Hvordan unngår vi å la verdens fattigste ta regningen?

Andrew Kroglund

Generalsekretær, Besteforeldrenes klimaaksjon

FNs Klimapanel la nettopp frem sin siste delrapport. «Hver handling teller», var mantraet. Det er fortsatt et lite tidsvindu åpent for oss. Utfordringen er stor: samtidig som verden står midt oppe i klimakrisen, er de fleste utviklingsland helt avhengig av kraftig vekst i energiproduksjonen for å redusere fattigdom. Norge kan ikke sitte og vente på resten av verden. Rettferdighet og «forurenseren betaler prinsippene» tilsier at Norge bidrar i et omfang som står i rimelig forhold til Norges utslipp og vår økonomiske gevinst fra olje- og gassvirksomheten.

Ifølge FN er 840 millioner mennesker uten strøm. Tre milliarder mennesker mangler muligheter til å lage mat eller varme opp boligene sine uten å bli utsatt for skadelige mengder luftforurensing.

FNs mål innenfor Paris-avtalen har vært at rike land fra 2020 skulle bidra med USD 100 mrd. per år til klimafinansiering i utviklingsland. Dette målet ble aldri nådd. Ambisjonen videre er en signifikant økning av dette beløpet fra og med 2025.

Hva Norge har tjent økonomisk

Norsk olje og gassproduksjon har bidratt med om lag 16 500 milliarder kroner i tiden 1975-2021 til Norges brutto nasjonalprodukt.

Takket være god forvaltning har det ikke bare blitt økt personlig velstand og forbruk, men også en omfattende standardheving av utdannelse, helse, forskning, eldreomsorg, infrastruktur og beredskap som setter landet i en særstilling til å møte utfordringer fra blant annet klimaendringene. I tillegg har det gjort det mulig å etablere Statens Pensjonsfond utland med en formue på over 12 000 milliarder kroner i 2021.

Gjennomsnittlig årlig avkastning fra fondet har i årene siden starten i 1996 vært på 300 milliarder kroner, med en sterk økende trend, til over 1500 milliarder kroner per år i de siste årene. De direkte inntekter til staten fra olje- og gassvirksomheten har variert fra 100-400 milliarder kroner per år, mens det har vært opp mot til opp mot 2000 milliarder i både 2020 og 2021.

Hva Norge har forårsaket av skader

Virksomheten som skjuler seg bak denne enorme inntekten har samtidig bidratt til en økning av CO₂-innholdet i atmosfæren med en andel som er vesentlig større enn Norges andel av verdensbefolkningen. Norges akkumulerte utslipp av CO₂ fra eget territorium siden 1751 utgjør 0,16 prosent av de globale akkumulerte CO₂ utslipp, mer enn to ganger så mye som befolkningsandelen på 0,07 prosent.

Tar vi med utslippene fra norskprodusert olje og gass i andre land blir andelen betydelig større; over perioden 1990-2006 utgjorde utslippene fra forbrenning av norsk olje og gass 2 prosent av de globale utslipp fra fossile brensler.

Skadevirkningene er allerede store i fattige land. Dette er land som har bidratt lite til klimaendringene og som mangler økonomiske ressurser til å reparere skadene, tilpasse seg, og investere i en lavutslipps-utvikling.

Hva vi i dag bidrar med av bistand

Norsk klimabistand til fattige land har i de senere år vært på 5-8 milliarder kroner per år, fordelt på blant annet regnskogsmilliardene og det grønne klimafondet (GFC). Norge fremstår ofte som en generøs bidragsyter til klimafinansiering, men 5-8 milliarder kroner per år er 0,3 - 1 prosent av Norges årlige inntekter fra olje/gass + pensjonsfondet. Dette er inntekter som bidrar til klimagassutslipp, dårlige avlinger, oversvømmelse eller tørke, migrasjon og konflikt, som først og fremst rammer fattigfolk i sør. Vår lykke, er med andre ord andres ulykke.

Det er noen positive signaler. Posten fornybar energi på bistandsbudsjettet har økt til over 1 mrd. kroner. Norge har satt av inntil 300 millioner kroner per år til en satsing på garantier rettet mot utbygging av fornybar energi i utviklingsland. Norge bidrar videre med å ta økonomisk risiko knyttet til bærekraftige tiltak i utviklingsland gjennom investeringsfondet Norfund. Forutsetningen er lønnsomme investeringer, og investeringene kan derfor ikke betraktes som direkte bistand.

Hva vi må bidra med fremover

Det må derfor en radikal økning til av den norske klimabistanden. Ambisjonen bør ligge på 65 milliarder kroner per år, som foreslått av bl.a. ForUM i et brev sendt regjeringen i 2021. Dette ville øke prosentandelen vi gir til rundt 10 prosent av Norges årlige inntekter fra olje/gass + pensjonsfondet.

Tallet 65 mrd. baserer seg på en rapport fra Kirkens Nødhjelp, Norway’s fair share of meeting the Paris Agreement’, der de beregner Norges ansvar for klimakrisen. Konklusjonen er at Norge burde bidra til en utslippsreduksjon i 2030 på 430 % av våre nasjonale utslipp sammenlignet med 1990. Det betyr at vi i tillegg til å redusere nasjonale utslipp må bidra til å redusere utslipp globalt. Rapporten peker på at den mest effektive måten å redusere de globale utslippene på er å bidra til å etablere utslippsfri energiproduksjon i utviklingsland.

Et bidrag i denne størrelsesorden kan ifølge beregninger redusere de årlige globale utslippene med opp mot 200 Mtonn CO₂ i 2030, 4 ganger Norges utslipp i 2021 og opp mot 8 ganger Norges utslipp i 2030, dersom vi når nasjonale utslippsmål.

Det må understrekes at internasjonal klimafinansiering kan omfatte direkte klimabistand, investeringer, samt forskjellige typer lån. En må legge til grunn at aller former kan være aktuelle for norsk bistand. Det er uansett viktig å holde klimabistand adskilt fra tradisjonell bistand som i hovedsak har dreid seg om bekjempelse av fattigdom.

Klimastreikende ungdom har tatt budskapet fra KNs rapport på alvor og satt beløpet på 60 – 65 mrd. som ett av tre hovedkrav i sin appell til myndighetene. De to andre kravene er å slutte å dele ut oljelisenser samt å redusere de nasjonale utslippene med 65 % innen 2030.

I IEAs rapport Net Zero Emission 2050 blir det også lagt stor vekt på behovet for bistand fra rike land til utviklingsland når det gjelder å fremskaffe fossilfri energi. Uten slik bistand tror ikke IEA det blir mulig å nå nullutslipp i 2050.

Regjeringen sier i en pressemelding i oktober 2021 at Norge vil «doble samlet årlig klimafinansiering fra 7 milliarder kroner i 2020 til 14 milliarder kroner senest i 2026.»

BKA ser at det er et stort gap mellom regjeringens mål og det som bør være Norges ansvar og kapasitet. Fra et internasjonalt solidaritets- og rettferdighetsprinsipp må det helt andre ambisjoner til i norsk klimapolitikk!