I Etiopia jobber Flyktninghjelpen i fem forskjellige regioner, med flyktninger fra Sør Sudan, Somalia, Sudan og Eritrea, og vi jobber med internt fordrevne som har flyktet på grunn av lokale konflikter, tørke og flom. Det er som å jobbe i flere forskjellige land samtidig, sier Stine Paus. Fotos: Flyktninghjelpen

Landeveistur på 1500 kilometer

UTEKONTORET: Det blir lange, humpete og særs varme bilturer når Stine Paus legger ut på veiene i Etiopia. Dette er noe av beste og noe av det mest slitsomme ved jobben.

Publisert

Etiopia åpner for at flere flyktninger skal få integrere seg lokalt, med tilgang til utdanning og arbeid. Dette er beundringsverdig.

StinePaus

UTEKONTORET

I denne spalten forteller norske fagfolk innen bistand og næringsliv om "utekontoret" der de jobber og utfordringene de møter i det daglige.

I ETIOPIA

Hvem: Stine Paus

Alder: 39 år

Stilling: Landdirektør for Flyktninghjelpen i Etiopia

Det var ikke uten skepsis at Paus tok med seg to små barn og flyttet til Etiopia. Til tross for at forventninger om løver ikke innfridde barnas Afrika-bilde har det fungert med esler og geiter. Men det er en krevende arbeidshverdag på utekontoret. Det er nærmere en million flyktninger i Etiopia. Nesten halvparten av dem er fra Sør-Sudan, andre store grupper er somaliere, eritreere og sudanere.

Hva er spesielt med jobben du har?

– Jeg sier ofte at jeg aldri kommer til å få en mer spennende jobb. I Etiopia jobber Flyktninghjelpen i fem forskjellige regioner, med flyktninger fra Sør Sudan, Somalia, Sudan og Eritrea, og vi jobber med internt fordrevne som har flyktet på grunn av lokale konflikter, tørke og flom. Det er som å jobbe i flere forskjellige land samtidig. Ingen arbeidsdager er like. Flyktninger fra Eritrea og Sør Sudan har ikke så mye annet til felles enn at Etiopia gir dem beskyttelse, utfordringene deres er ulike og krever ulike løsninger.

– Etiopia er tett befolket, et av verdens fattigste land, med stor arbeidsledighet og interne spenninger. Samtidig opplever Etiopia en sterk økonomisk fremgang, det anses som en stabil ”øy” blant sine urolige naboland, og fører en åpen dør politikk overfor flyktninger.

– Flyktninger i Etiopia har frem til nå vært innlosjert i store flyktningleirer, men nå åpner Etiopia for at flere flyktninger skal få muligheter for å integrere seg lokalt, med tilgang til utdanning og arbeid. Dette er beundringsverdig av Etiopia. Det innebærer også at vi må tenke nytt i våre programmer og tilrettelegge for tjenester som kan komme både flyktninger og lokalbefolkning til gode. Vi vil heller støtte en lokal skole til å ta imot flyktninger enn å lage et midlertidig skoletilbud i en flyktningleir.

– Hva er den største utfordringen i arbeidshverdagen og hvorfor?

– Den største utfordringen akkurat nå er at innsatsen for de rundt halvannen million internt fordrevne øst i landet ikke er god nok. Det er et stort behov for mer nødhjelp. Det er behov for vann, mat, helsehjelp og pengestøtte. Utfordringen består blant annet i at de er spredt i et veldig stort og til dels utilgjengelig område. Myndighetene gjør det de kan, men de trenger støtte fra hjelpeorganisasjoner og midler fra det internasjonale samfunnet for å unngå underernæring og sykdomsepidemier. De siste ukene har dette blitt forverret, flere er blitt drevet på flukt av flom og lokale konflikter. I disse dager jobber jeg på spreng med å styrke vår innsats overfor de internt fordrevne.

–Hva er det mest spennende du har opplevd?

– Det mest spennende jeg opplever er å reise rundt i distriktene vi jobber. Å snakke med flyktninger og etiopiere som er rammet av konflikt eller naturkatastrofer. Motstandsdyktigheten deres imponerer meg enormt, og det motiverer meg til å jobbe lange dager på kontoret i Addis Ababa.

– Lange, varme bilturer på dårlige veier kan være slitsomt, men det er også det beste med jobben. I fjor var jeg med på en biltur på over 1500 km på noen dager nær grensen til Somalia der vi undersøkte situasjonen for tørkerammede. Vi overnattet hos slektninger av våre ansatte på veien som utstyrte meg med somaliske klær. Gjestfriheten er slående. Slike turer gir innsikt og skaper et unikt felleskap blant kolleger.

– Vi har et multikulturelt team med folk med helt forskjellig bakgrunn gir bredde og trygghet. Ledergruppa vår nå i Etiopia består utenom meg av fire etiopiere, samt fire andre fra Kenya, Bangladesh, Polen og Irland. Seks menn og fire kvinner. Vår samlede erfaring er ikke til å kimse av.

– Hva slags råd har du til folk som besøker Etiopia?

– Etiopia er kanskje ikke et opplagt turistland for de som ønsker seg safari og strender. Barna mine var litt skuffet over at det ikke er særlig mange løver og elefanter her, ettersom referansen deres til Afrika var til ”dyrene i Afrika og alt de har å gjøre”. Heldigvis er det til gjengjeld mange esler og geiter som har mye å gjøre... og det gjorde like stor glede for de små. Etiopia har vakker natur og en fantastisk historie og kulturarv. Det er vel verdt et besøk. Ethiopian Airlines har nå direktefly fra Oslo, så Addis Ababa er bare ni timer unna. Den norske ambassaden er veldig godt orientert og oppdaterer regelmessig reiseinformasjonen på sine sider. Jeg anbefaler å sjekke dette før reise.

– Hva er den beste lokale retten du har spist?

– Etiopisk mat er kjempegod og variert. Hovedingrediensen er en stor luftig pannekake som er laget av teff (en lokal kornsort) ved siden av er det et rikt utvalg av krydrede linser grønnsaksretter, samt lam og geitekjøtt. Til festlige anledninger spiser mange rått kjøtt. Det holder jeg meg unna. Min favoritt er «tibs» grilla geitekjøttstrimler med masse chili «mitmitta».

– Hva har vært en største utfordringen med å flytte fra Norge – bortsett fra å dra fra venner og familie?

– Dette er første gang jeg flytter med barn. Det var skummelt. Jeg var redd for at jeg skulle påføre dem risiko, at de skulle bli syke uten skikkelig helsehjelp tilgjengelig og at de skulle ha vanskeligheter med å tilpasse seg til nytt språk og kultur. Men det har gått bra så langt. Vi har møtt mange småbarnsfamilier her i samme situasjon som har vært til stor hjelp, forteller Stine Paus.

Powered by Labrador CMS