Matsikkerhet i Etiopia: Bærekraftige matsystemer eller genmodifisering?

I 2019 vedtok Norge en handlingsplan for bærekraftige matsystemer for regjeringens utenriks- og utviklingspolitikk for perioden 2019-2023. I den norske handlingsplanen er ordet «mangfold» brukt 12 ganger. Genmodifiserte organismer (GMO) nevnes ikke. For å snu den negative utviklingen med flere sultende og feilernærte i partnerland som Etiopia, har Norge et uttalt mål om å støtte småskalaprodusenters tilgang til større mangfold av plantesorter og arter.

USA, på sin side, støtter bruk av GMO for å styrke matsikkerheten i Afrika, inkludert i Etiopia. Hva gjør norske bistandsaktører for å iverksette Norges handlingsplan i partnerlandene?

Dyrking godkjent etter økonomisk reform

I en handlingsplan fra 2012 ga USA utrykk for at de skal påvirke den etiopiske regjeringen til å endre lover og forskrifter for godkjenning og bruk av GMO. I handlingsplanen står det at «USAID vil bruke sin innflytelse over etiopiske ATA (Agricultural Transformation Agency) og sine kontakter i Etiopias regjering til å støtte bruk av bioteknologi etter hvert som mulighetene byr seg» (redaksjonell oversettelse). Som USA hadde håpet og jobbet for, åpnet det etiopiske parlamentet landet for GMO i 2015 ved å myke opp i de beskyttelsestiltakene som ble innebygd i landets biosikkerhetslov fra 2009. I 2018 godkjente regjeringen kommersiell dyrking av genmodifisert bomull.

Genmodifisert bomull, som vanligvis kalles Bt-bomull, er en type bomull som har fått et naturlig krystallprotein til å produsere gift og drepe skadeinsekter. I tillegg til Bt-bomull har den etiopiske regjeringen tillatt lukkede forsøk på mais og landets viktige kulturplante, enset. Godkjenningen ble gitt på samme tid som Etiopias statsminister Abiy Ahmed iverksatte en omfattende økonomisk reform i landet. Abiy lovte privatisering av statseide selskaper og å åpne store deler av den etiopiske økonomien opp for utenlandske investeringer. Kort tid etter at fredsprisvinneren ga grønt lys til en delvis økonomisk liberalisering, ble kommersiell dyrking av Bt-bomull en realitet. Dette linjeskiftet i etiopisk politikk har gledet multinasjonale selskaper som har ventet på en endring i mange år.

Historisk sett har USA og andre vestlige stormakter påvirket utviklingsland til å både motta GMO som en del av sin mathjelp og til å godta bruk av GMO i landbruksutviklingen i sitt land, spesielt mens landet gjennomgår en reform. Da Sør-Afrika gjennomgikk en demokratisk reform på 1990-tallet arbeidet USA for en aksept for genmodifiserte organismer.

Erfaringen viser at slike perioder med usikkerhet kan brukes til å ta hurtige beslutninger uten offentlig debatt og høringer. Dette ser vi nå i Etiopia.

USA hyllet etiopisk endring

GMO-dereguleringen av den etiopiske regjeringen ble hyllet av USA i en rapport som ble publisert av seksjonen for utenrikstjeneste i USAs landbruksdepartementet i februar i fjor: «vedtakene om å tillate kommersiell dyrking av genmodifisert bomull og dyrking av genmodifisert mais på et begrenset antall åkrer kan oppfattes som et forsøk på å bruke moderne jordbruksmetoder til å øke produktiviteten i jordbruket» (redaksjonell oversettelse). Seksjonen utrykket sin glede ved å si at «dyrking av genmodifisert bomull vil ikke bare få stor økonomisk betydning, men forventes også å få en positiv innvirkning på den regionale aksepteringen av denne teknologien» (redaksjonell oversettelse). Ved å kritisere tidligere etiopiske styresmakter for deres føre-var-tilnærming til GMO, sier rapporten at Etiopia, som for ti år siden ledet an i den afrikanske bevegelsen mot genmodifiserte organismer, nå er på rett kurs.

Rapporten viser tydelig at USA ser på Etiopias politiske endring som et positivt og strategisk viktig fremskritt for USAs multinasjonale selskaper. Disse selskapene kan bruke Etiopia som et springbrett for en utvidet dyrking av genmodifiserte planter i Afrika. Til tross for etablering av ulike genmodifiserte planter i Sør-Afrika siden slutten av 1990-tallet, har utvidelsen til andre steder på kontinentet hittil blitt begrenset til Bt-bomull i fire land. Etiopia er et strategisk viktig land for USA for å fremme dyrking av GMO på kontinentet. Grunnen er at Addis Ababa er tilholdssted for Den afrikanske unionens (AU) diplomatiske samfunn. I 2016 sponset en amerikansk aktør et feltbesøk for afrikanske partnere i AUs program for landbruk (CAADP) og det nye partnerskapet for Afrikas utvikling (NEPAD). Formålet var å vise dem en feltprøve på Bt-bomull i Afar-regionen i Etiopia. På denne måten kan Etiopia vise seg å være et mer effektivt springbrett enn det Sør-Afrika har vært tidligere.

Mister rolle etter linjeskifte

Etiopia har vært ledende når det gjelder en føre-var-basert GMO-politikk i Afrika. Med sitt nye linjeskifte mister Etiopia sin ledende rolle i Afrika på biodiversitetsområdet. Når land som Etiopia endrer politikk og velger å gå for GMO fremfor et genetisk mangfold i landbruket, blir det vanskelig å gjennomføre en bærekraftig landbruksutvikling. Etiopia er opprinnelseslandet til flere matplanter og har et stort genetisk mangfold. Landet har den største nasjonale genbanken i Afrika. Per juni 2019 ble det oppbevart ca. 86 599 frøprøver av over 100 arter (hovedsakelig matplanter) som hadde blitt samlet inn fra hele landet i denne genbanken. Som opprinnelsesland for kaffe har landet oppbevart et kaffemangfold på ca. 5.644 frøprøver i to feltgenbanker for å møte framtidas utfordringer som plantesykdommer i et klima under endring.

I tillegg til å være forpliktet av den internasjonale biosikkerhetsprotokollen, vedtok Etiopia den nasjonale biosikkerhetsloven i 2009 for å regulere dyrking og bruk av GMO. Formålet var å unngå mulige negative konsekvenser for miljøet, folkehelsen, det biologiske mangfoldet og sosioøkonomiske forhold. Denne loven er nå mindre streng, og negative konsekvenser er uunngåelig fordi reguleringssystemene og forskningen på genteknologiområdet er veldig svak i landet. For å påvirke politikken og gjenopprette den føre-var-baserte GMO-reguleringen har en koalisjon av 11 etiopiske sivilsamfunnsorganisasjoner med sine globale allianser lansert en kampanje mot dyrking av GMO. Dette synes jeg norske bistandsaktører bør støtte.

Utgangspunktet kan være å bevare landets gode lover og forskrifter for bevaring og bærekraftig bruk av genetisk mangfold samt nasjonal forsyning av kvalitetsfrø. Lover som forbyr patenter på planter og dyr, og som sikrer bønders rettigheter til å ta vare på, gjenbruke, utveksle og selge alle typer frø må opprettholdes. Disse lovene ble vedtatt for å beskytte småskalaprodusenter fra både gjeld og fra å bli avhengige av multinasjonale selskaper for såfrø. I dag utnytter de multinasjonale selskapene privilegiene de har fått av Verdens handelsorganisasjon (WTO). For eksempel er WTO-landenes beskyttelse av rettighetshavernes patenter på genmodifiserte såfrø en viktig årsak til monopoliseringen av såfrøsektoren. Bønder har ikke lov til å utveksle og gjenbruke patenterte GMO-frø fra egen avling, og må i stedet kjøpe frø fra selskapene hver dyrkningssesong. Dette er spesielt dårlig for matplanter siden denne praksisen dekker 90 prosent av bønders behov for såfrø i utviklingsland. Samtidig har bønder tapt et mangfold av tidligere plantesorter i løper av de årene de har dyrket genmodifiserte planter. Tilgang til GMO i seg selv er et annet problem på grunn av blant annet den høye prisen på patenterte frø.

Påførte bønder et økonomisk tap

Det er ikke noen uavhengige studier som viser at GMO er bra. GMO har ikke bidratt til en betydelig økning av verken avkastning, sykdomsresistens eller samfunnsøkonomiske fordeler for småskalaprodusenter sammenlignet med konvensjonelle plantesorter. Der GMO har blitt brukt har småskalaprodusenter mislyktes. For eksempel har småskalaprodusenter av Bt-bomull mislyktes i Burkina Faso og India på grunn av tap av resistens mot innsekter og redusert avkastningspotensiale over tid. Dette og høye priser på frø og tilhørende landbrukskjemikalier har påført bøndene et økonomisk tap.

Her hjemme har det norske landbruket sagt nei til GMO i over 20 år. Dét gir et godt grunnlag for å vise solidaritet med fattige land i relevante internasjonale fora og gjennom samarbeid på partnerlandsnivå. I den norske handlingsplanen om bærekraftige matsystemer ble det utført en solid problemanalyse. Man bygget på et solid vitneskapliggrunnlag om hvordan småskalaprodusenters matproduksjon økes. Handlingsplanen foreskriver blant annet en bærekraftig tilgang til større mangfold av plantesorter og arter for klimatilpasset landbruk og for å øke matproduksjonen. Samtidig vil Norge støtte en deltakende planteforedling og husdyrsavl for å tilpasse landbruket til klimaendringene. Når det gjelder næringsutvikling og styrking av privat sektor i landbruket, ønsker Norge å bygge effektive verdikjeder og markeder. Men det sies ikke så mye om hvordan norske aktører kommer til å gjennomføre dette. Skal man bruke samfunnsnyttige tilnærminger som den norske samvirkemodellen til å hjelpe de fattige, eller skal man følge amerikanske selskaper og konkurrere for profitt gjennom norske selskaper? Handlingsplanen nevner WTO-avtalens betydning for at Norge skal være en aktiv pådriver for frihandel. Hvordan støtter Norge lavinntektsland når det gjelder såfrø? Økt bruk av patenter, strengere plantesortsbeskyttelse, lisenser og andre typer beskyttelse av immaterielle rettigheter forhindrer at fattige får tilgang på såfrø samt kunnskap og bioteknologi som de selv kan tilpasse og bruke. Hvordan kan norske aktører støtte fattige land som Etiopia på dette området?

Prosjekter gir enklere tilgang til arter

Enda viktigere er hvordan den norske støtten kanaliseres. Som nevnt har sivilsamfunnsorganisasjoner begynt å reise en offentlig debatt om bruk av GMO i Etiopia. Landets frommeste agronom og økolog har gitt sin støtte til disse organisasjonene og advart styresmaktene mot de negative konsekvensene for Etiopias landbruk og økonomi. Selv om Norge satser på blant annet klimasmart landbruk for å øke landbruksproduksjonen på bakken, finnes det ingen aktive organisasjoner som jobber tett med sivilsamfunnet for å påvirke GMO-politikken som føres. Det er viktig at Norge støtter sivilsamfunnet i Etiopia i å påvirke landbrukspolitikken som får småskalaprodusenter ut av sult og fattigdom. Et annet satsingsområde kan være støtte til et langsiktig matproduksjonsprogram gjennom kompetente lokale organisasjoner. I 2017 og 2020 ble det utført studier som så på norsk bistand til henholdsvis bevaring og bærekraftig bruk av genetisk mangfold og frøsikkerhet for småskalaprodusenter. Studiene viste at Norge gjør mye bra for å forvalte det globale genetiske mangfoldet i landbruket gjennom investeringer i nasjonale genbanker og frøhvelvet på Svalbard, samtidig som de anbefalte investeringer for å koble småskalaprodusenter til genbanker for tilgang til såfrø.

Det finnes også noen gode prosjekter som lokale frøbanker som gir enklere tilgang til et mangfold av plantesorter og arter. Noen av de gode prosjektene som fikk norsk støtte ble imidlertid faset ut før de ga gode resultater for målgruppene. I tillegg er norsk bistand lite koordinert på partnerlandnivå der ulike aktører støtter lignende prosjekter. Andre land som Nederland koordinerer all sin støtte i form av bistand og handel. I Etiopia utviklet nederlendere et prosjekt som støtter småskalaprodusenters såfrøsikkerhet for 10 år siden. Prosjektet er vellykket og har ekspandert til mange andre afrikanske land og Myanmar.

Et langsiktig landbruksprogram gjennom sivilsamfunnet og lokale kompetente organisasjoner (f. eks universiteter og landbruksforsinkingsinstitusjoner) kan effektivisere den norske bistanden til Afrika. Men man må passe på at pengene ikke havner i korrupte statsapparater, og da spesielt i autoritære regimer.