Meninger

To demonstranter skynder seg gjennom gatene der de skal demonstrere mot USAs påståtte støtte til partiet TPLF i Tigray, et parti som dominerte etiopisk politikk i nærmere 30 år. Etiopias regjering har hevdet at USA støtter motparten i krigen. Foto: Minasse Wondimu Hailu / Anadolu / NTBP
To demonstranter skynder seg gjennom gatene der de skal demonstrere mot USAs påståtte støtte til partiet TPLF i Tigray, et parti som dominerte etiopisk politikk i nærmere 30 år. Etiopias regjering har hevdet at USA støtter motparten i krigen. Foto: Minasse Wondimu Hailu / Anadolu / NTBP

Etnisk basert politikk er ikke fremtiden

Å basere nasjonsbygging på etnisitet er en sikker vei mot konflikt og vold når det ikke skjer innenfor et prosjekt basert på statens enhet i mangfold, skriver Atle Sommerfeldt i dette svaret til forskerne Bjørnar Østby, Marit Østebø og Terje Østebø.

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Høyskolelektor Bjørnar Østby hevder at mange Etiopia-kjennere ikke tar tilstrekkelig avstand fra bruddene på humanitær rett som Etiopias legitime og valgte regjering har utført i oppgjøret med TPLFs væpnede opprør.

Østby har selvfølgelig rett i at en legitim politisk agenda og aktør ikke fristilles fra å følge krigens folkerett. Rapportene om slike overgrep fra regjeringens side i Etiopia er troverdige og må kritiseres. Overgrep mot sivilbefolkningen må fordømmes. Mye tyder på at det er behov for en nasjonal «sannhet og forsonings»-kommisjon i Etiopia som nå diskuteres og som gjennomgår partenes overgrep, bruk av sivilbefolkningen som skjold og bruddene på humanitær rett.

Mitt anliggende har imidlertid vært å peke på at Marit Østebø, Terje Østebø og også Bjørnar Østbys kritikk av den etiopiske regjeringens fremferd, er så kraftig og ensidig at den fremstår som styrt av andre hensyn enn forsvaret av sivilbefolkningen i møte med en brutal krigføring.

Hvorvidt denne ensidigheten er knyttet til lange relasjoner til TPLF, personlige opplevelser i Etiopia, sosialantropologisk nærsynthet eller naiv politisk dømmekraft er like lite interessant som forsøk på å «forklare» bakgrunnen for synspunktene til dem man er uenig med gjennom lite treffsikre karakteristikker. Konflikten i Etiopia handler først om Etiopias fremtid og så om et oppgjør med utålelig bruk av krigens virkemidler.

Deres ensidige perspektiv fører til at Morgenbladets merkelige kåring av Abiy Ahmed som «Årets verste statsleder» (2021) gis tilslutning, men at Klassekampens annerledes syn overses. Østby går dessuten et skritt lenger og gjør en lite relevant sammenlikning av den etiopiske regjeringens krigføring med folkemordet i Rwanda, Darfur og overgrepene i Myanmar, tre konflikter jeg har fulgt tett i mange år.

TPLFs prosjekt med en etnisk basert nasjons– og statsbygging ble gjennomført i rammen av et diktatur forankret i en ideologi inspirert av Lenins partimodell og stalinismens enhetsfront-strategi. Lite tyder på at TPLF har oppgitt dette. De har derimot vist seg villig til igjen å bruke væpnet makt for å overvinne de som har andre visjoner for Etiopias nasjonsbygging. Det er denne blindhet for TPLFs agenda som fremstår mer og mer påfallende.

Å basere nasjonsbygging på etnisitet er en sikker vei mot konflikt og vold når det ikke skjer innenfor et prosjekt basert på statens enhet i mangfold.

Ikke minst gjelder dette i Afrika der det som oftest er mange ulike språklige, religiøse og etniske grupperinger innenfor statene. En etnisk basert politikk uten statens enhet som fundament vil som oftest føre til stadige fragmenteringer og konflikter. Det finnes alltid et mindre fellesskap folk knytter seg til. Østby gir eksempler på dette fra Sør-Etiopia. Jeg kunne ha gitt mange flere.

Gitt kunnskapen vi i dag har om konflikter knyttet til forestillinger om etnisk renhet, er det forbausende hvor lett Østby i sitt svar til Gravaas og meg tar på dette. Utviklingen i Etiopia etter TPLF-regimets fall viser med all tydelighet at også TPLFs forsøk på etnisk-språklig statsdannelse ender i forferdelse og nye konflikter.

ANC i Sør-Afrika har vist at de er mulig å utvikle et samfunn med respekt for språklig, kulturell og etnisk identitet innenfor en samlende stat. ANC hadde sett hvordan en etnisk-språklig politikk var konfliktdrivende og ødeleggende. De fikk den bekreftet i borgerkrigen i Kwazulu-Natal etter apartheidregimets avvikling og skal gis stor ros for at de på tross av sterke motkrefter maktet å fastholde visjonen om èn nasjon med etnisk, språklig og religiøst mangfold.

Jeg merker meg også at TPLF-regimets manglende anerkjennelse av grensekommisjonens beslutning om grensen mellom Etiopia og Eritrea ikke kommenteres. Det kan røpe manglende syn for de negative humanitære konsekvensene i Eritrea av denne viljen til å fastholde konflikten med nabostaten.

Østby nedtoner betydningen av hvilken part som startet krigføringen. Da overser han at i krigens folkerett er hvordan en krig starter av stor betydning. I dagens konflikt i Etiopia er det grunnleggende at den ene parten er en legitim regjering og den andre en opprørsgruppe som uten legitim grunn starter et væpnet opprør. Men en legitim grunn gir selvfølgelig ikke legitimitet til bruk av virkemidler i krigføringen som bryter med humanitær rett.

Powered by Labrador CMS