En kvinne kommer gående med venstre arm i gips. Hun lå og sov sammen med barnebarna da teltet kollapset over dem. De store snømengdene ble for mye å bære for de tynne treplankene som holder teltduken oppe.

Vi befinner oss i Bekaadalen i Libanon. Omtrent 330 000 av de drøyt 855 000 FN-registrerte syriske flyktningene landet huser, bor her. Skjønt tallet anslås å være så høyt som 1,5 millioner, ifølge libanesiske myndigheter. Én av fem bor i uformelle teltleirer, som den Bistandsaktuelt besøker utenfor landsbyen Bar Elias – en knapp halvtimes kjøretur fra grensen til Syria.

Snøen fra forrige ukes kraftige nedbør er i ferd med å smelte og etterlater seg store vanndammer langs grøftekantene og ute på jordene. Veiene er humpete, gjørmete, og de omkringliggende fjelltoppene dekket i hvitt. Det er lenge siden man har sett så mye snø her, får vi høre.

I denne leiren bor det rundt 70 syriske familier som alle har funnet veien hit fra byen Homs nordøst i Syria. De fleste av dem er flyktninger på ellevte året.

De andre i familien kom uskadd fra hendelsen, forteller kvinnen mens hun viser oss rundt inne i hjemmet hun deler med sønnen, svigerdatteren og fire barnebarn. De provisoriske teltene er ikke bygget for å tåle kraftig snøvær. Inne er luften rå og kald, og betonggulvene er fortsatt våte. Klær og tepper har hengt til tørk i flere dager, forteller hun.

Oversvømt av avløpsvann

Solen skinner for første gang på flere dager og et titalls barn løper rundt og leker i de gjørmete sølepyttene utenfor teltene. Noen i støvler, andre i sandaler.

– Det blir verre og verre for hvert år. Hver vinter står vi overfor de samme problemene, og så bruker vi resten av året på å komme oss. Helt til en ny vinter står på trappene, forteller Tayyim Bsasi (41).

I likhet med de fleste andre som bor her, kom hun og familien på fire hit i slutten av 2011. Siden er fire blitt syv.

En svak eim av kloakk fyller teltet. Da snøværet slo om til regn og sludd, fosset det inn avløpsvann.

– Det var over 20 centimeter med vann her på lørdag, forteller hun mens hun står inne i det som vanligvis er familiens oppholdsrom.

Gulvet er fuktig og teppene og putene som vanligvis dekker betongen, henger ute til tørk. Kjøkkengulvet er fortsatt delvis oversvømt.

Bare ett av de tre rommene i det 20 kvadratmeter store teltet slapp unna vannmengdene. Der inne ligger mannen og sover.

– Han er syk fordi han ikke har sovet på flere dager. Han har vært oppe hver natt siden torsdag og måket snø for at teltene ikke skulle kollapse, forteller Tayyim før hun retter oppmerksomheten mot niesen Alaa.

Tolvåringen er akkurat blitt frisk etter at hun datt ned fra taket da hun skulle hjelpe onkelen med snømåkingen.

I vintermånedene er ikke snøvær uvanlig i Bekaadalen, som ligger omtrent 1000 meter over havet. Likevel hevder flere at det er både mer snø og kaldere enn normalt, og flere av veiene som knytter dalen til hovedstaden Beirut, har vært stengt. Temperaturene har tidvis nærmet seg minus ti grader. Da er det ikke mye hjelp å få fra et telt som består av kalde betonggulv og en treramme trukket med presenning.

Smaken av grillet kylling

Det heftige vinterværet kommer på toppen av en allerede prekær situasjon for landets syriske flyktninger. Libanon befinner seg i en av de verste økonomiske krisene i verden siden 1850-tallet, ifølge Verdensbanken. På litt over to år har det libanesiske pundet falt over 90 prosent i verdi, samtidig som prisene på matvarer har økt med nesten 500 prosent. Og de som rammes hardest, er de som har minst fra før.

Med det er også flyktningenes situasjon ytterligere forverret. FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) anslår at 90 prosent av de syriske flyktningene som befinner seg i Libanon, nå lever i ekstrem fattigdom. I 2019 lå tallet på rundt 55 prosent.

For Tayyim Bsasi og familien innebærer det harde prioriteringer.

– Livet er blitt veldig mye vanskeligere som følge av krisen. Det hender vi går flere dager uten mat, forteller hun.

Matkassene de får utlevert gjennom et FN-program hver tredje måned, dekker ikke behovet til en familie på syv, ifølge Tayyim, og i de verste periodene er det viktigst at barna får noe å spise. Selv klarer hun seg på ganske lite når hun må.

Av og til prøver de å spare opp nok penger til å kunne unne seg en hel grillet kylling.

– Forrige gang vi spiste kylling var i oktober, men jeg lever ennå på smaken, sier Tayyim.

Fra konsulentjobb til et liv i gjeld

– Vi skulle aldri dratt hit, men nå er det for sent, sier leirens koordinator Abu Bashir mens han viser oss vei til teltet sitt, omtrent midt i leiren.

Ikledd boblejakke og høye støvler tar 43-åringen seg god tid mens vi spaserer gjennom de trange, gjørmete gangveiene. Han hilser på alle han passerer, tar dem i hånden og spør hvordan det står til. En av naboene tilbyr ham en sigarett og tenner den for ham.

Før krigen brøt ut, levde Abu Bashir og familien et komfortabelt liv i hjembyen Homs. Selv jobbet han som konsulent og pendlet mellom Syria og Saudi-Arabia. Han tjente godt.

Nå bor han i et midlertidig telt i en midlertidig leir sammen med kona og syv barn.

Sparepengene er brukt opp for lengst, og han har bygget seg opp stor gjeld i den lille dagligvarebutikken som ligger i en brakke midt i leirområdet.

Han skylder fire millioner libanesiske pund, eller rundt 1700 norske kroner, med dagens kurs. Det er dobbelt så mye som det familien får i kontantstøtte fra FN i måneden.

– Jeg er nedsunket i gjeld. Dette er blitt livet mitt, sier han.

Bare et fåtall av dem som bor i leiren, er i jobb, og mange ser seg nødt til å låne penger fra andre. Mangelen på arbeidstillatelser og lovlig opphold gjør at det er vanskelig for syrere å finne jobb. Og jobbene de får, er ofte sesongbaserte og dårlig betalt. Noen hjelper lokale bønder på åkrene om sommeren, andre tar strøjobber inne i byen.

De fleste familiene i leiren lever utelukkende på kontantutbetalinger fra FN, forteller Abu Bashir.

– Det er langt fra nok til å dekke alle utgiftene vi har hver måned, sier han, og understreker at gapet mellom støtten de får og utgiftene de har, er enormt.

De knappe tusen kronene skal dekke leie av telt og teltplass, strøm, mat, oppvarming, medisiner og andre nødvendigheter en familie kan måtte støte på.

– De som overlever, er de som klarer å få i seg litt mat hver dag, sier Abu Bashir.

Føler seg presset til å dra

Tittelen koordinator innebærer at Abu Bashir er den som har ansvaret for beboerne i leiren. Han tar oss med fra telt til telt for å vise hvor ille det står til, og vi ser det samme overalt: oversvømte gulv, brukket treverk, våte tepper og stanken av kloakk.

– Dette er den verste vinteren jeg har opplevd siden jeg kom hit, forteller han.

En av fordelene ved å være koordinator er at han har et litt større telt enn de andre familiene. Til gjengjeld har han ikke råd til å holde teltet varmt i vinterhalvåret, for ansvaret medfører ingen økonomisk gevinst. Men han klager ikke.

– Det finnes mennesker som har det mye verre enn meg og min familie, sier Abu Bashir.

Posisjonen gir ham også privilegier i form av at han blir behandlet med respekt i møte med lokale myndigheter i kommunen, ifølge ham selv. Men i likhet med mange andre syrere i området er han redd for hæren og de lokale sikkerhetsstyrkene. De kan når som helst komme for å inspisere, gjerne uten forvarsel, som i fjor høst.

– Plutselig banker de på døren din, og om du ikke åpner umiddelbart, kommer de inn og banker deg. Derfor har jeg lært meg å være oppmerksom på når de kommer, og holder døren åpen slik at de kan komme rett inn.

De kommer for å passe på at flyktningene ikke setter opp permanente strukturer, men at leirene forblir uformelle bosettinger. De gjennomsøker teltene og sjekker hver minste detalj, ifølge Abu Bashir. Han forteller at de noen ganger ber folk om vise kortet som forteller at de har gyldig oppholdstillatelse. Har man ikke det, risikerer man å bli arrestert, i verste fall deportert.

Faktisk mangler over 80 prosent av syriske flyktninger lovlig oppholdstillatelse ettersom libanesiske myndigheter sluttet å la UNHCR registrere flyktninger fra Syria i 2015. Det skriver organisasjonen selv i en e-post til Bistandsaktuelt. Og de som er registrerte, sliter med å få fornyet oppholdstillatelsen når den går ut. Det legger enorme begrensninger på bevegelsesfriheten, og gjør det vanskelig å få tilgang på utdanning, jobb og helsetjenester.

Libanon har helt siden begynnelsen unngått å gi syrere status som flyktninger, og heller behandlet dem som «gjester» med midlertidig opphold. Myndighetene har også nektet å opprette offisielle flyktningleirer for å huse dem. Mange har derfor måttet bosette seg i uformelle teltleirer bygget på private landområder.

Ofte er leien for et telt så høy som 50 dollar, nesten halvparten av det en familie får i kontantstøtte fra FN.

– Det er nærmest umulig for syrere å leve et liv i verdighet i Libanon. Leirene er overfylte og har konstant behov for vedlikehold. De trues stadig med utkastelse på grunn av sin manglende evne til å møte de høye leieutgiftene for teltene de bor i, sier Lynn Kseibi, kommunikasjonsansvarlig i den lokale hjelpeorganisasjonen Sawa for Development and Aid.

Hun understreker at holdningene til den syriske flyktningbefolkningen er svært negative, noe hun mener gjenspeiles i det fullstendige fraværet av en nasjonal strategi hva angår syriske flyktninger i Libanon.

Og i dette fraværet prøver halvannen millioner syrere å manøvrere og skape mening i tilværelsen. Abu Bashir mener det er motivert rettede tiltak for å presse syrerne til å reise hjem. Men å returnere til Syria kommer ikke på tale.

– Jeg vet hva som skjer med dem som velger å dra tilbake, det unner jeg ikke engang min verste fiende.

Ikke trygt å returnere

En undersøkelse fra i fjor viser at under én prosent av de syriske flyktningene i Libanon, vurderer å reise tilbake til Syria. Tallene bør tale for seg. Likevel legger libanesiske myndigheter økt press på syrerne for å få dem til å reise.

Siden 2019 har myndighetene ført en aggressiv returpolitikk med reguleringer utformet for å gjøre livet vanskelig for syriske flyktninger, ifølge Human Rights Watch.

– Det vi ser, er en veloverveid innsats for å skape et miljø som flyktningene ikke har lyst til å bli værende i, sier Nadia Hardman, som forsker på flyktningers rettigheter for Human Rights Watch.

De blir tvunget til å demontere hjemmene sine, det innføres portforbud spesifikt rettet mot flyktninger, de får ikke fornyet oppholdstillatelse, de opplever trakassering og begrenset bevegelsesfrihet i form av at det er vanskelig å krysse landets mange sjekkpunkter, ifølge Hardman.

Men med utbredte menneskerettighetsbrudd er det ikke trygt å returnere til Syria så lenge Bashar al-Assad sitter ved makten, ifølge forskeren, som i fjor var med å utgi en rapport som dokumenterte at syrere som vender hjem blir utsatt for grove overgrep.

– De blir utsatt for overgrep og straffeforfølgelse av det syriske regimet, inkludert kidnapping, tortur og andre typer trakassering. Selv om de fleste valgte å reise frivillig, og gjorde alt riktig, vil de fortsatt møte denne forferdelige brutaliteten, sier Hardman.

Et liv i usikkerhet

Heller ikke Tayyim Bsasi kan se for seg å dra tilbake til hjemlandet.

– Situasjonen i Syria er fortsatt uoversiktlig. De sier at det er trygt å returnere, men flere av dem som har reist tilbake, blir arrestert eller etterforsket. Vi er redde for at det samme kommer til å skje med oss, sier hun.

– Dessuten har vi ikke lenger et hjem å dra til, legger hun til.

Samtidig ønsker hun ikke å bli værende her.

– Folk er uhøflige mot oss og de lokale behandler oss ofte dårlig. Det er blitt så ille at jeg ikke tør å la ungene leke på veien utenfor leiren.

Det er altså ikke bare hæren eller sikkerhetsstyrkene familiene utenfor Bar Elias frykter. De fleste Bistandsaktuelt snakker med, forteller at de opplever at misnøyen og rasismen mot dem øker.

– For noen uker siden ble sønnen min banket opp av lokale ungdommer da han gikk til butikken. Hver gang vi går ut, blir vi fornærmet av libanesere. De roper etter oss og ber oss dra hjem, forteller en kvinne som ikke ønsker å oppgi navnet sitt.

Føler seg ikke trygge

– Jeg har sett ting som jeg ikke har lyst til å fortelle om, sier Abu Bashir.

Selv er han blitt truffet av ølflasker av forbikjørende biler og tvunget ut i grøfta når han har vært ute og kjørt på motorsykkelen sin. En dag da den yngste sønnen hans var ute og lekte, kastet fireåringen en stein som traff lykten på en bil. Dagen etter kom bileieren tilbake med flere familiemedlemmer og truet med å brenne ned hele leiren dersom han ikke betalte for skaden, forteller Abu Bashir.

De forteller om innbrudd i teltene, der folk blir frastjålet det lille de har av penger og verdisaker, og om hvordan de blir skjelt ut av libanesere når de drar for å ta ut penger eller handle mat på det lokale markedet.

Det er ikke første gang de omtrent 350 syrerne som bor i leiren, får oppleve det på kroppen. I 2018 ble de tvunget til å forlate det forrige stedet de bodde, litt lenger sør i Bekaadalen. Det var hverken myndighetene eller lokale sikkerhetsstyrker som tvang dem den gang, men lokalbefolkningen.

– Vi føler oss ikke trygge. Vi aner ikke om vi plutselig blir bedt om å dra eller hva som kommer til å skje med oss, sier Tayyim.

Utdanning er håpet

De verste stormene er over for i år og våren står for trappene. Men situasjonen for de syriske flyktningene virker fastlåst, og de fleste står uten muligheter til å skape en bedre fremtid for seg selv og familiene sine.

Tayyims største frykt er at barna er i ferd med å miste muligheten til å leve et liv i verdighet:

– Det livet vi lever nå, har ingen fremtid. Det eneste jeg ønsker, er at de skal få det bedre enn oss.

Ingen av de fem barna hennes, som er mellom 3 og 16 år, kan lese eller skrive. De tre eldste, Rama (16), Khawla (14) og Abdallah (11) går heller ikke på skole. Det er det bare 8 år gamle Khadija som gjør.

– Jeg håper de får muligheten til å gå på skole og tatt utdanning, slik at de får seg jobb og kan komme seg bort herfra, sier Tayyim, og legger til:

– Den beste løsningen ville selvfølgelig vært om UNHCR kan bosette oss et sted der folk faktisk vil ta oss imot, men det tviler jeg på. Barnas utdanning er vårt eneste håp.

Abu Bashirs eldste datter Bushra er 17 år og går i 5. klasse på en skole drevet av lokale hjelpeorganisasjoner. Hun er den eneste i familien som snakker engelsk. Det lærte hun på skolen i Syria.

– Det eneste jeg husker hjemmefra, er skolen. Jeg elsket det.

Når skoleåret er over til sommeren, er fremtiden usikker også for henne. Flyktningene tilbys bare utdanning ut 5. klasse, og deretter er hun avhengig av å få plass på en offentlig skole. Men siden libanesiske skoler krever gyldige sertifikater, noe de organisasjonsledede skolene ikke har mulighet til å utstede, kan det bli vanskelig. Men Bushra holder motet oppe:

– Jeg skal gjøre alt jeg kan for å fullføre utdanning. Etter det håper jeg å bli engelsklærer, sier hun.

På spørsmål om hva slags fremtid han ser for seg for barna sine, blir Abu Bashir stille. Han rister forsiktig på hodet og legger hendene over ansiktet. Rundt ham leker de yngste barna med en lommelykt. Også de stilner når de skjønner at praten har stoppet opp.

Stillheten råder i noen få minutter.

– Jeg vil heller se barna mine dø her enn å reise tilbake til Syria, svarer han.

* Hani al-Agbar bidro i felt til denne reportasjen.