Hat og demonisering fører ingen vei for Myanmar

Siden militærkuppet i Myanmar 1. februar, har jeg fulgt utviklingen i landet - som dessverre virker altfor kjent. Under militærstyrets tid fra 2000-2005 var jeg ambassadør til landet med base i Bangkok. Jeg har vært tilbake flere ganger, og mange sterke inntrykk sitter igjen. Det er vanskelig å ikke være engasjert, også etter endt tjeneste i UD. Mine forbindelser med aktivister og foregangspersoner er fortsatt nære.

Den første tiden ble det formidlet bilder til verden av ustoppelig fredelig motstand og voksende sivil ulydighet og generalstreiker. De omfattende protestene har stukket kjepper i hjulene for kuppmaker Min Aung Hlaing og hans råd, som gir seg omfattende fullmakter for å slå ned på og arrestere motstanderne.

Bildene har etter en måned endret seg dramatisk. Vi er vitne til sikkerhetsstyrkenes og politiets brutalitet over hele landet - der de nedkjemper motstand blant annet ved å skyte og drepe forsvarsløse unge demonstranter. Motivet er tydeligvis å skape frykt, sikre egen kontroll og å kvele motstanden.

Alt tyder likevel på at den unge generasjonen, som har fått smake på et noe friere samfunn de siste ti årene, ikke vil gi seg. Internett er deres nye våpen, men både det og uavhengige medier trues med nedstenging, mens journalister arresteres. Fem medieselskaper, blant dem Democratic Voice of Burma, DVB og Myanmar Now, er allerede fratatt sine lisenser for å operere i landet. Men mediene vil neppe slutte å rapportere.

Norge fordømmer kuppet

Norges regjering har talt; den fordømmer militærkuppet som er i strid med den soleklare folkeviljen og de valgte politiske ledernes legitimitet, samt maktbruken mot fredelige demonstranter. Stat til stat-bistand er stanset. I sitt innlegg i Klassekampen 6. februar belyste statssekretær Jens Frølich Holte i UD bærebjelken i den norske tilnærmingen til Myanmar. Det vitner om solid diplomatisk håndverk og fortjener støtte.

En løsning på maktspillet må komme innenfra. Hva den blir, vites ikke. I det lange løp vil de militære neppe vinne folkets hjerter, uansett hvordan de prøver å legitimere seg. En retur til status quo før 1. februar med Aung San Suu Kyi virker urealistisk.

Det synes mer og mer som klart at hærsjefen og hans militære har til hensikt å knuse motstanden uansett midler inntil de oppnår fullstendig territoriell kontroll. Det som utspiller seg nå er en tap-tap-situasjon for alle parter. Mer enn nok blod har flytt i gatene. Spørsmålet er hvor mange flere liv som må ofres før et mulig grunnlag kan skapes for en konstruktiv vei fremover. Dit synes det nå svært langt.

Aseans rolle

Krisen i Myanmar er også et problem for landene i den sørøstasiatiske organisasjonen ASEAN (Association of South East Asian Nations).

Aseans utenriksministre har omsider møtt Myanmar-juntaens utpekte utenriksminister. Landene har ulike ståsteder. De var derfor ikke enig om alt, men i slutterklæringen til formannskapet oppfordres partene om å avstå fra voldsbruk, være fleksible og søke fredelig løsning gjennom dialog av hensyn til folket.

Les mer her:

Uttalelse fra Asean-landenes utenriksministermøte

Det skal pågå diplomati i det stille. Med sine godt etablerte dialogmekanismer med Kina, Japan, Russland, m.fl. og med Vietnam i FNs Sikkerhetsråd er det å håpe at Asean etter hvert kan bane vei for en åpning inn til de militære. En vei som kan lede til en konstruktiv løsning mellom partene i landet, blir neppe annet enn langvarig. Alt skjer dessuten mot et komplekst geopolitisk bakteppe.

Temperaturen i situasjonen må senkes.

Noen refleksjoner i retrospekt

Jeg vil dele noen refleksjoner knyttet til egne erfaringer som norsk diplomat med Myanmar som arbeidsfelt. Norge er ikke en hovedaktør, men kan spille en nøkkelrolle med målrettet handling. Et utgangspunkt for diplomatisk innsats må være at folket i Myanmar fortjener sin rettmessige fremtid og landet en fullverdig plass i det internasjonale samfunn.

Et stadig tema i min tid var om det isolerte og stolte militæret som talte med en sterk stemme utad, var rent monolittisk. Det var nærmest umulig å penetrere deres tenkesett. Utrenskninger tydet på kamp på toppen og på nulltoleranse for avvikende syn. Kontakter til ambassadører og militærattacheer med tilgang til toppledere kunne bekrefte mer nyanserte synspunkter, og ga rom for å tolke at ikke alt var rettlinjet.

Uvitenhet om omverdenen spilte også en rolle, og det syn at denne i militærets øyne manglet respekt for hva de hadde gjort for landets stabilitet. Få hadde vært utenlands i Kina og India. Å besøke Singapore var en «eye opener» for mange.

Hærsjefen Min Aung Hlaing viste 1. februar at han bærer på gammelt militært tankegods. Valget var neppe prikkfritt. «Men å brutalt fjerne den sivile hånden på rattet i Myanmars styresett til egen fordel uten hensyn til lov eller konsekvens, tydet på at samtaler mellom partene brøt sammen, og at et brudd ble unngåelig», skriver min daværende indiske ambassadørkollega Rajiv Bhatia (fritt sitert fra hans artikkel).

Det gjenstår å se hvor sterk kontroll Min Aung Hlaing har om sitt samlede militære apparat. Lojaliteten innad virker sterk, men det kan likevel ikke utelukkes at noen kan tenke annerledes. Hans forgjengere åpnet for opplæring i krigens folkerett, og alle ledd kjenner reglene om å ikke bruke makt mot fredelige demonstranter. Han kan neppe ha forutsett slaget mot en landsomfattende horde av fredelige motstandere, som ikke stoppes av arrestasjoner og de mange dødelige skuddene fra de mest beryktede infanterier. Tvert imot. Neppe heller har han forestilt seg at topp diplomater på flere utenriksstasjoner også tar avstand fra kuppet.

Aung Sans arvtakere

Dypereliggende forhold kan ha medvirket til hærsjefens brutale grep etter bruddet med NLD (Nasjonalligaen for demokrati, ledet av Aung San Suu Kyi) idet parlamentets nye periode skulle starte og nytt presidentskap velges.

De militære lederne har siden general Ne Wins kupp i 1962 utpekt seg som unionens suverene voktere. Deres offisielt uttalte mål har vært å forsvare landet mot oppsplitting, mens de garanterte sikkerhet og uavhengighet. De ser seg som arvtakere etter hærsjefen Aung San, som ledet landets løsrivelse fra den britiske kolonimakten og sammenkalte til den første fredskonferansen med de mange etniske nasjonalitetene. I deres bilde er han en suveren nasjonal helt.

Dette ga hans datter Aung San Suu Kyi respekt hos de militære. Noe uløselig knytter dem sammen. Men hennes popularitet ulmet bak deres frykt for å slippe henne til. Hvordan de forholdt seg til «the Lady» etter annulleringen av valgseieren i 1990 og fram til den begynnende åpningen fra 2011, er velkjent. På ny har de en spesiell juridisk tilnærming. Hvis Aung San Suu Kyi blir dømt for anklagene i «rettssaken» mot henne, risikerer hun aldri mer å inneha politiske verv. Det er også fare for at hennes parti går med i dragsuget.

Aung San Suu Kyis paradoks

Det kan synes paradoksalt at Aung San Suu Kyi i det stille fastholdt at hun ville være avhengig av samarbeid med hæren, Tatmadaw, som den eneste fungerende institusjon, den dag hun håpet å innta den folkevalgte lederrollen. Et militære underlagt sivil kontroll, var neppe på hennes horisont, og ikke uttalt så langt jeg vet. Hun sto fast på ikke å skulle ta hevn mot de ansvarliges ugjerninger, det var uaktuelt med noen internasjonal domstol eller annet oppgjør. Det kan forstås, men innebærer også en risiko, ved en kultur som ikke tar oppgjør med de ansvarlige for kriminelle forbrytelser, menneskerettighetsbrudd eller overtredelser.

Aung San Suu Kyis holdning kan sees i lys av hennes buddhistiske tenkesett og ikke-voldelige ideologi. Men hun måtte nok svelge kamelen om ansvarsfrihet for å kunne bane seg vei til topps. Spiren til en pragmatisk politiker forankret i sterk burmesisk nasjonalistisk ånd lå muligens der alt da.

Etter militærets overgrep og forbrytelser mot rohingyaene i 2017, som ledet til at mer enn 700.000 ble drevet på flukt til Bangladesh, ble hun som sivil leder kritisert for ikke å uttrykke entydig empati med dem. Hun forsvarte så generalene for Den internasjonale domstolen i Haag mot anklager om folkemord. Hva mer kunne de ha drømt om?

I ettertid har det slått meg hvorfor: Hun med sitt kall var trolig fanget i en dyptgripende nasjonal plikt hun ikke kom utenom.

Ikke-voldelig sivil ulydighet

Den ikke-voldelige motstandsbevegelsen har forbløffet alle med sine modige, omfattende og kreative daglige demonstrasjoner. Uredde unge kvinner og menn har ført an og revet så å si hele folket med. Verst for juntaen er stormen av offentlige ansatte i nøkkelfunksjoner som ikke vil anerkjenne og delta i kuppmakernes felttog.

Stolte, modige mennesker og en fryktløs generasjon av innovative unge lar seg i sine uttrykk inspirere av kultur, humor og moderne koder. De har med bakgrunn i militærdiktaturets strenge kår og fattigdom utviklet beundringsverdig kreativitet og utholdenhet. Plakatene med Aung San Suu Kyis portrett er rene skogen av symboler, men sterke er også signalene som kan leses mellom linjene av de kulturelle uttrykkene. Demonstrantene støttes også av etniske minoriteter som er skuffet over å ikke bli likeverdig behandlet. De har spilt på følelser som treffer røtter og stolthet og i det lengste gjorde dem mer uangripelige for gummikuler, tåregass, tanks og skytevåpen. Men nå må de betale med risiko for livet.

De roper i fortvilelse om hjelp fra det internasjonale samfunn. Right to Protect (R2P) er et krav på mange plakater - en appell om internasjonal intervensjon for å beskytte sivilbefolkningen. Våpenembargo mot Myanmar er et annet.

Demonstrantenes veldige mobilisering vil forhåpentlig uansett bidra til å styrke nye krefter i sivilsamfunnet og ledere som trengs for å ta landet inn i en varig lysere fremtid.

Kardinalens appell

Ingen har vært tydeligere i sitt budskap om dialog overfor hæren og sivilbefolkningen enn Yangons Kardinal Bo, som i kraft av sin åndelige stilling er hevet over konflikten: Fred er eneste vei til varig løsning på et nytt mørkt kapittel for landet som følge av mangel på dialog og kommunikasjon. Nok blod er spilt. Folket må bevare ro og ikke ty til vold. Hat har ingen plass i kamp for menneskeverd og sannhet.

Religiøse ledere og lokale ledere må be for fred. Til det internasjonale samfunn var budskapet å engasjere partene i dialog. Sanksjoner er ikke veien å gå. Hele appellen finnes i nettutgaven til avisen The Irrawaddy.

Ma Ha Na, leder for landets buddhistsamfunn slår også følge med kardinalen. Organisasjonen Religions for Peace Myanmar og Religions for Peace International, som bringer sammen ledere fra ulike tros-tradisjoner, har i samme ånd appellert til alle parter om at fred er mulig og at landets mangeårige lidelser kun kan heles gjennom dialog.

Religion stikker dypt i Myanmar. Pavens besøk og møter med Min Aung Hlaing og Aung San Suu Kyi i 2017 under rohingyakrisen kan fortsatt ha døråpnerverdi. Det er viktig at religiøse ledere verden over bruker sine nettverk til å gjenta støtten til til dialog.

Multilateralt diplomatisk håndverk og norske bidrag

Situasjonen i Myanmarer fastlåst med fare for at voldsspiralen øker. Internasjonalt diplomati på tvers må være i front - både åpent og i det stille. Man må fortsatt håpe at det blir større enighet i FNs Sikkerhetsråd enn det mange forventer. Et videre enstemmig Sikkerhetsråd om tilnærming og målrettede virkemidler mot generalene, vil kreve atskillig diplomatisk håndverk. Denne utfordringen bør Norge være med på.

Denne utfordringen bør Norge være med på. Norges ledelse av Rådets arbeidsgruppe for å beskytte barn i væpnet konflikt er også et viktig ansvar.

Norge er godt plassert med ambassade i Yangon. Ambassadene i regionen og overfor Asean blir på ny sentrale lytteposter. Norges dialogpartnerskap med Asean gir tilgang og deltakelse på høynivåmøter. Fra menneskerettighetsdialoger med sivilsamfunn og myndigheter i Indonesia og Vietnam er det mange krefter å trekke på. Erfaring tilsier at samspill mellom Asean og FN kan være nøkkel til første døråpning.

Det bør snarest mulig komme i stand et FN-Asean-besøk i en eller annen form på høyeste nivå for å møte de øverste militære, Aung San Suu Kyi og NLDs ledelse, samt relevante aktører som så kan åpne for flere.

Med multilateralt menneskerettighets- og humanitært diplomati innen FNs politiske organer og særorganisasjoner, og som stor giver til ulike FN-programmer, er Norge også sentralt plassert. Humanitær bistand og humanitær tilgang generelt blir viktig. En mulig vei til dialog kan være å samles rundt diskusjoner om korona-pandemien. Den skiller ikke mellom parter.

Behovene for humanitær bistand til rohingyaene fortsetter også, og de må heller ikke utnyttes av militæret i krisen.

Freds- og forsoningsarbeid var en del av Norges profil til FNs sikkerhetsråd. Behovet viste seg fortere enn fortest. Engasjementet er svært utfordrende etter bruddet mellom partene og at hærsjefen tok «loven» i sin hånd. Arbeidet må drives videre i det stille med best mulige partnere. Kontaktene med medlemmene i Rådet bør også tilføre norske diplomater verdifull innsikt i dette delikate arbeidet.

Norge må spille på lag med likesinnede land og ikke-tradisjonelle partnere (land i ulike regioner). Å være åpen for å møte alle parter er essensielt - og ikke det samme som legitimering. Husk kardinalens budskap! Man kommer ingen vei med hat og demonisering.

(Kronikken er en omarbeidet og oppdatert versjon av et innlegg som tidligere er publisert i avisa Klassekampen 25. februar.)