Gullgravere i arbeid. I bakgrunnen troner regnskogen. Gullgraving er årsaken til 80 prosent av avskogingen i landet. Foto: Jan Speed

Guyana: Her skal Norge bruke 1,5 mrd. kr på å redde regnskogen

Stor fattigdom. Omfattende korrupsjon. Grønne skoger. Gamle gulldrømmer. Nyoppdagede oljefelt. Det er kjennetegn ved minilandet i Sør-Amerika der Norge bruker 1,5 milliarder kroner for å redde landets regnskog.

Publisert

Mini-landet i regnskogen

Guyana fikk sin uavhengighet fra Storbritannia i 1966.

Et av Sør-Amerikas fattigste land. Gjennomsnittsinntekt per innbygger er rundt 35 000 kroner i året.

Om lag 87 prosent av Guyana er dekket av regnskog. 

Eksportvarer: Gull, bauxitt, ris og sukker – og etter 2020: olje.

Med sine 215 000 km² er Guyana det tredje minste landet på Sør-Amerikas fastland (etter Uruguay og Surinam). Guyana har ca. 770 000 innbyggere.

Fra luften er Guyana et gigantisk teppe av regnskog. Det minner om tettpakket brokkoli. Det storstilte grønne bildet brytes opp av elver som slynger seg gjennom landskapet som svarte slanger. De blir gradvis brunere og brunere jo nærmere de kommer Atlanteren.

Om lag 87 prosent av Guyana er dekket av regnskog. I motsetning til land som Brasil og Indonesia er avskogingen i Guyana svært lav, både historisk og i dag. 99 prosent av den opprinnelige skogen er fortsatt i behold.

Myndighetene i landet har gitt Norge et løfte: De skal gå den klimavennlige utviklingsveien. Med 1,5 milliarder norske bistandskroner skal den grønne innsatsen belønnes og oppmuntres underveis.

– Oljen forandret alt

Da Norge innledet samarbeidet med landet for ti år siden, var løftene om norske bistandsmidler økonomisk viktige for landet. Men i mellomtiden er det oppdaget olje.

– Mulighetene for oljeutvinning forandret alt. For ni år siden var skogpengene fra Norge viktige. Nå er håpet om oljeinntekter altoverskyggende. Utsiktene er helt forandret, sier en observatør.

Om to år vil den første oljen fra Guyana havne på det internasjonale markedet. Men som en skogovervåker fra urfolket, de som kalles amerindianere, sier det: – Vi må ikke bli totalt avhengig av olje. Det vil ta slutt. Skogen må fortsatt være vår plan B.

Gull i grønne skoger

Oljeinntektene vil åpne for økonomisk vekst som på sikt kan true skogsmangfoldet i Guyana. Men det er jakten på en annen naturressurs, gull, som truer skogen allerede nå.

En allianse av guyanske myndigheter, lokale og internasjonale miljøorganisasjoner står sammen i en flerfrontskamp for å bevare skogene. Norge er også med på laget. Hittil har alliansen lykkes godt, men de vet at gull og grønne skoger ikke går bra sammen.

Ved hjelp av kraftige firehjulstrekkere har vi humpet og vridd oss gjennom gjørme og over steiner og røtter for å komme dypt inn i Guyanas regnskog. Vegetasjonen er tett. Det er hett og fuktig.

Vi stanser de oppskrapete bilene i nærheten av en liten bekk. Her får gruvearbeidere fra en urfolkslandsby opplæring i nye metoder for å lete etter gull og diamanter – metoder som er mer skånsomme for skogen.

En mann står ute i bekken. Han holder på en rund panne med grus. Han dypper pannen i vannet og får grusen til å surre rundt. Mer vann, mer surring. Til slutt er det bare noen få sandkorn i pannen. Men er det gull?

Kontroversielt

– For en miljøvernorganisasjon er det både vanskelig og omstridt å støtte opplæring på dette området, når vi vet hva gruvedrift medfører av miljøskader, innrømmer prosjektkoordinator René Edwards i Conservation International.

Han viser til at gruvedrift er årsak til 80 prosent av avskogingen i Guyana.

– Om vi klarer å fremme ansvarlig gruvedrift, kan vi sikre bedre kontroll. Vi må forstå at dette er noe fattige mennesker gjør for å livnære seg og sine familier, sier Edwards.

Årene 2010 til 2012 var et mareritt for Guyanas miljøaktivister. Gullprisen var høy og folk strømmet til gruveområder midt i landet. Med store gravemaskiner kjørte de inn i skogen, ødela trær og gravde hull på måfå på jakt etter det som glitrer.

Avskogingen skjøt i været.

Drømmen om El Dorado

Guyanas forhold til gull har dype historiske røtter. Allerede på 1500-tallet mente den engelske piraten og eventyreren Sir Francis Drake at den myteomspunne fabelbyen El Dorado, kjent for sin gull og rikdom, lå i Guyanas innland.

Siden uavhengigheten i 1966 har gull vært en viktig inntektskilde for landet. Også etter at Norge inngikk en skogbevaringsavtale med landet i 2009, har mange tusener nye småskala gruvelisenser blitt utstedt av Guyana Geology and Mines Commission. I 2011 var det rundt 15 000 lisenser.

«Guyanas gullgruveøkonomi er nå kontrollert av en liten gruppe rike eliter med sterke politiske forbindelser,» skrev Gavin Hilson og Tim Laing i The Journal of Development Studies i 2016.

Gull til salgs

Diskoteker, barer, småbutikker og gull-innkjøpsboder ligger tett i gruvebyen Mahdia, en gruvelandsby preget av søle, alkoholisme og løshunder. Musikken dunker til langt på natt.

Gull-bodene i Mahdia er små og primitive, men legale. Alt gull i Guyana selges via gullhandlere sertifisert av det statlige «Gold Board». I to av bodene vi besøker forteller de ansatte at de har sendt nye gullbarrer til hovedstaden dagen i forveien. Likevel kan de vise fram noen gram av det tunge metallet som de har kjøpt av gruvearbeidere i løpet av formiddagen.

Mellommennene sitter bak tykke gitre. En innrømmer at han har en pistol gjemt bak disken. Her er det fortsatt preg av det ville vesten.

Høyere gullskatt

Skatten på gull er høyere i Guyana enn i nabolandet i øst, Surinam. Regjeringen har selv innrømmet at 40 til 60 prosent av gullet blir smuglet ut av landet.

– Småfolkene selger til de lokale mellommennene. De trenger pengene kjapt. Det er de store gruveeierne som smugler, sier en som kjenner bransjen.

Det er ikke bare folk fra kysten, Brasil eller Venezuela som jakter på det edle metallet. Det samme gjør urfolket. De lever av jordbruk, jakt og fiske i regnskogen, men også av gull.

– Det meste av skogen i reservatområdet er fortsatt der. Vi bruker inntekter som vi får fra gruvearbeidet til å forbedre landsbyen. Vi har rustet opp forsamlingssalen, gjestehuset og felleskjøkkenet, sier Marbell Thomas i Campbelltown.

Ørkenlandskap

Ikke langt fra Mahdia og Campbelltown, der det en gang var urskog, er det nå et månelandskap av hvit sand og små tjern med knall blå vann. Vakker livløs ørken, ved siden av vakker frodig skog. Flere ganger, og stadig dypere, er det blitt lett etter gull i dette området.

To menn bruker en dieselpumpe og høytrykksvannslange til å bryte ned sandveggen. Gjørmevannet pumpes opp for å slippes ned en renne med tepper der eventuelle gullbiter fester seg.

Mennene svetter i heten. Han som styrer dieselpumpen eier lete-lisensen. Assistenten angriper sandveggen med høytrykksvannet. Står han for nær blir han lett begravet når veggen kollapser. Flere arbeidere dør hvert år.

Litt lenger bort er gravemaskiner i aksjon. Der er hullet enda dypere. Gruvene strekker seg helt til skogkanten eller til der nyplantede trær forsøker å vokse til.

Bedre letemetoder

I rundt 60 prosent av alle stedene der det graves etter gull, er det ikke drivverdige forekomster. Derfor er opplæring i bedre letemetoder viktig, både for økt lønnsomhet og for å minimere skadene på skogen.

En metode som læres bort er å bore hull i et systematisk mønster. På den måten finner man raskere fram til det som kan være av mulig gull og hvor de drivverdige forekomstene ligger.

En amerindiansk gruvearbeider bruker et to og en halvmeter høyt håndbor. Boret «skrur» han ned i jorda for å hente ut en prøve med jord og grus. Deretter lar en erfaren gulljeger jordprøven surre sammen med vann rundt i en panne. Det skjer nede i elva.

– Jeg vil vise at vi i hvert fall kan unngå gravemaskiner under letingen, sier Kevin Pickett, geolog i Guyana Gold and Diamond Miners Association, som nå samarbeider med miljøorganisasjonene.

– Ved å lete på denne måten er det billigere for gruvearbeiderne og eierne, og man skåner samtidig skogen, sier Pickett.

Etter flere timer med prøver konstateres det at det ikke er gull i denne delen av skogen og heller ikke i bekken.

Øde landskap

I områdene der gull eller diamanter er blitt gravd eller vasket ut av sanden er landskapet øde.

– De fleste gruvefolkene vil bare ta ut mineralene, pakke sammen og dra videre. Men loven krever at de skal skuffe tilbake toppjorda og plante nye trær, sier Earl Williams som arbeider for den statlige gruvekommisjonen i Mahdia.

Foreløpig har dette skjedd i liten grad.

– Vi forsøker å vise at dette kan gjøres. Problemet er at når gullprisen går opp vil folk igjen ønske å grave her i området. Det er fortsatt gull i jorda, sier Williams i det han viser oss en liten skog.

Ved å også lære gruvearbeidere hvordan de best kan vaske gullet er det også mulig å øke gevinsten for arbeiderne, og redusere fristelsen til å grave opp et område senere.

– Dramatisk nedgang

Nylig kunne Guyanas skogkommisjon (GFC) skryte av rekordlave avskogingstall for 2017: 0,048 prosent – blant det laveste for alle skogland i verden. Det betyr at bare 8851 hektar skog gikk tapt i fjor. Under gullboomen i årene 2010 - 2012 forsvant i gjennomsnitt 12 000 hektar skog hvert år.

– Det har vært en dramatisk nedgang i avskogingstakten det siste året, sier Pradeepa Bholanath, sjef for planlegging og utvikling i Guyanas skogkommisjon (GFC).
WWF mener Guyana nå er et positivt unntak i regionen.

– Guyanas resultater er imponerende når man sammenligner med den negative utviklingen i resten av Amazonas-området. Brasil og Colombia sklir bakover, mens Guyana går riktig vei, sier Chuck Hutchinson, lederen for WWF Guyana.

Bistand med betingelser

Avskogingen må holdes lav for å sikre bistand fra Norge og for å fremme en grønn utvikling. Holdes avskogingen på under 0,1 prosent per år, skal Norge bistå med totalt 1,5 milliarder kroner i bistand i avtaleperioden som nå strekker seg til 2021.

Etter at avtalen mellom Norge og Guyana ble undertegnet etablerte skogkommisjonen en gruppe med unge spesialister som sammenligner og tolker satellittbilder fra hele Guyana.

– Vi ser etter endringer. Men vi er avhengig av lokale frivillige for å kunne oppdatere kartene med de nødvendige detaljene, sier en av spesialistene.

På oppdrag

Med en gul og svart GPS i hånden drar den unge skogovervåkningsassistenten Silas Thomas til et nytt jordbruksområde. Teamet som sitter og gransker satellittbilder i hovedstaden Georgetown mistenker at det er gjort nyryddingsarbeid.

Vi befinner oss i River View, et område kontrollert av en urfolksgruppe langs den mektige Essequibo-elven.

– Jeg merker stedets plassering og sender det til Guyana Forestry Commissions hovedkontor. Med mobilen tar jeg også et bilde, forklarer Thomas. Ved siden av dette frivillige vervet er han også skogvokter for landsbyen.

Norsk støtte 

Med norsk støtte gjennom amerikanske Conservation International og WWF har det statlige Guyana Forestry Commission bygget opp landets skogovervåkingsprogram – Monitor, verify and report (MRV) – for å kontrollere avskoging.

Den norske Riksrevisjonen har i en rapport gitt Guyana ros for å ha et system på plass for å overvåke hele skogen – og at nye innhogg raskt vil kunne bli oppdaget.

– Ved å bygge ut nettverket med folk på lokalt nivå som sjekker skogene ønsker vi etter hvert å kunne gi lokalsamfunn detaljerte kart som de kan bruke til å planlegge hvordan de skal bruke jorda og skogen. Det kan bli en del av landets nye grønne utviklingsplan, sier Bholanath.

Styrelederen for skogkommisjonen, Jocelyn Dow, sier at avtalen med Norge har vært viktig.

– Den har gjort det mulig for Guyana å satse på opplæring av skogovervåkere, og å støtte arbeidet for en mer miljøvennlig gruvedrift, sier Dow.

Det neste steget i samarbeidet med Norge er at Guyana utvikler en statlig grønn utviklingsstrategi. Samtidig skal landet utarbeide klare planer for hvordan de skal erstatte oljedrevne strømgeneratorer med sol- eller vindenergi.

Flere hundre millioner kroner venter på å bli brukt.

– Det er klart vi er litt utålmodige, men de seneste månedene har nye utviklingsplaner begynt å ta form, sier Dow.

Powered by Labrador CMS