsubsidier i Ecuador, høyere t-banepriser i Chile og Whatsapp skatter i Libanon.

Forskjellene mellom landene er store, men felles for protestene i de ulike landene er mistillit til myndighetene, kritikk av korrupsjon, dårlige levekår og elendige offentlige tjenester. Det ligger en underliggende og uttrykt kritikk av at myndighetene tolererer stor ulikhet og prioriterer seg selv eller interessene til de som allerede har mye.

Tilbake til start?

For de som har fulgt utviklingen i Latin-Amerika generelt og Ecuador spesielt, har hendelsene de siste ukene vært som å trykke på «repeat»-knappen. Historien om IMF som krever strukturtilpasningstiltak mot lån og friske penger har vi hørt før. I perioden 1990-2005 måtte tre presidenter måtte gå av etter massive protester mot den nyliberale politikken de førte, med støtte fra IMF og Verdensbanken, rettet mot å redusere statens rolle, og privatisere og kutte offentlige budsjetter.

I Latin-Amerika var denne politikken bakteppet for den progressive bølgen vi har sett det siste ti-året, men som nå har snudd. Har vi rykket tilbake til start?

Alle verdens land skal være i gang med arbeidet for å oppfylle FNs bærekraftsmål, men det virker ikke som vi har funnet en god strategi. I hvert fall oppleves det ikke sånn blant de som har gått ut på gatene i Ecuador, Honduras, Chile, Libanon og Irak.

Økonomisk politikk for sosial urettferdighet

Protestene i Ecuador startet på grunn av kutt i subsidiene til diesel og bensin, noe som fører til økning i transportkostnadene, og øker prisen på andre varer. En tidligere studie fra den ecuadorianske sentralbanken beregnet at inflasjonen kunne øke med 13 prosent som et resultat av subsidiekutt.

I tillegg kom andre innstramminger; alle offentlig ansatte utenom politi og militære fikk ferien kuttet fra fire til to uker og lønningene ble strammet inn. Arbeidsbetingelsene skal bli mer fleksible , det vil si bli dårligere for de ansatte. Målet er å redusere antall offentlige annsatte, som i følge regjeringens analyse både tjener for mye og er for mange. Regjeringens plan har fått støtte fra IMF, som innvilget et lån på betingelser som må innfris. Avtalen omfatter også privatisering av offentlige tjenester og skattereformer.

Skattereformene skal bidra til å å utvide skattegrunnlaget, det vil si at flere skal betale, ta bort fritak, noe som kan bety at det innføres moms på medisiner og matvarer, samt gå fra direkte til mer indirekte skatter. Det siste innebærer en dreining fra direkte person eller bedriftsbeskatning til indirekte skatter som moms. Men mer indirekte skatter er generelt mindre omfordelende, fordi alle betaler det samme uavhengig av inntekt og er en større utgift for de som har minst. Momsen har hittil ikke blitt økt, men det forventes å komme en slik økning. Saken blir ikke bedre av at regjeringen nylig etterga store summer i skattegjeld landets rikeste hadde til staten.

Situasjonen i de ulike landene er som sagt forskjellige, det er ulike regjeringer med ulik politisk profil, men det er interessant å se at anbefalingene fra IMF om tiltak i stor grad er like. NGO- nettverket i arabiske land (ANND) gikk i 2018 gjennom IMFs anbefalinger til Libanon. De peker på en positiv utvikling i at IMF anerkjenner ulikhet som et problem og at IMF har vist mer åpenhet for en mer progressiv beskatning, for å motvirke ulikheten.

ANND påpeker samtidig at denne anerkjennelsen ikke har ført til at IMF har endret sin praksis. I stedet har anbefalingene for å bli kvitt underskudd på statsbudsjettet vært å redusere offentlige lønninger og pensjoner, privatisere offentlig virksomhet og øke indirekte skatter og avgifter. ANND mener at IMFs anbefalinger er en oppskrift som ved gjennomføring vil føre til økt ulikhet.

Det grønne elementet

I Ecuador var argumentene for kutt i subsidier først og fremst å redusere en stor utgiftspost på statsbudsjettet. Det er dessuten en realitet at de rikeste nyter mest godt av subsidiene fordi de bruker mest drivstoff. En omdirigering av midlene kunne virke omfordelende, men det skal mye til for å kompensere for økte priser og de fattigste har ikke råd til å ta disse økte kostnader til transport og andre nødvendige varer.

Klimamålene er et annet sterkt argument for å kutte subsidiene. Camilla Houeland utdypet denne problematikken i sin Utsyn-artikkel 3. september i år kalt «Derfor slåss fattigfolk for klimaskadelige bensin-subsidier». Hun refererer til liknende prosesser i Nigeria og Sudan og mener det er urimelig at de fattigste i Sør skal ta byrden med å kvitte seg med subsidiene, mens de store forbrukerne fortsetter sitt forbruk som før.

For de fattigste må økte priser kompenseres med økte inntekter, og bortfall av billig drivstoff må avlastes med alternative energikilder og transportmuligheter.

I sin pressemelding dagen etter Ecuadors president Lenin Moreno annonserte “el paquetazo” forklarte IMF at tiltakene tar sikte på å styrke den ecuatorianske økonomiens motstands- og bærekraft og fremme sterk og inkluderende vekst. Det er tiltak for å bekytte de fattige og de mest sårbare, og til å skape jobber i økonomi med mer konkurranse (more competitive economy).

Både regjeringen og IMF legger hele veien vekt på at tiltakene vil frigjøre midler til sosiale tiltak og at slike tiltak er inkludert i pakken. Tiltakene som regjeringen har prioritert er utvidelse av pengeoverføringer til de fattigste, til fuksjonshemmede og styrke kvalitet og effektivitet i utdanning og helse. Slike tiltak er nødvendige, og økt sosial sikkerhet er et stort behov. Men når man ser på helheten i pakken virker tiltakene med som plaster på såret, enn som en øknomisk strategi for inkluderende utvikling. De tar mye med den ene handa og gir litt tilbake.

Demokratisk underskudd

Da avtalen med Ecuadors regjering ble inngått, vurderte IMF at risikoen for politisk og sosial motstand mot politikken er middels, men at dersom en slik motstand oppstår kan det være en høy risiko for at målene for politikken ikke blir oppnådd. Derfor anbefaler IMF forsiktig håndtering av drivstoff subsidier, skatt og lønnsreformer og en god strategi for kommunikasjon.

Det burde ikke vært noen overraskelse at tiltakene ville vekke motstand. Nå har regjeringen trukket «el paquetazo» tilbake og det pågår det dialog mellom regjeringen, urfolksorganisasjonene og andre organisasjoner i sivilsamfunnet om en ny tiltakspakke. Det var nødvendig med 12 dagers opprør som paralyserte landet for å komme dit. Det har satt sterke spor og svekket tilliten enda mer.

I Chile har regjeringen trukket økningen i prisen på Metrobiletten tilbake, men protestene fortsetter i skrivende stund på tross av det. Frustrasjonen har bygget seg opp lenge. Vi vet ikke om det blir dialog i Libanon eller Chile.

En ting er sikkert, det hviler et enormt ansvar og en tung bør på skuldrene til organisasjonene som sitter i dialog med regjeringen i Ecuador. De har ikke et statsapparat eller en rådgiver som IMF i ryggen, snarere tvert imot. Samtidig må de presse fram mer sosialt rettferdige løsninger. Det blir ikke lett, og vi hadde trengt internasjonale institusjoner som støttet opp om en økonomisk politikk som faktisk er både inkluderende og omfordelende. Heldigvis er urfolk i Ecuador organisert og de ha en viss erfaring, men de har sterke motkrefter.

For å nå bærekraftsmålene trenger vi en annen økonomisk og sosial politikk og en kraftig reduksjon i ulikhet.

Powered by Labrador CMS