Huda Shaarawi er et historisk forbilde for dagens egyptiske kvinnekamp. Shaarawi stod i spissen da egyptiske kvinner tok steget ut på gaten og inn i offentligheten i 1919. Hun la ned et stort arbeid i Egypt, og ønsket å være en brobygger mellom vestlig og arabisk feminisme, skriver Tore Linné Eriksen. Foto: Ukjent / Wikipedia

Kvinnekamp på egyptisk – Hvem var Huda Shaarawi?

AFRIKA I HISTORIENS LYS: Dagens egyptiske kvinnekamp står på skuldrene til mange historiske forbilder. Én av dem var svært sentral da mange kvinner tok steget ut i gatene og inn på den offentlige arenaen under oppstanden i 1919, skriver Tore Linné Eriksen.

Afrika i historiens lys

I artikkelserien ­«Afrika i historiens lys» vil historiker og forfatter Tore Linné Eriksen fortelle våre lesere om viktige sider av Afrikas historie. Historiene vil ofte ta utgangspunkt i aktuelle hendelser og begivenheter.

Tore Linné Eriksen er historiker, faglitterær forfatter og tidligere professor i utviklingsstudier ved OsloMet - Storbyuniversitetet. Hans nyeste bok er den kritikerroste «Afrika. Fra de første mennesker til i dag». Den ble utgitt på Cappelen Damm i 2019. Foto: Christian Breidlid

Begivenhetene i 1919 har også fått sin plass i historien fordi så mange kvinner tok steget ut i gatene og inn på den offentlige arenaen, med Huda Shaarawi i spissen.

Tore Linné Eriksen

Det er en utbredt øvelse i vår del av verden å tegne et bilde av kvinner i den arabiske verden som tause, innestengt i hjemmet og lydige overfor muslimske og patriarkalske autoriteter. Slik er det selvsagt mange som har det, men virkeligheten er også her langt mer sammensatt. Det så vi ikke minst under det som er kalt den arabiske våren i 2011, og som like gjerne bør hete den nordafrikanske våren.

Gjennom både presse og sosiale medier så vi at menn langt fra var aleine på Tahrir-plassen under de skjellsettende januardagene i 2011, men måtte dele oppmerksomheten med titusener av egyptiske kvinner som sto opp mot regimet til Hosni Mubarak. Også fagbevegelsen spilte en viktig rolle gjennom streiker og åpen opposisjon, og mange av aktivistene hadde nettopp sin bakgrunn fra tekstilfabrikker og andre arbeidsplasser med mange kvinner.

Lar seg ikke kneble

Den egyptiske våren ga ikke det tøværet mange hadde håpet på, og den gikk for alvor over til vinter under det hardhendte styret til general Abdel Fattah el-Sisi, som tok over makta i 2014, og som ennå ikke har gitt den fra seg. Men selv med så mange odds mot seg, har aktivister som kjemper for kvinners rettigheter aldri latt seg kneble. Det skjer iblant spontant gjennom demonstrasjoner og åpne protester, men det foregår også en langsiktig og målbevisst kvinneorganisering innenfor et bredt spekter av bevegelser og pressgrupper. I tillegg er det et nettverk av kvinner som tilbyr juridisk rådgivning eller krisehjelp.

Jeg hører skeptikere: Men hjelper noe av dette? Svaret er ja, selv om det ikke har vært noen dramatiske sprang. I det siste året har det utvilsomt vært et gjennombrudd på to områder som har stor betydning nettopp i Egypt. Det første gjelder kampen mot uønsket seksuell oppmerksomhet, trakassering og vold. Ifølge internasjonale undersøkelser, er dette noe praktisk talt alle kvinner har vært utsatt for i løpet av livet. Fra de samme kildene veit vi at nærmere halvparten av egyptiske menn mener at dette er berettiget dersom kvinner er lettere kledd enn det som er normen. På den siste FN-oversikten over likestilling («gender gap») ligger Egypt som nummer 134 av 153.

#MeToo-kampanje på Instagram

Det som er kalt for «den egyptiske MeToo-bevegelsen», skjøt for alvor fart i fjor sommer. En anonym konto på Instagram navnga en egyptisk mann, student med bakgrunn i overklassen, som ble anklagd for trakassering eller vold mot en rekke kvinner, inkludert jenter ned mot 13 år. Det fulgte dessuten med et portrettbilde, slik at ingen skulle være i tvil. Da eksploderte det, og kontoen ble fylt av tilsvarende historier, som i flere tilfeller handlet om den samme mannen. Han ble arrestert, og fikk nylig en dom på tre års fengsel. Denne kontoen drives videre av Naaden Ashraf, som bare 22 år gammel var den som startet det hele.

Et av resultatene er også at lovverket er blitt endret, slik at kvinner - både ofre og vitner - har full adgang til å være anonyme. Det har stor betydning i situasjoner hvor de har grunn til å frykte represalier både fra egen og overgriperens side. Kampanjen har også fått sin støtte fra en av de viktigste institusjonene når det gjelder trosspørsmål, det vil si Al - Ashraf-moskeen.

Kjønnslemlesting, forbud og straff

Det andre området hvor langvarig press nedenfra allerede kan vise til resultater, handler om kjønnslemlesting av kvinner. Dette har gjennom flere tiår vært en av de viktigste kampsakene for Nawal El Saadawi, lege, feminist og en av verdens fremste forfattere, med flere titalls bøker i alle sjangere bak seg. I kraft av sin profesjon har hun dokumentert at kvinner ikke bare får sitt underliv ødelagt, men at mange må slite med alvorlige skader resten av livet, og at det også foreligger risiko for å miste livet. Hun er en modig stemme som også på andre områder er skarp kritiker av skiftende egyptiske regimer, og som målbærer motstand mot alle former for imperialisme og militarisme.

Nawal El Saadawi døde 21. mars i år, og ble hyllet som et forbilde for kvinne- og demokratibevegelser verden over. Det var bare noen få dager etter at straffeloven ble endret etter å ha vært gjennom begge avdelinger i Parlamentet. Det har vært forbud mot kjønnslemlesting fra 2008, og andelen som rammer blir mindre for hver årsklasse. Men i praksis har lite vært gjort for straffe dem som bryter denne loven, men slik skal det ikke være lenger. De som påfører kvinner skade på denne måten, kan nå risikere fra fem til ti års fengsel. Strafferammen er mye høyere hvis kjønnslemlesting utføres av helsepersonell.

Legen og feministen Nawal El Saadawi (til høyre) dokumenterte at kjønnslemlesting av kvinner fører til alvorlige skader og risiko for å miste livet. Hun var også en skarp kritiker av egyptiske regimer, og hun ble hyllet som et forbilde for kvinne- og demokratibevegelser etter sin død i mars i år, skriver Tore Linné Eriksen. Foto: Alfredo Estrella / AFP / NTB

Historiske forbilder

Dagens egyptiske kvinnekamp står på skuldrene til mange historiske forbilder. Mest kjent er utvilsomt Huda Sharaawi, som er det navnet som oftest løftes fram som inspirasjonskilde og pioner. Men det krever at vi går tilbake til tida rundt den første verdenskrigen (1914-1918), som også var et oppgjør mellom imperialistmaktene. Tyskland, Frankrike og Storbritannia brukte tropper fra koloniene både på Vestfronten, i Midtøsten og i Asia, og det ga mange soldater håp om å få en belønning ikke bare i penger, men i form av reformer eller selvstyre etter krigens avslutning.

På denne tida lå store deler av den arabiske verdenen fortsatt under Det tyrkisk-osmanske riket, som riktignok var alvorlig svekket, og som tidlig i krigen gikk med på tysk side. Britene lovte sjeiker og sultaner både frihet og arabisk enhet om de sluttet seg til de allierte, men opplevde isteden at Storbritannia og Frankrike delte denne delen av verden seg imellom etter osmansk nederlag og oppløsning i 1918. De forsynte seg samtidig med de tyske koloniene i Afrika og Asia.

Til tross for at Egypt formelt lå under Istanbul, var det Storbritannia som i praksis styrte landet både politisk og økonomisk etter det militære angrepet i 1882. Her sto både adgangen til Suezkanalen og kontroll over Nilen på spill, og for sikkerhets skyld gjorde britene landet til en regelrett koloni midtveis krigen. Slik ble Egypt et viktig oppmarsjområde i kampen mot både Tysland og det som var igjen av Det osmanske riket.

1919-revolusjonen

Britenes stadig sterkere dominans i Egypt førte - ikke overraskende - til at både nasjonale og antikolonialistiske strømninger kom til overflaten mot slutten av krigen. Da seierherrene kalte inn til fredsforhandlinger i Paris i 1919, ønsket egyptiske nasjonalistledere å sende en egen delegasjon for å kreve full selvstendighet. Kravet ble bryskt avvist fra britisk hold, der både statsminister David Lloyd George og Winston Churchill mente at de etter krigen hadde mer bruk for koloniene enn noen gang. Resultatet ble at egyptiske nasjonalistledere stiftet et eget parti. Det fikk betegnende nok navnet Wafd, som ganske enkelt betyr delegasjon, med Saad Zaghlul som partiets ubestridte forgrunnsfigur, mens Ali Shaarawi var nestleder. Ettersom han var Hudas ektemann, var hun hele tida godt orientert og kunne gi råd.

Den dype skuffelsen over stormaktenes motstand mot egyptisk selvstendighet ga støtet til en bølge av uro og opprør, og for første gang favnet de nasjonale strømningene over alle lag av folket, fra utdanningseliten og godseiere til arbeidere og småbønder. Oppstanden som fulgte, med voldsomme sammenstøt der mer enn to tusen egyptere ble drept eller såret, har fått navnet «1919-revolusjonen».

Den nye kvinnebevegelsen

Begivenhetene i 1919 har også fått sin plass i historien fordi så mange kvinner tok steget ut i gatene og inn på den offentlige arenaen, med Huda Shaarawi i spissen. Hun tok initiativet til et eget demonstrasjonstog, der 300 kvinner bar plakater med slagord som «Ned med okkupasjonen» og «Lenge leve Egypts frihet». Etter å ha gått over Tahrir-plassen stanset de ved boligen til Saad Zaghlul, men der sørget godt væpnet politi for at de måtte trekke seg tilbake.

Men historien om Huda Shaarawi startet ikke i 1919, da var hun allerede 40 år. Hun ble født i 1879 i en velstående og innflytelsesrik egyptisk familie, og som jenter flest i høyere samfunnslag, ble hun i barndommen holdt innenfor husets fire vegger. (Det kalles harem, derav tittelen på hennes memoarer). Faren, Muhammed Sultan Pasha, hadde en høy posisjon i statsstyret, og visste å verdsette kunnskap og utdanning. Det gjaldt først og fremst for sønnen, men også Huda fikk lære mye mer enn jenter flest. Slik fikk hun tidlig undervisning ikke bare i arabisk, fransk og islam, men også poesi, musikk, kalligrafi og malerkunst.

Bundet av tradisjonene

Men familien var også bundet av tradisjoner, og som så mange av sine medsøstre, ble Huda giftet bort til en langt eldre fetter da hun bare var 13 år. Hun strittet i det lengste imot, men det var ingen vei utenom. Det var starten på en livslang motstand mot et samfunn som var både patriarkalsk og konservativt. Det hørte imidlertid til sjeldenheten at ektemannen, Ali Shaarawi, bare bodde hos sin første kone i seks-sju år etter det nye giftermålet. På denne måten kunne Huda utvikle seg i en betydelig grad av frihet, og hun var 20 år før de flyttet sammen og Ali gikk med på enegifte. Forholdet dem imellom bar også preg av at mannen var en av lederskikkelsene i et nasjonalistisk miljø som vokste seg sterkere etter århundreskiftet.

Som det sømmet seg for bedrestilte kvinner, ble Huda Shaarawi tidlig engasjert i filantropisk virksomhet. Det omfattet ikke bare sosialhjelp til utsatte kvinner og barn, men også initiativer til bedrifter som ga inntektsmuligheter og økonomisk selvstendighet. Helt fra 1909 drev hun også med undervisning, der ikke bare de tradisjonelle «kvinnefagene» sto på timeplanen. Hennes salong i det romslige huset i et av Kairos bedre strøk ble også et samlingssted for kvinner som ønsket å samtale om litteratur, egyptisk politikk og begivenheter ute i den store verden.

Men, som vi har sett, ble Huda Shaarawi trukket stadig mer i inn i anti-kolonialistisk virksomhet i løpet av verdenskrigen. I kjølvannet av «juli-revolusjonen» i 1919, var det derfor naturlig å starte et kvinneforbund, som hun ledet helt fram til sin død i 1947.

Av med sløret

Det egyptiske feministforbundet ble raskt kjent langt utover landets grenser, ikke minst gjennom et magasin på fransk, og som seinere blei utgitt på arabisk. Siden Shaarawi i tillegg behersket engelsk og farsi, ble hun med sine store språkkunnskaper raskt en av forgrunnsfigurene i et internasjonalt nettverk. I tillegg til kampen for stemmerett, utdanning, ny familielovgivning og forbud mot barneekteskap, deltok hun aktivt i det mellomfolkelige fredsarbeidet. Det var etter en kongress i Roma i 1923 at hun på jernbanestasjonen i Kairo hilste de frammøtte med å kaste både slør og hodeplagg. Det var et ikonisk øyeblikk i den arabiske feminismens historie, men hun skriver i sine memoarer at det bare var et beskjedent innslag i et møysommelig arbeid for både kvinnefrigjøring og kolonifrigjøring.

Den politiske aktivismen presset britene til å gi flere innrømmelser i retning av selvstyre i 1922. Men de ville ikke gi slipp på sine militærbaser, kontrollen over Suezkanalen, herredømmet over Sudan og retten til å gripe inn på vegne av den kristne og jødiske minoriteten. Selvstendighetslederen Saad Zaghlul ble hentet tilbake fra tvungent eksil, og ble i 1924 statsminister på vegne av partiet som hadde frontet kravene om selvstendighet. Selv om nasjonalforsamlingens rettigheter var sterkt innskrenket, var dette likevel en inspirasjon for videre kamp for fullt selvstyre. Shaarawi var det naturlige valget som leder for kvinneforbundet til Wafd-partiet, men nedla sitt verv da hun noen år seinere mente at Zaghlul var for ettergivende og britiskvennlig.

Solidaritet med Palestina

Samtidig som Huda Shaarawi la ned et stort arbeid i hjemlandet, der hun i alle fall kunne glede seg over bedre muligheter for utdanning for kvinner, tok innsatsen på den internasjonale arenaen stadig mer tid. Ikke minst ønsket hun å være en brobygger mellom vestlig og arabisk feminisme, der hun så det som sin oppgave å overbevise europeiske kvinneorganisasjoner om at støtte til selvstendighet i koloniene var et viktig steg mot likestilling. Uten tanke på sin skrantende helse, var hun ustanselig på farta med konferanser, kongresser, intervjuer og foredragsturneer i en lang rekke land, deriblant også Danmark. Hun var en ettertraktet skribent og taler både på arabisk, fransk og engelsk, og under et møte i Istanbul i 1935 overrasket hun med å holde en spontan tale til ære for Kemal Atatürk, denne gang på tyrkisk.

Fra slutten av 1930-tallet krevde kampen for palestinernes rettigheter en stadig større del av Huda Shaarawis oppmerksomhet. Palestina ble etter første verdenskrig et britisk «mandatområde», som i praksis minnet mest om en vanlig koloni. Men det som skilte Palestina ut, var at britene åpnet for økende jødisk innvandring, og i prinsippet sluttet seg til den sionistiske bevegelsens mål om at hele området skulle bli et «jødisk hjemland». Det var etter et besøk i palestinske områder at hun ble overbevist om at andre arabiske land måtte stå sammen om å støtte det palestinske opprøret mot kolonistyret og retten til en selvstendig stat. Palestina-aktivismen gjorde Huda Shaarawi på nytt til en talefør motstander av britisk imperialisme, og det kom protester fra London da kong Faruk i 1942 tildelte henne en høy egyptisk orden.

Ikke bare «store menn»

Hjertet hadde lenge vært utsatt for umenneskelige belastninger, og i 1947 ebbet livet ut. Hun døde i det samme året som stormaktene i FN opprettet staten Israel på palestinsk grunn. Men i tråd med en historieforskning som ikke lenger bare interesserer seg for «store menn», har det i nyere tid kommet flere bøker og titalls tidsskriftsartikler om hennes liv. Hennes egne memoarer er også oversatt og utgitt på engelsk, og et nært og informativt bilde er gitt av et av hennes barnebarn.

Mer å lese:

Sherine Hafez, Women of the Midan. The untold stories of Egypt‘s revolutionaries. Bloomington: Indiana University Press, 2019.

Sania Sharawi Lanfranchi, Casting off the veil. The life of Huda Shaarawi, Egypt‘s first feminist. London: I. B. Tauris, 215.

Huda Shaarawi, Harem years. The memoirs of an Egyptian feminist, 1879-1924. New York: Feminist Press, 1993.

Rita Stephan og Mounira M. Charrad (red.), Women rising. In and beyond the Arab spring. New York: New York University Press, 2020.

Powered by Labrador CMS