Colombia-bistand: Klarer ikke å motvirke kvinneundertrykking

Denne uken lanserte evalueringsavdelingen i Norad den ferske rapport Lærdommer fra internasjonal bistand til Colombia. Den systematiserer funn fra eksisterende evalueringer, såkalt Country Evaluation Brief (CEB), for Colombia.

CEB bygger på funn fra evalueringer utført av anerkjente institusjoner som multi- og bilaterale givere, større sivilsamfunnsaktører og akademiske institusjoner.

Kirsten Sandberg Natvig har ført rapporten i pennen for Particip GmbH. Hun er konsulent i Scanteam.

I Colombia, som i store deler av Latin-Amerika, får ordet «feminisme» mange til å steile. Det blir sett på som noe som skal utfordre den gjeldende kulturen og gjør at både den katolske kirken setter seg på bakbeina og mange vanlige folk blir utrygge.

- De prosjektene der man lyktes i å endre den iboende ulikheten mellom kvinner og menn, var der man gikk inn og samarbeidet med ikke-feministiske grupperinger, sier Kirsten Natvig Sandberg på telefon til Bistandsaktuelt.

- Dette var for eksempel ulike mannsgrupper. De prosjektene som lyktes å gjøre noe for likestilling, var de som klarte å få vanlige folk som lever i tråd med sin kultur og sine tradisjoner til å endre sitt syn på kvinner, og åpne for at kvinner deltar i beslutninger på lik linje med menn.

Likestilling - noe skummelt

Natvig sier at «likestilling» av mange sees på som noe vestlig og destruktivt - særlig fra kirkelig hold - på samme måte som skilsmisse, abort og homofili.

- Når vi rykker inn med vårt bistandsspråk kan det oppfattes som veldig fiendtlig. De prosjektene som klarer å ha et språk som når utover den feministiske agendaen, ved for eksempel å snakke om «likeverd» i stedet for «likestilling», når gjerne ut til flere. Bare i de prosjektene der man som klarer å alliere seg med de tradisjonelle kultur-bærerne, klarer man å få til dyptpløyende endringer.

Hun sier at den colombianske grunnloven er svært moderne, men at landet ikke alltid klarer å leve etter denne. Enkelte lokale prosjekter har fått til stor grad av likestilling.

Kvinner var soldater

Kirsten Sandberg Natvig sier det er for tidlig å si hva som vil skje med kvinnene som har vært geriljakrigere i opprørsbevelsen Farc. Mange av de avvæpnede Farc-soldatene satt i leire da koronaen kom og landet ble nedstengt, og de har derfor ikke blitt fullt integrert i sine lokalsamfunn ennå.

Hun sier at måten kvinners stilling ble vektlagt i fredsforhandlingene mellom de colombianske myndighetene og Farc-geriljaen, nærmest er en rekord.

- Norge tilrettela for disse fredsforhandlingene sammen med Cuba. Forhandlingsresultatet så veldig bra ut med tanke på likestilling, påpeker Natvig. Men hun mener språket kan ha ødelagt, fordi mange syntes det gikk for langt i forhold til de tradisjonelle colombianske familieverdiene.

Den opprinnelige avtalen ble nedstemt i en folkeavstemning. I stedet ble en vingeklippet versjon - når det gjelder likestilling - framlagt for kongressen og vedtatt der.

Natvig sier det er et stort problem for Colombia at de har mange internt fordrevne i tillegg til flyktninger fra Venezuela.

Tilpasset nødhjelpen

Colombia er sammensatt av veldig mange ulike kulturer og etniske grupper. Det er vanskelig å drive ensartet nødhjelp for folk som har ulike behov, går det fram i rapporten. Det gjelder spørsmål som innkvartering, mat, hvem de kan omgås og språket informasjonen gis på.

Hun forteller at en del sivilsamfunnsorganisasjoner har prøvd å tilpasse nødhjelpen i forhold til de ulike internt fordrevnes behov. Da ble resultatene mye bedre. For eksempel ga man allerede etablerte internt fordrevne mennesker ansvaret for å ta imot og gi informasjon til de nyankomne. Disse menneskene forsto mye bedre hvilken informasjon de trengte, og de nyankomne turte å åpne seg og fortelle om hva de hadde behov for.

- Ved tre ulike programmer var psykososiale tilbud en del av nødhjelpen, også for voksne. Dette gjorde at de internt fordrevne ble mye raskere integrert i sin nye tilværelse, påpeker hun.

Fredsavtalen

Rapporten viser at iverksettelsen av fredsavtalen, Norge og Cuba var tilrettelegger for, langt fra går knirkefritt. De delene av avtalen som går på politisk deltakelse, hjelp til ofrene for konflikten, jordreform og problemene rundt narkotika-kartellene er langt unna implementering.

For eksempel legger fredsavtalen opp til en redistribusjon av jord og at fattige bønder skal kunne bruke jorda i større grad. Men her er det lite bevegelse, særlig fordi lovgivningen stopper reformene.

Rapporten viser også at fordi staten er svak, så rykker andre grupper inn der Farc har trukket seg ut. Noe som har ført til væpnede konflikter.

Etter underskrivningen av fredsavtalen har det vært flere drap på urbefolknings-, miljø- og menneskerettighetsaktivister.

På et webseminar i regi av Norad tirsdag la Kirsten Sandberg Natvig fram rapporten. Hun sa giverne fortsetter å være til stede og støtter opp om fredsprosessen, selv om mange av bistandsprogrammene år etter år ofte viser seg å ha de samme svakhetene.

Ganske rikt land

Anne Heidi Kvalsøren, som er underdirektør i Utenriksdepartementets seksjon for Latin-Amerika og Karibia, pekte på det spesielle at Colombia som er et mellominntektsland, mottar svært mye bistand. - Men totalt utgjør bistanden kun 0,3 prosent av landets brutto nasjonalprodukt. Det vil alltid være landets egne ressurser som er viktigst for å få på plass utvikling i landet. Det er en opplagt konklusjon at giverne ikke kan erstatte myndighetene, sa Kvalsøren.

- Et funn er at det er manglende eierskap på colombiansk side til prosjektene og lav kapasitet og prioritet hos sentrale myndigheter. Det er et funn jeg delvis kan kjenne meg igjen i. En stor utfordring i Colombia er at staten i svært liten grad er til stede i de områdene som har størst behov for utvikling. Det er disse områdene som har lidd mest i konflikten. Og de lider den dag i dag, fordi væpnede grupper har overtatt områder som Farc forlot da de la ned våpnene, sa Kvalsøren.

Hun pekte under webinaret på at sikkerhetssituasjonen i disse områdene er verre enn på lenge.

Landreform

Kvalsøren sa at giverne ikke kan tvinge staten til noe som helst og at det er begrenset hva den ønsker og evner.

- Landreform er et av de store spørsmålene og her har det skjedd lite etter at fredsavtalen ble signert. Men det er på dette området man kan få til størst utvikling, sa Kvalsøren. Hun sa at hvis man ikke ser utvikling her, vil konflikten og rekruttering til væpnede grupper fortsette.

Hun trakk fram på at det er utfordrende at den nåværende colombianske regjeringen er skeptisk til enkelte deler av fredsavtalen. Det gjør at det er utfordrende å finansiere disse delene av avtalen.

- Men fredsavtalen ligger fast og det er viktig for oss å verne om helheten i avtalen, sa Kvalsøren.

Hun pekte på at koordineringsplattformene som finnes i Colombia mellom givere ikke er gode nok når det gjelder å systematisere kunnskap og samarbeide.

Kvalsøren pekte på at Norges viktigste kanal for bistand til Colombia er FNs flergiverfond. Dette er colombianske myndigheters foretrukne kanal.

- FNs flergiverfond har vært svært nyttig for koordinering med andre givere. Særlig nyttig har det vært at FNs Utviklingsprogram (UNDP), koordinerer flergiverfondet tett opp mot EU-fondet, som er et annet stort fond med betydelige midler som går til fredsavtalen.

Vanskelig med kontinuitet

Martha Rubiano Skretteberg er opprinnelig fra Colombia og generalsekretær i Caritas Norge. Hun pekte på at ved maktskifter i Colombia skiftes all administrasjon ut og politisk kontinuitet blir vanskelig.

- I Colombia kan man ha full støtte fra èn regjering til et prosjekt, men bli kraftig motarbeidet fra den neste for akkurat det samme prosjektet. Derfor er det viktig å ha brede kontaktflater på tvers av politiske skillelinjer og framstå som en politisk uavhengig aktør. Få aktører makter å opprettholde denne balansen, sa Skretteberg.

Hun sa at de beste prosjektene har hatt fleksible rammer og greid å tilpasse seg en kontekst i endring. Hun ga Norge skryt for å ha vært fleksibel både i forhold til endringer i prosjekt og i tidsrammer.

Må ansvarliggjøre

Professor Jemima Garcia-Godos fra Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo, pekte på at alle givere ønsker eierskap til sine prosjekter.

- Man vil gjerne jobbe med lokale aktører, men overser de sentrale aktørene.

Hun mente giverne må prøve å ansvarliggjøre sentrale myndigheter mer. Hun pekte på at selv om den colombianske staten er ganske svak er det en av de sterkeste i hele regionen. Hennes svar på dette var at giverne må tørre å samarbeide med staten. Og støtte staten når den har gode prosjekter.

Hun viste til en et EU-støttet prosjekt fra 2011. Der ville man registrere eiendommer som hadde blitt forlatt og eller tatt fra rurale familier som hadde flyktet til byen. Prosjektet gikk ut på å lage et register så ingen kunne handle med disse eiendommene.

UDs Anne Heidi Kvalsøren mente jordreform er nøkkelen til å få til en bærekraftig fred.

- Vi må være tydelige i vår dialog med myndighetene, fordi landreform er en av de viktigste delene i fredsavtalen, sa hun og la til at sterke krefter er mot en slik reform.