- Sikkerhetsrådet er en arena for stormaktspolitikk. Den kan i beste fall temmes, men den kan jo ikke fjernes. FN støtter opp om det folkerettslige rammeverket og om de multilaterale institusjoner som også tjener norske interesser. Dette er institusjoner av betydning for vår sikkerhet, vår økonomi og vår velferd. De bidrar til internasjonal stabilitet, sa Utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) til Stortinget under redegjørelsen om Norges medlemskap i FNs Sikkerhetsråd sist uke. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB
- Sikkerhetsrådet er en arena for stormaktspolitikk. Den kan i beste fall temmes, men den kan jo ikke fjernes. FN støtter opp om det folkerettslige rammeverket og om de multilaterale institusjoner som også tjener norske interesser. Dette er institusjoner av betydning for vår sikkerhet, vår økonomi og vår velferd. De bidrar til internasjonal stabilitet, sa Utenriksminister Anniken Huitfeldt (Ap) til Stortinget under redegjørelsen om Norges medlemskap i FNs Sikkerhetsråd sist uke. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

Norge måtte tenke som Coca Cola. Nå er utenriksministeren i stormaktsform

Denne uka flyr utenriksminister Anniken Huitfeldt til New York med melkesjokolade og brunost i kofferten. Hva får hun igjen? En humanitær stormakt, skriver Anne Håskoll-Haugen.

Hvordan ble Norge egentlig en humanitær stormakt? Svaret på det er Coca Cola. Eller, kanskje ikke akkurat Coca cola – men en mann som mente nasjoner burde se på seg selv mer som en merkevare.

På årets første arbeidsdag var vår ennå ganske ferske utenriksminister Anniken Huitfeldt i storform. Eller skal vi si i stormaktsform! På NRKs nyhetsmorgen fikk hun starte 2022 med å fortelle at Norge var akkurat der vi skulle være. Ikke bare spiser vi kirsebær med de store - vi er sjefen!

Det handlet altså om Norges plass i Sikkerhetsrådet og at det denne januarmåneden er lille Norges tur til å lede møtene - en oppgave som går på rundgang blant medlemmene.

Men Sikkerhetsrådet er en arena for stormaktspolitikk - og Norge er jo ingen stormakt. Hva kan vi egentlig gjøre ved bordet til de faste og mektige medlemmene Kina, USA, Frankrike, Russland og Storbritannia? Norge er en liten veskehund med strikkagenser ved siden av verdens bulldogger, tenkte jeg da jeg spiste årets første hverdagsfrokost med NRK på øret.

- Nei, vi er ikke små, vi er jo en humanitær stormakt! parerer Huitfeldt stolt, som om hun hadde hørt tankene mine.

Jeg satt i pysjen og slurpet i meg havregryn og kjente jeg ble litt stolt av gamlelandet. Men programlederen lurer likevel; Hva har Norge fått ut av å bli medlem av Sikkerhetsrådet?

- Vi har fått et sterkere FN, svarer Huitfeldt uten snev av tvil i stemmen.

Men hvilken reell makt har Norge oppi dette her, i stormaktpillet? fortsetter programleder.

- Den er veldig stor. Det har veldig stor betydning, det som er den norske stemmen, svarte utenriksministeren like selvsikkert.

En utenriksminister i stormaktsform forsetter;

- Det er ofte det som er Norges rolle da - å gå mellom stormaktene, finne løsninger som man blir enige om, sier Huitfeldt.

Referansen var til hvordan Norge jobbet i Sikkerhetsrådet for å sikre våpenhvile mellom Israel og Hamas etter bombingen av Gaza våren 2021.

Og ikke bare megler vi fred - Norge passer på de svakeste;

- Det er ofte de svakeste som får en større og viktigere stemme i FN når Norge styrer, serverte Huitfeldt videre.

Så fortalte utenriksministeren mye mer om hvordan Norge meglet og fikset og trikset og fikk til fantastiske ting. Jeg kan umulig ha vært den eneste lytteren som satt med morgenkaffen og tenkte;

Norge - vi er jo helt rå! Den lille veskehunden kan bjeffe så hele verden hører det!

Enjoy Norge og Cool Britain

Men hvordan ble Norge egentlig en humanitær stormakt? Svaret på det er Coca Cola. Eller, kanskje ikke akkurat Coca cola - men en mann som mente nasjoner burde se på seg selv mer som en merkevare. Nasjoner må reklamere for seg selv akkurat som merkevarer gjør det - ja, som for eksempel (Enjoy) Coca Cola, og ideen om nation branding var lansert.

Hva er det første du tenker når noen nevner USA? Eller Island? Eller Ghana?

Det gjelder altså å forme hvordan andre tenker om landet ditt. Og da må man drive aktiv promotering og finne noen gode slagord som klistrer seg fast i folks hoder.

Hva slags image nasjonen har er viktig for hvordan du som land kan posisjonere deg på verdens spillebrett, er tanken. Myk makt, altså - og det er jo viktig for et land som Norge som ikke har så mye hard makt å fekte med.

Så under Bondevik-regjeringen ble en brite ved navn Mark Leonard hyret inn for å «brande» Norge. Statsviteren, og etter hvert forfatteren, Leonard, hadde allerede i 1997 forsøkt å forklare sin egen statsminister Tony Blair, at Storbritannia trengte et nytt image.

Utlendinger flest forbinder Storbritannia med noe stivt og gammaldags. Varene vi produserer blir sett på som utdaterte og dårlige, og folk er ikke lenger stolte av landet sitt, mente han.

Politikerne lyttet og svaret ble kampanjen Cool Britannia - en re-branding av hele øya inspirert av kulhetsfaktoren de sikret seg på 1960-tallet med hele pop-kulturen og Swinging London. Fra nå av skulle både britene selv - og alle andre i verden tenke på Storbritannia som det kuleste innen musikk, kunst, reklame og mote. Tenk Britpop, Blur og Oasis. Alle skulle de være med å riste «Britain» løs fra sitt trauste rykte. Ja, til og med Tony Blair hadde spilt i et punkeband og var dermed veldig mye kulere enn forgjengeren, den konservative John Major.

Det var Storbritannina. Men hvem skulle Norge være? Det koselige nisselandet med lusekofte, midnattssol, fjord og fjell? Det lokker kanskje turistene nordover, men imponerer ikke bulldoggene.

Svaret ble: Norge - en humanitær stormakt.

Merkevarebyggingen var strategisk og foregikk gjennom «engasjementspolitikken» - arbeidet for konfliktløsning, fred, demokrati, bistand, humanitær hjelp og menneskerettigheter rundt omkring i verden. Byggingen av «Norge» som internasjonal merkevare ble sett på som en offensiv norsk tilpasningsstrategi i en tid da verden ble mer globalisert og tidligere nasjonale politikkområder skulle ivaretas på internasjonalt nivå.

Slik er det beskrevet i makt- og demokratiutredningen fra 2003.

Huitfeldt - en trofast tjener

Anniken Huitfeldt, som utenriksministrene før henne, har selvsagt gjort hjemmeleksen sin og er allerede godt oppdratt i hvordan hun skal snakke om Norge både i media og finere selskaper. Jo mer vi sier vi er en humanitær stormakt - jo mer vil alle andre tro på at vi er det.

Nå er det jo ikke et helt spinnvilt reklame-stunt som ble lansert den gangen Norge skulle bli en merkevare. Norge har faktisk mye å legge på tallerken når det kommer til bistand, nødhjelp og fredsmegling. I dag står for eksempel Norge og ni andre land for stort sett all nødhjelp i verden.

Og Norge hadde også stort internasjonalt engasjement lenge før landet ble «brandet» som humanitær stormakt.

Norge gjør bare som alle andre selskaper gjør; Norge AS fremhever det de er stolte av, og snakker lite om det som ikke er så bra. I høst fikk vi boken Do-gooders at the end of aid som nettopp kikker på hvordan Norges merkevare som humanitær stormakt hele tiden blir forsterket og brukt i det internasjonale spillet. Som Huitfeldts opptreden på NRKs morgensending er et eksempel på.

Men ikke minst ser boken på dette; hvordan det er mulig at Norges image som eksepsjonelt «gode globale samaritaner» fortsatt lever, til tross for at Norge samtidig er en av verdens store oljenasjoner, at store norske selskaper som Equinor og Telenor blir innblandet i vanskelige floker i utlandet hvor manglende menneskerettigheter og rovdrift tyter frem. Og ikke minst norsk beinhard asylpolitikk. Ingenting av dette bygger opp om imaget om en nasjon som setter andre mennesker først.

Men enn så lenge ser det ut til at brandingen fungerer: I nevnte bok slås det fast at Norge faktisk blir sett på som en «humanitær helt» i resten av verden. Inntrykket er at Norge er et land som setter solidariteten høyest - foran seg selv og er pådrivere for fred og rettferdighet. Bare at det selvsagt ikke er helt sant - for som Huitfeldt selv sier på morgennyhetene;

- Norge gjør FN sterkere - og det er i vår egeninteresse.

Og det påvirker vel oss alle. For det er vel ingen av oss som synes det å være del av «en humanitær stormakt» er så ille? Jeg satt i alle fall der med havregrøten min og kjente et blaff av stolthet mens jeg rørte inn solbærsyltetøyet og hørte på Huitfeldts selvsikre røst. Og jeg var kanskje ikke alene, for som det ble slått fast i en NOU allerede for snart 20 år siden;

Siden tidlig på 1990-tallet har «Norge» blitt bygget opp som en internasjonal merkevare, som et spesielt fredselskende og givervennlig land med særskilte oppgaver i verdenspolitikken (...)Dette bildet av Norge som et idealistisk godhetsregime har blitt et nytt nasjonalsymbol som er med på å forme nordmenns selvbilde og nasjonale identitet.

Så da ser det ut til at brandingen av Norge fungerte akkurat som den skulle.

16. januar drar Huitfeldt (etter planen) til New York for å møte Sikkerhetsrådet og snakke om kvinner, fred og sikkerhet. Og utenriksministeren kunne også avsløre for lytterne hva hun hadde fylt kofferten med;

- Og når vi tar over Sikkerhetsrådet i morgen, så kan jeg faktisk røpe at alle medlemmene av sikkerhetsrådet de får altså melkesjokolade, brunost og ostehøvel.

Vi får håpe sukker, laktose og et skjæreredskap bidrar til for å føre samtalene dit hun vil - og sikre at merkevaren Norge som humanitær stormakt fortsatt klistrer seg fast.

Powered by Labrador CMS