En mann ser gjennom porten til «Church of Bible Understanding», hvor en brann tok livet av 15 barn i 2020. – Vi må se på Haiti med andre øyne enn det som har vært vanlig til nå, skriver førsteamanuensis ved Oslomet og HiØ Jørgen Sørlie Yri.
En mann ser gjennom porten til «Church of Bible Understanding», hvor en brann tok livet av 15 barn i 2020. – Vi må se på Haiti med andre øyne enn det som har vært vanlig til nå, skriver førsteamanuensis ved Oslomet og HiØ Jørgen Sørlie Yri.

Meninger:

Et annet blikk på Haiti

Haitis meget upopulære president har bedt verdenssamfunnet om væpnet hjelp utenfra. Både haitiere i gatene og haitiere i eksil har i flere år bedt om noe helt annet. Kanskje tiden har kommet for å se på Haiti med nye øyne?

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Hvordan åpner vi fortellingene våre om Haiti? Akkurat som denne teksten gjør nå. Vi skriver og snakker om Haiti når ting går på trynet, om orkaner, presidentdrap, uro og vold.

Nå går landet gjennom sin største krise i moderne tid, sett bort fra det store jordskjelvet i 2010. Gjenger hadde inntil nylig overtatt distribusjon av både mat og drivstoff. Akutt underernæring blant barn har økt, og kolera finnes på nytt i de fleste av landets regioner. Dette er slett ikke hverdagskost, ikke noe sted, heller ikke i Haiti.

Mange kjenner Haitis vanskeligheter. Mindre kjent er det at haitiere lenge har sloss for andre løsninger enn det presidenten deres nå etterlyser.

De ønsker ikke en ny runde med fremmede soldater i landet. De søker muligheten til omsider å få arrangere frie valg for å bygge et nytt land.

Dette krever imidlertid at de mektigste påvirkerne utenfra, som den såkalte kjernegruppen bestående av blant annet USA, Canada, Frankrike og FN, ser på Haiti med andre øyne enn det som har vært vanlig til nå.

Les også: Kolerasmitten skyter i været – WHO tvinges til å rasjonere vaksinen

Et annet blikk finnes

Om vi ikke sitter på den samme åssiden, så kan vi ikke se den samme sletten, skrev den haitiske kunstneren Frankétienne.

Han ble senere sitert av landsmannen Jean Casimir og for ham starter haitiernes historie som et kollektiv av mennesker i kontinuerlig motstandskamp.

Utsikten fra denne åssiden viser ikke bare en nasjon i vanskeligheter, men også mennesker som gjør alt mulig og umulig for å fikse seg et bedre liv.

Mot mektige motstandere, både egen stat og fremmede makter. Hvor vi starter fortellingene om Haiti bestemmer de mulighetene vi kan forestille oss. Det første skrittet er å se på Haiti som en nasjon befolket av mennesker likeverdige oss selv.

Les også: Haiti: Et gjengdiktatur

Den forfulgte frihavnen

Haitierne har blitt umenneskeliggjort siden før nasjonens fødsel i 1804. Fortellingene om Haiti er en cocktail av rasisme og myter, tilbake til det transatlantiske slaveriet.

Lys, fransk hud var tilstrekkelig for å lyktes, og dette lokket flokker av menn over Atlanteren, til et sted der anerkjennelse kom i bytte mot lommerusk og mulighetene for rikdom og utsvevelser fløt over.

I Frankrike ble det bygget formuer av inntektene fra kolonien i Karibia. Samtidig levde de slavegjorte i et samfunn så brutalt at afrikanske jordmødre på plantasjene tok livet av nyfødte for å spare dem lidelsene, ifølge den trinidadiske historikeren C.L.R. James.

Rasismen som muliggjorde kolonitiden, skapte også revolusjonen som ga liv til Haiti. De forhenværende slavene kastet ut Frankrike og avskaffet slaveriet, som første nasjon i verden, til taushet i våre hjemlige historiebøker.

I sitt første århundre ble landet en frihavn: Haitiske skip stanset slaveskip, og slapp menneskene fri i Haiti. Afro-amerikanere flyktet dit fra slaveriet i USA. Slavegjorte rundt om i Karibia lot seg inspirere.

Rasistiske holdninger

Verdenssamfunnets vilje til å blande seg inn i Haitis indre anliggende har vært stor, både gjennom invasjoner, kludring med valg, støtte til diktatorer. Dette handler blant annet om rasisme, og det handler også om nåtid.

I fjor trakk USAs spesialutsending til Haiti, Dan Foote, seg høylytt fra jobben.

Han trakk beskrev noe han kalte en ikke-uttalt tankegang bak 200 år med nord-amerikansk Haiti-politikk: for USAs myndigheter består Haiti av en «gjeng med dumme svarte folk som ikke kan styre seg sjøl».

Dan Foote fryktet at en ny utenlandsk overtakelse av landet var nær, og han ville ikke være en del av det.

Verden har sviktet Haiti

Foreløpig er det ingen land som vil ta på seg et militært oppdrag i Haiti. Den haitiske presidenten står dermed nokså alene i ønsket om en væpnet, utenlandsk intervensjon.

Verden må selvsagt hjelpe Haiti, men den haitiske motstanden mot en ny runde med utenlandske soldater i landet er stor.

Haitierne husker godt hvordan 13 år med MINUSTAH, den fredsbevarende FN-styrken i landet, ble oppfattet som en okkupasjonsstyrke.

Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) uttalte tidligere i år at det internasjonale arbeidet i Haiti de seneste 20 årene var et av de mest mislykkede eksemplene noensinne på internasjonalt samarbeid: ikke en eneste haitisk institusjon står sterkere nå enn før og gjengene fikk vokse seg sterke.

Det internasjonale samfunnet etterlot kaos, ødeleggelse og vold, konkluderte OAS.

Les også: Volden i Haiti øker – nå stenger flere land sine ambassader

Veikartet finnes hvis verden og Haiti vil

Professor Casimir formidler derfor ønsket sitt til oss som leser Haiti utenfra: «Se oss som det vi er. Vi er ikke etterkommere av slaver, men av folk som sloss fra dag én».

Det er i denne motstanden at nøkkelen til å støtte haitierne finnes.

Montana-avtalen, er en sammenslutning av 70 ulike organisasjoner i haitisk sivilsamfunn – i inn- og utland. Forslagene deres koker ned til å la haitiere få bestemme veien videre for Haiti.

De ber om en overgangstid på to år, med en overgangsregjering med redusert myndighet, som har som hovedoppgave å arrangere valg. Frie og demokratiske valg, uten innblanding utenfra.

Det er åpenbart ikke uproblematisk å sette i verk en gjenoppbygging av Haiti utenfor regjeringskontorene, og det finnes konkurrerende planer. Det kan likevel være helt nødvendig å forsøke en ny oppskrift.

Kanskje lar det seg gjøre å støtte Haiti uten å la det bli til en ny runde med overkjøring og overgrep.

Om vi setter oss på åssiden der Jean Casimir titter utover sitt land, så vil vi få se at det finnes et alternativt veikart. Hvis verden ønsker å lete, vil den finne.

Hvem vet hva som da vil kunne bli mulig for Haiti.

Powered by Labrador CMS