Mens Narciso Baque (60) og sønnen Javier (28) trekker toggegarnet opp fra sjøen, kommer noen fiskere for å se om fangsten deres var god. Er den det, kaster også de ut garnene sine i samme område. Det er for tiden knapt med fisk langs kystsonen av Ecuador.
Mens Narciso Baque (60) og sønnen Javier (28) trekker toggegarnet opp fra sjøen, kommer noen fiskere for å se om fangsten deres var god. Er den det, kaster også de ut garnene sine i samme område. Det er for tiden knapt med fisk langs kystsonen av Ecuador.

Ecuadors kystfiskere kjemper i motvind

Det er hardt å være kystfisker i Ecuador. Man må ha flaks. Fisken har trukket lenger ut fra kysten. Narkotrafikk står fram som et mer profitabelt alternativ. I tillegg er utpressing og piratangrep en del av hverdagen. For å forstå mer av fiskeriene i Ecuador har vi besøkt flere fiskerisamfunn langs kysten av landet.

Publisert

Det er kaldt og regn i lufta. Klokka er fem om morgenen, og vi har akkurat lagt ut fra fiskerihavna i Manta i Ecuador. Junior Ramiro Pérez (28) navigerer båten sin gjennom kjente farvann, sammen med mange andre småbåter. Han egner redskapen sin med agnfisk, som han gjør hver dag.

Vi drar ut fra havna straks det første dagslyset kommer, og nærmer oss fangstfeltet. Her er det ikke mer enn 40-50 meter dypt. Det er intenst blått, og bølgene blander seg med en stillhet som bare havet kan gi oss.

– Man må ha respekt for havet. Noen ganger blir havet veldig røft, med sterk vind og høye bølger. Vi har alltid arbeidet her, og ingenting har skjedd med oss, sier Junior. Han begynte som fisker da han var tolv år, sammen med faren sin. Nå går han ut ved daggry, hver dag fra mandag til lørdag.

– Hva kan jeg si? Jeg liker å fiske. Jeg liker arbeidet. Og hellet – fisking handler om å være heldig, forklarer Junior.

Han forteller om periodene med fiskestopp. Da er fisket etter bestemte arter forbudt for noen måneder for å hjelpe fiskestammene til å komme seg opp på mer bærekraftige nivåer.

– Det er for eksempel forbudt å fiske etter dorado (coryphaena hippurus, også kalt gullmakrell) fra 1. juli til 7. oktober, i gytetida. Du får ikke lov å ta den, det er en art som er beskyttet av loven. Forbudet er helt ok. Om de ikke hadde innført det, hadde det kanskje ikke blitt særlig mye dorado igjen, sier han.

Men fangstforbudet er ikke totalt. Det åpner for en viss prosent dorado som bifangst når fiskerne går etter andre arter. For kystfiskerne er den tillatte bifangsten åtte prosent av totalvekta av fangsten. De kan altså få levere dorado også under fiskestoppen.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Det fiskes mye dorado, også kalt gullmakrell, i San Mateo-området utenfor Manta. I gytetida, som strekker seg fra 1. juli til 7. oktober, er arten beskyttet og det er forbudt å fiske etter den.</span>
Det fiskes mye dorado, også kalt gullmakrell, i San Mateo-området utenfor Manta. I gytetida, som strekker seg fra 1. juli til 7. oktober, er arten beskyttet og det er forbudt å fiske etter den.

Carlos, en annen fisker fra provinsen Manabí, støtter fredningsperioden.

– Jeg synes det er bra, for det er i den perioden de gyter, og det er allerede flere fiskestammer som er redusert her i Ecuador. Vi ser nesten ingen hammerhai lenger. Men ja, forbudet rammer oss økonomisk. Derfor burde regjeringen hjelpe oss, sier Carlos.

Han mener det burde vært en fast pris på fisken, slik at fiskerne kan ha en garantert inntekt. Slik det er nå, svinger prisen opp og ned, avhengig av hvor tilgjengelig fisken er, og fiskernes inntekt svinger i takt med det.

Men selv om ansvarsbevisste fiskere som Junior respekterer forbudet, havner de i et dilemma når det er forbudt å fiske etter dorado, og en av de store, skinnende blå fiskene allikevel havner i garnet eller på kroken.

– Fisken kan kanskje være på syv til ti kilo, og kan selges for 20 til 30 dollar. De fleste fiskere lar dem ikke gå. Om de havner på kroken, tar vi dem, iallfall av og til. Ikke i store mengder. Noen ganger for å spise den selv. Alle fiskere gjør det. Det er fristende, for å dekke utgiftene.

Småbåter, som den Junior eier, er som regel laget av glassfiber og bruker en 15-hesters påhengsmotor. Det er stort sett ingen kontroll med fangsten som de bringer i land, sier han.

– Noen ganger får du ikke fisk i det hele tatt. Og hvis du ikke har fangst, har du heller ingen inntekt.

Det er uvisst hvor stor kystfiskeflåten i Ecuador er. Ifølge det nasjonale registeret i nærings- og fiskeridepartementet teller kystflåten 11 323 fartøy. Men ifølge en telling gjort av the Federation of Fishing (FOPAE), består den av 55 000 fartøy. På grunn av det store antallet har uregulert kystfiske betydelige miljøkonsekvenser, sier Pablo Guerrero, direktør for marint vern i Verdens naturfond (WWF) i Ecuador.

– Kystfisket er ikke godt regulert i Ecuador. De er så mange, fiskerne, og det er et problem. Og det er meget komplekst. De representerer fattige sektorer, og de er viktige velgere. Det er grunnen til at situasjonen er som den er, sier Pablo Guerrero.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Sjøfugler stuper etter fiskeskjelettene som Junior Ramiro Pérez kaster i vannet på vei tilbake til havnen i Manta. Han utnytter tilbaketuren til å tilberede «flaskefisk»; en type fisk som fungerer godt som agn. Dagens fangst gjør at han kan selge agn for omtrent 20 dollar.</span>
Sjøfugler stuper etter fiskeskjelettene som Junior Ramiro Pérez kaster i vannet på vei tilbake til havnen i Manta. Han utnytter tilbaketuren til å tilberede «flaskefisk»; en type fisk som fungerer godt som agn. Dagens fangst gjør at han kan selge agn for omtrent 20 dollar.

– Ikke som før

Vi fortsetter til havna i Jaramijó, som ligger bare ti kilometer fra Manta. Men det føles mye lenger. Havna i Jaramió virker som den ligger i en annen verden.

Ifølge den siste fiskeritellingen er over to tusen av innbyggerne i Jaramió sysselsatt i fiskerinæringen, det er den viktigste næringsaktiviteten her.

En av kystfiskerne på stedet, som har rodd fiske siden han var 15 år, bestemmer seg for å dele sine bekymringer med oss. Vi kan ikke bruke hans riktige navn, så vi kaller han Carlos.

– Fisking er ikke som før, sier han, og bekrefter det andre fiskere i Manabí har fotalt oss.

– Det er lite fisk. På grunn av forurensning og alle miljøskadene de snakker om, går ikke fisken lenger dit den brukte å gå, jeg tror at fiskene leter etter andre steder å migrere til på grunn av all forurensingen. Det er vi som ødelegger alt, sier Carlos.

En annen ting alle snakker om, er at lover ikke blir fulgt opp og at myndighetene er til salgs.

– De håndhever ikke lovene. Du bare sender penger (bestikkelser), de tar imot dem og det er det. Hvis det er en båt som fisker der det ikke er tillatt, for eksempel fordi det er en vernesone, så bare betaler du, og ferdig med det. Denne situasjonen har alvorlige følger for fiskeriene, sier Carlos.

Korrupsjonen er en åpen hemmelighet, vedgår Pablo Guerrero fra WWF:

– Det er et strukturelt problem i landet vårt, ikke bare i fiskerisektoren. Det er en trist og uheldig realitet her.

Guerrero bekrefter skadevirkningene av tidligere handlinger:

– Det er fiskeslag som er borte på grunn av overfiske. Arter som ikke ble forvaltet. Og fiskeflåten har økt mye, nå er det mye hardere konkurranse.

En av reguleringsbestemmelsene er et forbud mot å fiske nærmere kysten enn én nautisk mil (1852 meter), fordi dette er et oppvekstområde. Mellom en og åtte nautiske mil er det bare kystfiskere som får fiske, større båter og industrielt fiske kan ikke fiske i dette området.

Men det er mange som ikke respekterer disse forbudene.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Tradisjonelle fiskere som Javier og Narciso står på daglig basis overfor mange utfordringer som kan falle innunder betegnelsen 'ulovliv praksis', blant annet smugling av narkotika, ulovlig fiske og korrupsjon.</span>
Tradisjonelle fiskere som Javier og Narciso står på daglig basis overfor mange utfordringer som kan falle innunder betegnelsen 'ulovliv praksis', blant annet smugling av narkotika, ulovlig fiske og korrupsjon.

Narkotrafikk

Så har vi spørsmålet om narkotrafikk, som er en realitet langs kysten av Ecuador og i fiskerisektoren. Det fiskere oftest frakter, er kokain og andre smuglervarer.

– Spesielt i Manabí-provinsen spiller narkotrafikken en rolle, for fisket gir ikke nok inntekter til å dekke fiskernes gjeld. På grunn av forurensningen er det ikke lenger så mye fisk som det brukte å være. Ikke nå lenger. Folk har ikke noe annet valg enn å ta med ulovlige varer, for de tjener ikke nok på fisket, sier Carlos.

– Vi er fattige fiskere. På grunn av krisen og alt det der, er det mange av mine fiskerkolleger som har sett seg nødt til å gjøre ting de ikke skulle ha gjort, som narkotrafikk og ting som det. Om det fantes hjelp til fiskerne, kunne det blitt slutt på dette. Folk kunne hatt muligheten til å leve normale liv, og ikke lenger begår ulovlige handlinger til sjøs. Vi bor i et land hvor noen kan komme til deg å si: «Du har en båt, du må frakte dette for meg, og om du ikke gjør det, får familien din svi!» Mange av oss er tvunget til å gjøre disse tingene. Jeg har mange kolleger som er i fengsel, med dommer på 13-15 år, fordi de uten å vite det eller ønsket det havnet i trøbbel. Alle går gjennom dette, hele fiskerisektoren. Dersom vi hadde en mulighet til å klare oss med fiskeriet, ville ting vært annerledes. Da hadde vi ikke trengt å bryte loven og frakte ting vi ikke bør frakte. All den tiden jeg har vært fisker, har vi fått så godt som null støtte fra regjeringen. Du må klare deg som best du kan. Og du gjør som du vil der ute. Der ute på sjøen.

Carlos sier at han nå må mye lenger ut fra kysten for å få fisk.

– Jeg går lenger ut fordi der jeg fisket før, får jeg ikke engang nok til å dekke investeringene min. Jeg må gå lenger ut og bli der ute flere dager.

Carlos er også bekymret for situasjonen rundt Galapagos og hvordan det påvirker ressursene i havet andre steder.

– Jeg tror at dersom lovene ble håndhevet, om forskjellige områder ble vernet, ville situasjonen vært en annen. Rundt Galapagos er det ganske mange kinesiske båter, selv i verneområder. Om det hadde vært som i andre land, ville ikke disse båtene hatt tillatelse. Disse kinesiske båtene tar en masse fisk, og Ecuador sier ingenting, gjør ingenting. Det som skulle være den øverste myndigheten, tillater båter fra andre land å fiske, og det er nesten umulig å arbeide her, sier han.

Alt henger sammen med alt, spesielt på havet.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Småskalafiskere investerer i gjennomsnitt mellom 15 og 20 dollar per fisketur, inkludert bensin og agn til krokene på fiskeutstyret de bruker. Fiskerne med mindre båter bruker vanligvis to liner med til sammen 350 kroker.</span>
Småskalafiskere investerer i gjennomsnitt mellom 15 og 20 dollar per fisketur, inkludert bensin og agn til krokene på fiskeutstyret de bruker. Fiskerne med mindre båter bruker vanligvis to liner med til sammen 350 kroker.

Utpressing

Den værbitte fiskeren er også dypt bekymret over den økende utpressingen de opplever.

– Vi er også rammet av piratvirksomhet, vi mister mange motorer. Jeg lyver ikke. Vi fiskere er utsatt for mye utpressing fra kriminelle gjenger. For at mafiagruppene ikke skal stjele motorene våre, må vi betale dem et månedlig beløp. Og selv da stjeler de motorer. De tar ti-tolv motorer hver måned. Vi vet ikke hvem de er, ingen viser ansikt. Det er en grunn til at mange fiskere har begynt å selge utstyret sitt, sier Carlos.

Andre fiskere fra forskjellige havner i Manabí-provinsen bekrefter det Carlos forteller. Beløpet er det samme: 120 dollar i måneden per båt. Det er båteierne som må betale.

De hevder at pengene havner i byen Puerto Lopez. De har også fått informasjon om at det månedlige beløpet snart vil øke til 140 dollar. Men siden en motor kan koste 10 000 dollar, avhengig av størrelsen, foretrekker de å betale de månedlige utpressingspengene.

Den dagen vi snakket med Carlos, i februar 2022, kom det meldinger om at en fisker var savnet på havet utenfor Jaramijó.

– Det er av samme grunn. Av frykt for piratene kan vi ikke seile med lys. Og da skjer det ofte at vi krasjer med andre båter. Det bekymrer oss mye, vedgår Carlos.

Fiskerne er frustrerte over myndighetenes passivitet.

– Hvor er loven i Ecuador? Det er lovløst her. Vi opplever disse sakene rett som det er. Vi har forgjeves sett etter myndighetene, etter marinen, men de tilbyr ingen løsning i det hele tatt, sier Carlos.

Vi fikk det rådet at da vi skulle snakke med andre fiskere, måtte vi for all del ikke fortelle at vi kom fra hovedstaden Quito. Den bitre forakten for hovedstaden og regjeringen er sterk. Kystfiskere vi snakket med, sa at de følte seg ignorert eller glemt.

Jefferson Mero ble nylig uteksaminert som biolog ved universitetet i Manta. Han kommer fra en fiskerfamilie, som det store flertallet i Manta og Manabí-provinsen. Han prøver å finne ord for å beskrive fiskernes manglende tillit til sentrale myndigheter.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Jefferson Mero har en grad i fiskebiologi fra et universitet i Manta. Han kommer fra en familie av fiskere og sier han har stor forståelse for yrket sitt takket være erfaringen som fisker. Han jobber som veileder i et fiskeriselskap som klargjør fisk for eksport.</span>
Jefferson Mero har en grad i fiskebiologi fra et universitet i Manta. Han kommer fra en familie av fiskere og sier han har stor forståelse for yrket sitt takket være erfaringen som fisker. Han jobber som veileder i et fiskeriselskap som klargjør fisk for eksport.

– Fiskeriene har alltid kommet langt ned på lista, det er alltid jordbruket som trekkes fram, som har status. Fisking vil aldri få status. Vi føler oss bare verdsatt når andre land rapporterer om store hai-ressurser. For eksempel rapporterte land som Spania og Peru om store fangster av hai i Ecuadors farvann. Da ble de [Ecuadors myndigheter] nervøse, og dette nye Galapagos-reservatet ble etablert. Men Ecuador gjør ingenting [for å følge opp reguleringene]. En Quiteño (en person fra Quito) kommer aldri til å forstå hva som skjer her, hvordan fisket blir praktisert. De vil aldri forstå vår måte å leve på, sier Jefferson Mero.

Haiene

Tilbake til Carlos. Han innrømmer åpent at fiskere, presset av en vanskelig økonomisk situasjon, ikke alltid følger lover og reguleringer. Med sin båt har han tillatelse til å fange rundt 100 haier, selv om haifiske er forbudt etter dekret 486. Men det godtas likevel en viss mengde som bifangst, tilsvarende fem til ti prosent av den totale fangsten. Bifangst er når fiskerne får forbudte arter mens de egentlig fisker etter andre fiskeslag.

Det har vært restriksjoner på fiske av ulike truede haiarter i Ecuador siden 2007. Haifangst blir bare akseptert dersom det er resultat av tilfeldig fiske. Fiskere som bryter denne loven, kan bøtelegges med fire til ti minstelønner, tilsvarende 1700 til 4250 dollar (amerikanske dollar er valutaen i Ecuador).

Men så er det detaljene. Det er kanskje en vane langs kysten, men ingen fiskere bruker ordet «hai». De snakker for eksempel om hammerfisk (i stedet for hammerhai, Cornuda Sphyrna Zygaena). Andre kaller den «toyo», som et navn på alle typer hai. De kaller den fisk, som noe som kan bli tatt.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Haifinner blir erklært som bifangst i havnen i fiskerlandsbyen San Mateo. Dekret 486, som tillot kommersialisering av fisk deklarert som bifangst, har gjort Ecuador til den sjette største eksportøren av haifinner i verden.</span>
Haifinner blir erklært som bifangst i havnen i fiskerlandsbyen San Mateo. Dekret 486, som tillot kommersialisering av fisk deklarert som bifangst, har gjort Ecuador til den sjette største eksportøren av haifinner i verden.

Og bifangst er ikke alltid bifangst, forklarer Carlos:

– Noen ganger er vi der ute og det er ingenting å få. Null fiskelykke. Hva gjør vi da? Som fiskere vet vi hvor det er toyo å få. Så kanskje vi går dit og fanger 300 eller 400 av dem. Så har vi dekket turen. Blå toyo og mico toyo er det vi tar mest av. En båt kan ha en investering på 25 000 dollar. 100 haier er ikke nok til å dekke utgiftene, så den fanger heller 400. Ja, det finnes sanksjoner, men du kan alltids betale myndighetene for å slippe unna sanksjonene.

– Haikjøtt er mest solgt oppover mot jungelen og i fjellregionen. Men du finner ikke haikjøtt på markedet, i hvert fall svært sjelden. Du finner det solgt som corvina (en hvit fisk som er tillatt å fiske på). Haikjøtt har lite smak, derfor blir det meste fraktet til Quito. Haikjøtt er billigere enn corvina, og folk foretrekker det på den måten, sier Carlos.

Vi går ned til havna og får øye på noen haiskjeletter. Synet er imponerende. Vi ser også en person fra fiskerikontrollen, en biolog som har ansvaret for å sjekke og registrere hva båtene bringer med inn til land. Kontrolløren kommer ei god stund etter at mannskapet på båtene har begynt å gå fra borde.

– Vi har ikke annet valg enn å fange toyo

­– Av og til sier jeg til barna mine at vi må ta vare på ressursene i havet fordi fisket er ikke lenger som det var da jeg begynte. Da kunne jeg være ute opptil ti dager. Vi fisket sverdfisk. Det var nok fisk, hvorfor skulle vi fange toyo? Nå kan jeg være ut i 30-40 dager og noen ganger får jeg ikke engang nok til å tjene minstelønn. Det er vanskelige tider. Det er ikke annet å gjøre enn å fange toyo. Vi har ikke annet valg, sier Carlos, med et desperat uttrykk i øynene.

– Vi får litt dårlig samvittighet, legger han til.

– Vi dreper en rekke arter, så hva skal vi gjøre i framtida? Jeg forteller barna mine at da jeg begynte å fiske, 15 år gammel, var alt fryd og gammen. Vi fisket sverdfisk, vi kunne bidra med noe til familien, men nå er det ikke slik lenger. En kollega spurte meg nylig om jeg tror de tidene vil komme tilbake. Nei, de vil ikke komme tilbake.

Sverdfiskene er blant fiskeslagene som er blitt merkbart svekket de siste årene, ifølge fiskernes observasjoner.

Carlos forteller at han kommer fra en fattig familie, der faren ikke sørget for at barna fikk skolegang før de var ti år. Og da tok han dem med på fiske.

– Fisket er det eneste yrket jeg har lært meg. Hvis det tar slutt… Carlos blir stille ei stund, før han legger til:

– Fisking er det jeg har likt best. Selv om familien har bedt meg om ikke å gå ut på havet mer. Men det er det jeg liker best. Selv om jeg nå fisker mer langs kysten, hva vil være igjen om noen få år? Jeg skulle ønske det var hjelp å få for fiskerne, sier han.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">«Carlos» var en av få fiskere som visste hvordan man klart og konsist skulle referere til situasjonen til tradisjonelle fiskere i møte med piratvirksomhet og ulovlig fiske. Ingen av de fire barna hans har lært å fiske Han bekrefter at det ikke er noen fremtid her som tradisjonell fisker.</span>
«Carlos» var en av få fiskere som visste hvordan man klart og konsist skulle referere til situasjonen til tradisjonelle fiskere i møte med piratvirksomhet og ulovlig fiske. Ingen av de fire barna hans har lært å fiske Han bekrefter at det ikke er noen fremtid her som tradisjonell fisker.

Carlos har bestemt seg for at han ikke skal lære noen av de fire barna sine å fiske. Mens vi rusler langs havna, kommer vi inn på det harde presset narkotrafikken legger på kystfiskerne. Carlos innrømmer at han selv har sittet to år i fengsel for narkotrafikk.

– Jeg havnet oppi det fordi jeg arbeidet med båten. Det var umulig å si nei. Derfor vil jeg ikke at barna mine skal havne i fiskeriene. Jeg har ikke engang lært dem hvordan de skal fiske, sier han.

Det er vanskelig å få myndighetene til å snakke om disse spørsmålene, sier Alejandro Giler, Manabí-korrespondent for de ecuadorianske mediene Extra og Expreso.

– Det er mange saker med pirater her i Manabí. Problemet er at ingen vil snakke om det fordi de blir truet og utpresset. Av samme grunn er det få som rapporterer om motortyverier. Og myndighetene generelt snakker ikke om det, sier Manabí-korrespondenten.

Vi har kontaktet kystpolitiet i byen Manta med forespørsel om et intervju og informasjon i forbindelse med denne artikkelen, men forespørselen ble avslått. Som en referanse: Kystpolitiet i naboprovinsen Esmeraldas opplyser at 850 båtmotorer er blitt meldt stjålet de siste fem årene, bare i Esmeraldas.

Situasjonen er virkelig meget komplisert, bekrefter Jimmy López, president i kystfiskernes organisasjon FOPAE.

– De kriminelle deler ut kuler for å anmelde slikt. Hvis du leverer en anmeldelse til påtalemyndigheten, vil de ringe en halvtime etterpå med beskjed om at du må trekke anmeldelsen. Og ja, de har drept flere kamerater. Men vi er nødt til å snakke om det, for hvis vi ikke gjør det, vil det bare fortsette som nå, sier fiskernes president.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Hver båt har et lys som gjør at lett kan skilles fra andre båter og dermed unngå kollisjoner. Men på grunn av utbredt piratvirksomhet blir de tradisjonelle kystfiskerne tvunget til å klare seg uten dette lyset. Når de er på vei inn mot land, skrur de det av for å unngå angrep fra piratene - til tross for faren for å kollidere med hverandre.</span>
Hver båt har et lys som gjør at lett kan skilles fra andre båter og dermed unngå kollisjoner. Men på grunn av utbredt piratvirksomhet blir de tradisjonelle kystfiskerne tvunget til å klare seg uten dette lyset. Når de er på vei inn mot land, skrur de det av for å unngå angrep fra piratene - til tross for faren for å kollidere med hverandre.

López anslår at 40 prosent av Ecuadors kystflåte betaler månedlige «avgifter» til kriminelle gjenger. Han er også bekymret over narkotrafikantenes sterke nærvær langs kysten av Ecuador. Deres aktivitet koster kystfiskerne mye. Ifølge López sitter over 3000 ecuadorianske kystfiskere i fengsel i andre land, som USA, Colombia, Costa Rica, Peru og El Salvador, dømt for narkosmugling, i hovedsak av kokain.

Besøket til San Mateo

Vi besøkte også fiskerlandsbyen San Mateo, ikke langt fra Manta. Dette er tilsynelatende et sted der myndighetene har sterkere kontroll. Det er iallfall det fiskerne forteller.

Ignacio Valverde Santana, opprinnelig fra Jipijapa, har arbeidet som fisker i 40 år. Han har tre barn som alle har studert ved universitetet, «takket være fisket», som han sier.

– Ja, loven blir håndhevet her når det gjelder fredningstiden og forbudet mot haifiske. Som kystfisker støtter jeg loven. Den burde være den samme for alle, for dersom vi ikke tar vare på fiskeslagene, så kan du jo bare tenke deg hvor det ender. La oss være konsekvente. Om jeg ikke tar vare på ressursene, for framtida, for våre barn, hva vil det bli mulig å fiske for dem? Vi må forstå det.

Spørsmålet om haifiske påvirker også kystfiskerne i San Mateo.

– Dersom vi får en hammerfisk i garnet, kan vi ikke ta den, vi må slippe den løs. Ellers kan vi bli sanksjonert og havne i fengsel. Og det er jeg enig i, for det er en meget sårbar art. Det har flere forskningsstudier vist, og om de sier det, har de en grunn til det. Selv om en hammerfisk kan ha en verdi på 70, 80, 100 eller 150 dollar, er vi ikke interessert. Vi er interessert i å ta vare på disse artene! Dessuten er jeg en gudfryktig mann, og Gud kan vi ikke lure. Her tar vi ikke hammerfisk, for det skaper bare problemer. Når vi legger til land, kommer fiskerimyndighetene for å sjekke ha slags fangst vi har. Og det skjer svært lite, for folk her vil ikke ha problemer, sier Ignacio fra dekket på båten sin.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Ignacio Valverde Santana (foran i bildet) har jobbet som fisker i 40 år. Her gjør han og mannskapet seg klare til å legge fra havnen i San Mateo.</span>
Ignacio Valverde Santana (foran i bildet) har jobbet som fisker i 40 år. Her gjør han og mannskapet seg klare til å legge fra havnen i San Mateo.

Ignacio er også bekymret for de asiatiske båtene som fisker rundt Galapagos, og hvordan det har påvirket fiskestammene.

– Kinesiske båter kommer hit for å fiske i Ecuadors farvann. Og det er våre nasjonale politikeres feil. De ødelegger den marine faunaen. De tar for det meste blekksprut, og blekkspruten er maten til fisken. For du vet, der det er mat, er det fisk.

Vi reiser rundt 100 kilometer sørover, til Machalilla, og treffer 60 år gamle Narciso Baque Piguabe. Han har bodd i Machalilla siden han vår åtte, og har rodd fiske siden han var elleve. Han har på seg en T-skjorte med bilde av seilbåter. Bordet vi sitter ved, var en gang redningsplass for det lokalbefolkningen nå omtaler som den ensomme pingvinen, minnes Narciso. Den kom for en stund siden med brukket fot, og ble tatt til et redningssenter. Pingvinen ble senere satt fri, men den holder seg fortsatt i området. På samme måte som andre arter, som haier, sjøløver og skilpadder, sier Narciso med stolthet.

En bil passerer med en høyttaler som tilbyr reker til salgs. Alt dreier seg om fiske her. Absolutt alt.

Narciso fordømmer korrupsjonen i kontrollen av fiskeriene.

– Vi har lover, men myndighetene er korrupte, de bryr seg bare om pengene. Her har vi en nasjonalpark der det ikke er tillatt å fiske, men myndighetene har ingen kontroll. Noen ganger blir vi plaget av større, semi-industrielle båter, som egentlig skal fiske lenger fra kysten. De burde gi oss mulighet til å drive vår aktivitet uten å måtte konkurrere med dem. Vi tar vare på det marine økosystemet. Vi driver ikke rovfiske, vi tar vare på artene. Men noen ganger kommer det båter fra andre steder hit til vårt naturlige basseng. Vårt økosystem er ikke like svekket som andre steder, det er derfor de kommer, sier Baque.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Trusselen fra semi-industrielle båter (til venstre) i de tradisjonelle kystfiskesonene i Machalilla presser småbåtfiskerne (til høyre) til å oppsøke forbudte områder for å fiske eller fiske etter utrydningstruede eller fredede arter.</span>
Trusselen fra semi-industrielle båter (til venstre) i de tradisjonelle kystfiskesonene i Machalilla presser småbåtfiskerne (til høyre) til å oppsøke forbudte områder for å fiske eller fiske etter utrydningstruede eller fredede arter.

Hans 28 år gamle sønn Javier Baque Quimis, med skillpaddesmykke rundt halsen, sitter ved siden av faren ved pingvinbordet.

– Det er et delikat spørsmål, for de store båtene har masse penger – og kontakter hos myndighetene. Det er svært vanskelig å legge seg ut med disse folkene med mye penger. De bryr seg ikke om oss. De okkuperer våre områder. De bruker skjermer og lys for å tiltrekke seg masse fisk, noe som er forbudt. De hyrer småbåtfiskere til å sette opp skjermer og lys, mot en prosentvis godtgjøring. Det er mangelen på andre muligheter som tvinger oss til denne skadelige praksisen. Det finnes ikke andre alternativer når det ikke er fisk å få eller fredningsperiode, sier Javier.

Narcisos båt går ut på sjøen. Vi er i nærheten av stranda kjent som Los Frailes, i Machalilla nasjonalpark. Narciso begynte å fiske da han var elleve. Han lærte det av faren sin.

– Dette er det virkelige livet til en kystfisker, sier han, og strekker seg ut etter garnet sitt. Han bruker trollgarn, et fiskegarn med flere lag masker i forskjellig størrelse, som er det foretrukne fiskeredskapet her. Vanligvis fisker han fra klokken 04 om morgenen til 10 om formiddagen, hver dag.

Machalilla blir også kalt «veien til Valdivia-kulturen», sier Narciso. Valdivia er en førkolumbisk kultur som eksisterte fra om lag 4400 til 1450 fvt. i det som nå er vestkysten av Ecuador.

– De første bandittene som dro forbi her, var fiskere, sier Narciso og ler.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Narciso Baque Piguabe, her sammen med sønnen Javier Baque, slipper trollgarnet i sjøen i begynnelsen av fisketuren. Utstyret er det mest populære blant kystfiskerne i Machalilla. Vanligvis setter man ut to til tre trollgarn, som er forventet å gi god fangst.</span>
Narciso Baque Piguabe, her sammen med sønnen Javier Baque, slipper trollgarnet i sjøen i begynnelsen av fisketuren. Utstyret er det mest populære blant kystfiskerne i Machalilla. Vanligvis setter man ut to til tre trollgarn, som er forventet å gi god fangst.

Havet er enormt, men det er ikke fisk overalt. Man må ha flaks.

– Noen ganger kan vi tjene 10-20 dollar på en dag, andre ganger ingenting, og vi blir bare brent i sola. Etter hvert må de komme med hjelp til fiskerne. Vi kystfiskere er som syklister, mens industrifiskerne kjører svære biler. Vi sliter, sier fiskeren.

Narciso reflekterer også over alle forbudene, og hva som vil skje den dagen de forbyr bruk av trollgarn.

– Det vil være som et forbud mot kystfiske. Men jeg tror vi kan ta vare på havet uten å miste det tradisjonelle fisket, legger han til.

Narciso har også nylig prøvd seg innen turisme, som et alternativ til fisket.

– Jeg har forsørget barna mine de 40 årene jeg har arbeidet på sjøen. Men nå vil jeg gi dem et nytt alternativ, siden fisket er blitt dårlig og ikke kan forsørge nye generasjoner. Kystfiske er svært risikabelt. Jeg er lykkelig over at jeg, takket være havet, alltid har kunnet være ved familiens side. Jeg har ikke trengt å reise vekk for å jobbe. Jeg har hatt arbeidet mitt på sjøen. Men som kystfisker har jeg alltid vært nødt til å kjempe i motvind, sier Narciso. Stemmen hans akkompagneres av lyden fra bølgene, som om den blandes med havets egen stemme.

– Jeg har levd av sjøen. Den er en kilde til global velstand. De av oss som kjemper for at havet skal være rent, må være takknemlige for alt det har gitt oss, vi må alltid holde det rent, også strendene. Vi må ikke kaste søppel i havet. Hvis vi ikke oppfører oss samvittighetsfullt, får vi problemer med dyrene, sjøløver, skilpadder, som kan få i seg søppelet. Havet gir oss mat å spise, la oss ta vare på det, la oss gi noe tilbake til havet, formaner Narciso fra Machalilla.

Mange andre båter kommer for å spørre oss om vi har vært heldige på denne plassen. Det er mange båter, mye konkurranse.

– Vi fiskere tar fisk opp fra havet. Alle arter har sin funksjon, noen som mat for større fisk. De som gjør størst skade her, er industrifartøyene. De tar en masse fisk med sin teknologi. Det vi bruker et år på å fiske, trekker de opp på én dag, sier Narciso.

<span class=" italic" data-lab-italic_desktop="italic">Narciso Baque Piguabe på baugen på båten sin på vei ut for å fiske.. Han har bodd i Machalilla siden han var åtte år gammel og vært en dedikert fisker siden han var elleve. 60-åringen forteller hvordan fisket har endret seg og nå trues av korrupsjon og piratvirksomhet.</span>
Narciso Baque Piguabe på baugen på båten sin på vei ut for å fiske.. Han har bodd i Machalilla siden han var åtte år gammel og vært en dedikert fisker siden han var elleve. 60-åringen forteller hvordan fisket har endret seg og nå trues av korrupsjon og piratvirksomhet.

Den 60 år gamle fiskeren er trett. Han er takknemlig for det havet har gitt ham, men han har ikke mye krefter igjen.

– Det er bare det at kystfiskerne svetter skjorta av seg. Om jeg skulle fortsatt som fisker – kanskje jeg kunne holdt ut ti år til. Jeg har ikke de samme kreftene lenger. Hvor har jeg brukt dem? På havet. Hvorfor ikke lete etter en bedre måte å leve på? Om jeg holder meg på land, vil ikke barna mine begynne med fisking. En ting som turisme – å gjøre noe annet – kan skape et alternativ, gi muligheten for et bedre liv. I stedet for at de skal ende opp som faren sin, på havet.

I 2020 bidro turisme i Ecuador med 705 millioner dollar, og var den sjette største posten på Ecuadors bruttonasjonalprodukt (BNP). Reker er den største, og andre produkter fra havet er på tredjeplass. Kystfisket utgjør en mye mindre andel av BNP. WWF anslår det til å være på rundt 150 millioner dollar i året.

Natta senker seg over båten. Men plutselig dukker de opp, rastreros, chinchoreros – reketrålerne. De går inn hit, fem nautiske mil fra land i stedet for de lovlige åtte. De er tvunget av sine eiere, som normalt sitter på land. Og det er ikke noe nytt, sier Narciso.

Rundt oss er det lys fra båter i alle retninger. Vi vet at de er chinchoreros. Men selv ikke da taper havet sin poesi.

– Se på lysene fra båtene. De er som stjerner som har falt i havet.

Denne reportasjen er laget med støtte fra the Internews’ Earth Journalism Network.

Powered by Labrador CMS