I Bekaadalen i Libanon utspiller det seg en helt spesiell konflikt.

Det er stylede tuk-tuker, kamp om penger og påstander om skandaløs lokal bistandspolitikk.

– Vi befinner oss i en krigslignende situasjon, sier Kamal (28).

Tuk-tuk-krigen i Libanon

Publisert Sist oppdatert

– Jeg er så frustrert og forbannet at det koker på innsiden.

Kamal (28) har så vidt rukket å parkere tuk-tuken sin før han begynner å lange ut om hvordan levebrødet er i ferd med bli tatt fra ham.

Bistandsaktuelt er i Bar Elias, en liten by i Bekaadalen i Libanon. Lave betongbygg ligger langs den trafikkerte hovedveien som skjærer gjennom sentrum, og travle mennesker skynder seg av gårde for å ta fatt på dagens gjøremål.

På et gatehjørne utenfor en av byens største lavprisbutikker og en av de eneste bankfilialene som fremdeles holder åpent, har flere av byens tuk-tuk-sjåfører samlet seg.

For snart fem år siden sluttet Kamal i jobben i Western Union og begynte å kjøre tuk-tuk på heltid. Og det begynte bra. Han jobbet åttetimersdager og tjente godt. Han kjøpte et hus til seg selv og et til moren, giftet seg og fikk barn. Men så forandret alt seg.

– Nå har jeg så vidt råd til å brødfø min egen familie, forteller Kamal.

Den 28 år gamle libaneseren har pekt ut dem han mener har skylden.

Fra 400 til 1200

For bare noen år siden var det trehjulte kjøretøyet et sjeldent skue i middelhavslandet.

Men med det høye antallet syriske flyktninger som var kommet til Bekaadalen, så Kamal og kameratene et behov for alternative transportmidler. I tettbygde nabolag og trange smug virket det lille fremkomstmiddelet som en god idé. Tuk-tuken var også gjerrigere på drivstoff enn en vanlig taxi.

I 2017 gikk en forretningsmann i nabobyen til innkjøp av fem tuk-tuker som han leide ut til Kamal og vennene.

– På den tiden hadde jeg kunder hele tiden og kunne og tjente opptil tusen dollar i måneden.

For en tur innenfor bygrensen tar Kamal (28) omtrent 15 000 libanesiske pund. Det er mindre enn fire kroner med dagens vekslingskurs.
For en tur innenfor bygrensen tar Kamal (28) omtrent 15 000 libanesiske pund. Det er mindre enn fire kroner med dagens vekslingskurs.

Så kollapset økonomien høsten 2019. Prisene på drivstoff begynte å stige samtidig som verdien på det libanesiske pundet gikk ned. Etter hvert som Libanon sank dypere ned i økonomisk krise, kom det flere og flere tuk-tuker til byen.

I fjor høst ble det rapportert om rundt 400 tuk-tuker bare i lille Bar Elias. Nå har det eksplodert, og flere hevder at det i dag er mellom 800 og 1200 trehjulinger i byen.

Men det er ikke bare den økonomiske situasjonen som er problemet.

«Lille Las Vegas»

Problemet er libanesiske myndigheter og de mange flyktningleirene som har poppet opp i utkanten av byen, hevder Kamal. Bar Elias, som tidligere var knutepunktet på motorveien mellom Libanons og Syrias hovedsteder, huser nå den høyeste konsentrasjonen av syriske flyktninger per innbygger i Libanon.

– Myndighetene følger ikke opp leirene eller hvor mange som befinner seg der. Og så kom hjelpeorganisasjonene og begynte å støtte dem som bor der. Nå hjelper de leirenes innbyggere å kjøpe tuk-tuker eller leier dem ut billig slik at de får muligheter til å skaffe seg arbeid. Men det gjelder bare for syrerne. Hva med oss som er herfra, og som allerede sliter med å få ting til å gå rundt, spør Kamal.

Han mener det skaper unødvendig spenning og rivalisering mellom syrere og libanesere. Fordi de synes konflikten er ubehagelig, vil ingen av sjåførene Bistandsaktuelt har snakket med, la seg intervjue med fullt navn.

– Vi befinner oss i en krigslignende situasjon. Vi får ikke engang lov til å dra til leirene for å hente eller slippe av folk. Det er urettferdig, sier Kamal.

Kamal mener det er de frivillige organisasjonene som opererer i området som har skylden. Og mangel på kontroll og styring fra myndighetene.
Kamal mener det er de frivillige organisasjonene som opererer i området som har skylden. Og mangel på kontroll og styring fra myndighetene.

Han hevder at det ikke er syrerne generelt han har noe imot. Selv er han gift med en syrisk kvinne som kom hit som flyktning.

– Men i leirene har de alt de trenger og får alt de ber om. Det er som lille Las Vegas. En kopp med te er ikke lenger nok, de må ha sukker også. De krever altfor mye, sier han.

– Jeg har ikke noe imot at syrere jobber eller får penger, de har måttet flykte fra alt de eier, men vær så snill, ikke kom hit og ta jobbene våre.

Flere av de libanesiske tuk-tuk-sjåførene Bistandsaktuelt snakker med, er av samme oppfatning: Det er de lokale bistandsorganisasjonene, ikke syrerne for øvrig, som skaper splid ved å prioritere flyktningene og gi dem pengestøtte.

Kampen om tilværelsen er for flere blitt uutholdelig og er selve kimen til «krigen» mellom syrerne og libaneserne, mener flere.

Den lokale hjelpeorganisasjonen Basmeh & Zeitooneh, som bistår flere av leirene i Bar Elias, er en av organisasjonene flere hevder kjøper og leier ut tuk-tuker til syriske flyktninger. Administrerende direktør Fadi Hallisso kjenner seg ikke igjen i anklagene og sier at organisasjonen hverken eier eller leier tuk-tuker. Men Hallisso erkjenner at spenningen mellom libanesere og syrere har økt.

– Så lenge den økonomiske situasjonen vedvarer, vil mange libanesere føle presset og trenge noen å skylde på, sier han.

«Tuk-tuk eller kjeltring»

Tilbake ved det samme gatehjørnet, litt lenger ned i gaten og i ly for formiddagssolen, sitter 26 år gamle Qasim henslengt i tuk-tuken sin. Forbi haster busser med skolebarn og lastebiler med lasteplanene fulle av sauer. Klokken er snart ett og Qasim har ennå ikke hatt en eneste kunde.

– Livet som tuk-tuk-sjåfør er hardt om dagen, forteller syreren, som kom hit som flyktning for ti år siden.

Selv har han jobbet som fører av «maskinen», som han selv kaller den, i snart tre år. Inntekten har gjort det mulig for ham å flytte ut av den uformelle teltleiren og inn i en leilighet i nærheten av sentrum.

Det brukte å være god butikk, forteller Qasim, som nå går oftere i minus enn i pluss. I likhet med Kamal leier han tuk-tuken sin på daglig basis. For å dekke inn utgiftene for leie og bensin må han kjøre minst 17 turer hver dag. Alle turer han gjør etter det, kan han ta ut som lønn.

Selv om han begynner på jobb klokken syv om morgenen og avslutter rundt klokken åtte på kvelden, tjener han sjelden mer enn 15 kroner dagen.

– Noen av dem er vennlige, men de fleste er ikke det, sier Qasim om libanesiske tuk-tuk-sjåfører. – De behandler oss dårlig, sier han.
– Noen av dem er vennlige, men de fleste er ikke det, sier Qasim om libanesiske tuk-tuk-sjåfører. – De behandler oss dårlig, sier han.

Det største problemet, ifølge Qasim, er at tuk-tuk-virksomheten ikke er regulert.

– Hvem som helst kan leie en maskin, man trenger ikke engang å ha sertifikat.

Aller helst skulle han sluttet å kjøre tuk-tuk og heller gjort noe annet, kanskje jobbet med bygg og anlegg.

– Men jeg har ikke noe valg. Det finnes ingen jobber. Ingen vil ansette syrere, og hvis de gjør det, får vi elendig betalt. Det er enten tuk-tuken eller å bli kriminell, sier Qasim.

– Kan føle hatet

Qasim mener at de libanesiske tuk-tuk-sjåførene favoriseres i Bar Elias.

– De får lov til å stå utenfor butikkene i nærheten av hovedveien og vente på kunder, mens vi ofte må rygge lenger tilbake, forteller han, og fortsetter:

– Når gutta fra landsbyen er her, står de der, helt foran, sier Qasim og peker frem mot gatehjørnet og porten som ønsker velkommen til Bar Elias.

– Noen ganger snakker de ikke til meg, men jeg kan føle hatet de bærer til meg.

Qasim (26) skulle helst ha jobbet med bygg og anlegg, men som syrer i Libanon er arbeidsmulighetene begrensede, ifølge ham selv.
Qasim (26) skulle helst ha jobbet med bygg og anlegg, men som syrer i Libanon er arbeidsmulighetene begrensede, ifølge ham selv.

Konkurransen mellom syrere og libanesere er stor, og mange tar mye lavere betalt enn verdien av reisen for å få kunder, forteller han.

– Hvis en kunde henvender seg til meg i stedet for til dem, skaper det dårlig stemning.

Men i motsetning til libaneserne, respekterer de syriske sjåførene hverandre:

– De kommer ikke bort og blander seg og tilbyr en lavere pris. Men om en libaneser ser at en kunde henvender seg til meg, hopper han umiddelbart inn og tilbyr en bedre pris. De har ikke respekt for oss i det hele tatt.

Sammenfallende kriser

– Det er tydelig at de sosiale spenningene mellom syriske flyktninger og libanesere har økt i de fleste områder av landet de siste tre-fire årene, forteller Cathrine Brun, professor og forskningsleder ved Centre for Lebanese Studies.

Serie: «Elleve år på flukt»

  • I en reportasjeserie skal Bistandsaktuelt se nærmere på situasjonen til syriske flyktninger i Libanon – landet som huser flest syriske flyktninger per innbygger.
  • 6,8 millioner syrere er tvunget på flukt siden borgerkrigen startet i 2011.
  • Som flyktninger på ellevte året står millioner av syrere i skvis mellom å leve et liv med begrensede muligheter, økende misnøye og press fra lokalsamfunn og vertsland, eller å reise hjem til et liv i usikkerhet.
  • Hvordan har de det nå, og, ikke minst, hva er fremtidsutsiktene?

– Det er imidlertid viktig å understreke at misnøyen blant lokale innbyggere kan være relatert til den negative offentlige diskursen i landet. For eksempel de nylige kunngjøringene om retur av syriske flyktninger til Syria og en enorm økning negative innlegg rettet mot syrere i sosiale medier.

I sommer kunngjorde libanesiske myndigheter at store deler av det krigsherjede Syria anses som trygt og at de ville begynne å returnere syriske flyktninger til hjemlandet. For to uker siden ble de første syrerne sendt tilbake, til tross for en rekke advarsler fra flere menneskerettighetsgrupper.

Det er blitt vanlig blant både libanesiske politikere og sivile å hevde at de omtrent 1,5 millioner syrerne i Libanon er en av grunnene til at landet nå befinner seg i en av de verste økonomiske krisene siden 1850-tallet.

Men det stemmer ikke, ifølge Brun.

– Ankomsten av syriske flyktninger hadde ikke noe særlig innvirkning på den makroøkonomiske utviklingen i landet. Libanon befant seg tvert imot allerede i en nedadgående økonomisk spiral som følge av vedvarende vanstyre.

Derimot opplevde noen områder at den enorme tilstrømmingen av syrere ble en ekstra belastning på infrastruktur og førte til mer konkurranse om arbeidskraft. Spesielt blant fattigere og mer marginaliserte, som i landbruket og for selvstendig næringsdrivende, forklarer Brun.

Det er rushtidstrafikk og flere tuk-tuker suser forbi køen som har dannet seg i byens eneste lyskryss.
Det er rushtidstrafikk og flere tuk-tuker suser forbi køen som har dannet seg i byens eneste lyskryss.

Ord mot ord

Hvorvidt syrere som bor i leirene får hjelp til å kjøpe eller leie tuk-tuker fra de lokale organisasjonene, vet ikke Qasim noe om. Men det å kjøre til leirene hevder han at libanesiske sjåfører holder seg for gode for.

– De gidder ofte ikke å frakte folk til leirene som ligger i utkanten av byen fordi veiene er hullete og ikke asfalterte. De vil ikke ødelegge tuk-tukene sine, sier Qasim.

Samtidig har han forståelse for at noen kan føle at mange aktivt velger syriske sjåfører.

– Men det er jo ikke en bra ting. De foretrekker oss fordi vi står svakere stilt, fordi vi ikke kan klage. De vet at de kan utnytte oss og betale en lavere pris, sier Qasim, som også ønsker å påpeke at alt ikke bare er elendighet i tuk-tuk-bransjen.

– Det er ikke en god inntekt, men jeg møter i det minste mange mennesker. Og de fleste er fine folk.

Libanesiske Kamal (28) vil ikke slåss, men er villig til å kjempe for å bevare levebrødet.
Libanesiske Kamal (28) vil ikke slåss, men er villig til å kjempe for å bevare levebrødet.

Trafikken er i ferd med å ta seg opp idet ettermiddagsrushet fyller veiene. En og annen tuk-tuk snirkler seg forbi den lange køen som har dannet seg foran byens eneste lyskryss. For å komme seg unna tuting og støy har Kamal tatt et pitstop like ved.

Med det høye antallet syriske sjåfører som etter hvert sluttet seg til tuk-tuk-virksomheten, ble det ikke bare en kamp om kundene, men også om prissetting, ifølge Kamal.

Mange sjåfører velger å sette et personlig preg på tuk-tukene sine. Kamal er fornøyd med stylingen han har gjort.
Mange sjåfører velger å sette et personlig preg på tuk-tukene sine. Kamal er fornøyd med stylingen han har gjort.

– Vi hadde vært i bransjen lenge og visste hva prisene for ulike tjenester og turer var. Når det kom flere folk inn, begynte de å ta en mye lavere pris for å kunne tilby noe bedre enn det som allerede var. De kjente ikke virksomheten. Folk begynte å tro at jeg svindlet dem fordi syriske sjåfører tok en mye lavere pris. Vi prøvde å forklare situasjonen, men det var veldig vanskelig, sier han.

– Vi taper, men vi har ikke noe annet valg enn å ta så lave priser. Kundene bryr seg ikke. For dem er en tuk-tuk en tuk-tuk.

Den beste løsningen er at alt organiseres, mener Kamal. Men han tror ikke «tuk-tuk-problemet» vil bli løst med det første.

– Myndighetene gjør ingenting for å fikse situasjonen i Bar Elias. Jeg vil ikke slåss, men jeg kommer heller ikke til å tie. Dette er levebrødet mitt, og jeg kommer til å kjempe for det.

Powered by Labrador CMS