– Jeg er lettet over å være i sikkerhet i Norge. Men det er i Ukraina jeg har hjemmet mitt, sier Yenia til Bistandsaktuelt.
– Jeg er lettet over å være i sikkerhet i Norge. Men det er i Ukraina jeg har hjemmet mitt, sier Yenia til Bistandsaktuelt.

Yenia (21) på flukt, igjen
– i sikkerhet i Norge

Yenia vokste opp på et barnehjem i krigsherjede Luhansk, og hadde endelig fått dreis på livet. Så invaderte Putins styrker Ukraina.

Publisert Sist oppdatert

Etter en strabasiøs og skummel reise fra Ukraina, sitter Yenia endelig hjemme hos en som har kjent henne siden hun var fem år. Marianne Fresjarå Abdalla har åpnet hjemmet sitt for 21-åringen fra Luhansk.

Yenia var fem da hun ble plassert på barnehjemmet Petrovskaja. Moren hadde tre barn fra før, var alenemor og strevde økonomisk. Hun hadde alkoholproblemer og greide ikke å ta seg av det nye barnet. Av hensyn til sikkerheten til hennes familie, bruker vi ikke etternavnet. Petrovskaja var et stort barnehjem, med 200 barn. Og det var store sovesaler med opptil 30 barn på hver sal. Yenia har gode minner fra barnehjemmet og forteller at de eldre barna var flinke til å ta vare på de yngste.

– Selv om det var få ansatte, greide de å vise barna omsorg, sier Yenia til Bistandsaktuelt.

Alkoholisme og omsorgsvikt

Marianne Fresjarå Abdalla er styreleder i Ukrainagruppa som driver humanitært arbeid for foreldreløse og barn med funksjonsnedsettelser.

– Mye av arbeidet var konsentrert om tre barnehjem i de delene av Luhansk som nå er kontrollert av russiskstøttede opprørere. Her var det store nedlagte kullgruver, mye alkoholisme og mange barn som trengte omsorg, forteller Fresjarå Abdalla.

Alle barna Petrovskaja hadde norske faddere fra Ukrainagruppa. Fresjarå Abdalla besøkte barnehjemmet èn til to ganger i året fra Yenia var 5 til hun var 14.

– De hadde få ansatte, men mitt inntrykk var at barna var flinke til å støtte hverandre. Vi var ikke alltid på linje med direktøren når det gjaldt barneoppdragelse, men barna likte ham. Da barnehjemsbarna var på ferie i Odessa i 2014, kom krigen til Luhansk.

Opprørsstyrker tok kontrollen i store deler av fylket, og det var ikke mulig å reise tilbake. Yenia og de andre barna fra Petrovskaja ble intern-flyktninger og fikk plass på et barnehjem i Odessa. Der bodde Yenia i to år.

Marianne Fresjarå Abdalla har fulgt Yenia siden hun var fem år. Nå har 21-åringen flyttet inn til henne i Larvik.
Marianne Fresjarå Abdalla har fulgt Yenia siden hun var fem år. Nå har 21-åringen flyttet inn til henne i Larvik.

– Barnehjemmet var dårlig, ikke et sted barn burde bo. Direktøren gjorde forskjell på oss fra Luhansk, og barna som bodde der fra før. Han var snill mot dem, hadde andre regler for oss. Det hendte han slo, sier hun.

På grunn av krigen i Luhansk mistet Ukrainagruppa kontakten med barna.

– Vi visste ikke hvor dere var og prøvde å finne dere gjennom den norske ambassaden og observatører fra OSSE. Det tok et år før vi greide å finne dere, sier Marianne Fresjarå Abdalla og holder rundt Yenia.

Var redd for barna

I denne perioden var Ukrainagruppa redd for at barna kunne ha blitt solgt til prostitusjon eller misbrukt på annen måte av kriminelle. Yenia sier at da de bodde på Petrovskaja-barnehjemmet, så skjønte de at de fikk hjelp av noen velgjørere utenfra.

– Vi fikk telefoner, klær og penger, men da vi ble flyttet til barnehjemmet i Odessa mistet vi all hjelp. Men etter ett år var kontakten med Ukrainagruppa gjenopprettet.

Norskstøttet program

Da Yenia var 16 år flyttet hun på internat, begynte på yrkesskole og utdannet seg til kokk. I denne perioden fikk hun hjelp og støtte fra en ICDP-veileder betalt av Ukrainagruppa. International Child Development Progamme (ICDP) er et program utviklet av to norske psykologer for å veilede omsorgspersoner til traumatiserte og sårbare barn.

– Vi fikk en millioner kroner i støtte fra Utenriksdepartementet som egentlig var ment for å bygge opp arbeids- og aktivitetssenter for unge funksjonshemmede. I 2014 hadde vi alt klart, men så kom krigen til Luhansk. Da fikk vi omdisponert midlene slik at det i stedet gikk til å støtte vårt program for å utdanne ICDP-veiledere i Ukraina, sier Marianne Fesjarå Abdalla.

Hun forteller at ICDP er et sensitiviseringsprogram utviklet for å hjelpe barn i kriser og krig. Barne- og familiedirektoratet bruker det i sitt arbeid for flyktninger i Norge.

– Ved hjelp av midlene fra UD har Ukrainagruppa trent opp over 1000 ICDP-sertifiserte veiledere i landet. Arbeidet ble startet i 2008, men satte fart etter den russiske okkupasjonen i 2014, da vi fokuserte på internt fordrevne flyktninger. Da fikk vi utdannet mange koordinatorer, som fikk spredd kunnskapen videre til veiledere.

– Disse har igjen gitt minst 10 000 omsorgspersoner opplæring i hvordan man skal jobbe med traumatiserte barn og unge. Veilederne er alt fra leger, psykologer, lærere, sosialarbeidere, helsefagarbeidere og sosialfagarbeidere. De har jobbet mot barnehjem, krisesentre, barnehager, flyktningesentre og foreldre, forteller hun.

Nå ligger arbeidet brakk, grunnet av den russiske invasjonen.

Kan havne i prostitusjon Marianne Fresjarå Abdalla forteller at det er en veldig sårbar periode når de unge skal ut i arbeidslivet.

– Da skal de klare seg selv. Ikke alle greier å få seg jobb og det er stor fare for at de uten foreldre havner i prostitusjon eller kriminalitet. Etter yrkesskolen har Yenia tatt diverse jobber der det var mulig, som på et bilvaskeri.

21-åringen hadde lenge problemer med å skaffe seg jobb på grunn av en diagnose hun fikk da hun kom på barnehjem. Hun var ikke utredet av spesialist, men moren hadde skaffet en erklæring om at hun hadde en diagnose, for å lettere få henne inn på barnehjemmet.

– Når du har en diagnose om lærevansker får du ikke jobbe med mennesker, for eksempel på et kjøkken. Derfor har vi betalt for at hun skulle få ny sjekk, så for få måneder siden ble diagnosen fjernet, forteller Marianne Fesjarå Abdalla.

Flydur og flukt

Da Yenia våknet på morgenen 24. februar hjemme i Kilya utenfor Odessa, hørte hun fly over byen og skjønte at Russland hadde invadert landet. Hun ble veldig redd, men dro likevel på jobb.

– Da jeg snakket med henne den morgenen var hun fast bestemt på å bli. Men så ringer hun senere på dagen og sier hun er veldig redd, forteller Fresjarå Abdalla.

Etter råd fra henne, bestemmer Yenia seg etter to dager for at hun må flykte ut av landet. En eldre kollega sponser henne med penger til den dyre bussbilletten mot grensa til Moldova. Bussen er stappfull og langs ruta er det fullt av folk. Hun går over grensa og får skyss videre av en mann i en Lexus.

Den bilinteresserte ungjenta ler og sier det er en god bil. I hovedstaden Chisinau får hun hjelp av en av samarbeidspartnerne til Ukrainagruppa som jobber med ICDP der.

Og så drar hun videre til Norge.

Nå tilbringes mye av tiden på sosiale medier, for å følge situasjonen i hjemlandet – og for å sjekke at venner fortsatt er i live.

– Jeg er lettet og takknemlig over å være i sikkerhet i Norge. Men jeg er også trist over å måtte flytte. Det er i Ukraina jeg har hjemmet mitt og vennene mine, sier 21-åringen.

Powered by Labrador CMS