Byen Istalif, nord for Afghanistans hovedstad Kabul, er kjent for sin keramikkproduksjon. Her er keramiker Noor Ahmad (31) fotografert mens han lager en skål i verkstedet i butikken sin i 2015.

Kommentar:

– Handel, ikke bistand, kan gi afghanerne et land verdt å leve i

Jeg returnerer til Afghanistan for å undersøke muligheter for handel og kommer tilbake med en klar beskjed til verden: Dere må åpne markedene deres. Afghanerne betaler dyrt for en krig dere tapte.

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Det er få som setter søkelys på lærdommer fra den 20 år lange krigen. Spesielt lærdommer rettet mot USA, landet som dro hele det internasjonale samfunnet, inkludert Norge, med seg i en krig som de ikke kunne rydde opp etter.

Dette fant sted under en tid hvor USAs utenrikspolitikk endret fokus fra terrorisme og regionale konflikter (som begynte med terrorangrepene 11. september 2001), til konkurranse med atomstormakter som Russland og Kina.

Men hva med afghanerne? Hva gjorde vi for at de kunne kjempe videre for et land å leve i?

Jeg tilbragte store deler av 20-årene mine i Afghanistan og bodde der fast i perioder mellom 2015–2021. Jeg jobbet blant annet med afghanske gründere og handel.

Jeg dro fra landet rett før Taliban tok Kabul i august 2021, fordi det ble utfordrende å være i Afghanistan. Nylig returnerte jeg for å undersøke den økonomiske situasjonen i dag og se på nye muligheter for handel med det afghanske folket.

Taliban overalt

Vi stopper ved en kontrollpost. Utenfor bilvinduet er det nesten ingen mennesker å se annet enn Taliban-soldater – og nå kommer det enda en. Fem Taliban-soldater med uniformer, AK-47 over brystet, langt hår og halvlange skjegg.

De vinker til sjåføren og sier vi skal kjøre videre. De ser nesten aldri på meg.

Jeg og min norske mann, som har sin første tur til Afghanistan, er på vei til Istalif. En liten landsby som er kjent for sin særegne keramikkproduksjon, sør-vest fra flyplassen Bagram, hvor norske soldater tidligere var stasjonert.

Denne landsbyen er vårt siste stopp i Afghanistan, hvor vi har tilbragt en uke og besøkt flere markeder for å se på handelsvarer som tepper, silke, tekstiler, tørket frukt og nøtter.

Sist jeg var i Istalif, var høsten 2018. Under en annen regjering og med andre drømmer. Denne gangen er det under Talibans Afghanistan, og jeg vet ikke hva jeg har i vente.

Jeg ser ut vinduet og tenker: Hva har vi lært av Afghanistan?

Jeg tenker på avisoverskriftene jeg har lest i det siste året, som «Afghanere vil ikke klare seg gjennom nok en vinter» og «Den afghanske økonomien har kollapset».

Det nesten uunngåelige kaoset etter USAs beslutning om å trekke seg ut har ført til økt fokus på kollapsen av de afghanske styrkene og den sentrale regjeringen, i stedet for den faktiske gjennomføringen av krigen.

Få i den amerikanske regjeringen og resten av det internasjonale samfunnet ønsker å se på listen over feil som gjorde en innledende taktisk seier til et massivt strategisk nederlag.

USA, sammen med sine allierte, brukte to tiår og enorme menneskelige og økonomiske ressurser på en nasjonsbygging som aldri hadde store utsikter til suksess. Ressursene kunne vært brukt på andre områder, som for eksempel lokal økonomisk vekst og jobbskaping for alle.

Handel i Istalif

Vi kommer frem til handlegaten. Alle de små butikkene som er kjent for sine keramikk-krukker og skåler er åpne, men det er ikke en eneste kunde å se. Gaten er nesten tom. En mann på en esel. Noen få barn.

Plutselig ser jeg en jeg kjenner i en av butikkene. En mann som ligner på den afghanske helten Masood – løven fra Panjshir. Jeg traff han og hans brødre sist jeg var i Istalif for fire år siden.

Han, som Masood, har kjempet flere kriger for dette landet. Jeg vil gi han en klem, men vet det ikke er på linje med tradisjonene, selv før Talibans Afghanistan. Han husker meg. Han løper og henter broren og sin eldste sønn.

«Hvor er deres tredje bror?» spør jeg.

Han ser ned og sier at han er i USA. Det er flere afghanere som er sinte på USA, så det vil alltid være en viss skam for mange å ha familiemedlemmer i det landet. USA ødela livene til mange afghanerne, men mange ble også avhengige av den amerikanske evakuering 15. august i fjor.

Den amerikanske strategien ødela liv

USA burde ha lært av Vietnam og fra Irak.

Effektivt styresett er den primære nøkkelen til suksess – ikke demokrati, og ikke fokus på vestlige ideer om menneskerettigheter. Men heller å vinne hjerter og sinn.

Etter Afghanistan bør USA og de vestlige nasjonene ikke anta at andre nasjoner og kulturer kan forvandles over natten.

Fredsforhandlingene, forkledd som frigjøring, gjorde store skader. Den katastrofale kollapsen av den afghanske sentralregjeringen og mangelen på sikring av Kabuls flyplass gjorde en verdig evakuering umulig.

Dette vil ikke den afghanske befolkningen glemme med det første.

USA og Vesten må undersøke virkningen av deres innsats i Afghanistan, som totalt mislykkes i å endre en fargerik og sammensatt nasjon.

Feil fra start

Mens få fokuserte på handelsamfunnet Afghanistan de siste 20 årene, ble det for mye fokus på urealistisk politikk.

Hvis man ser på krigen fra starten i 2001, var den mest slående fiaskoen mangelen på realisme i å skape en afghansk regjering som faktisk kunne samle de viktigste afghanske fraksjonene og maktmeglerne.

En regjering som fungerte effektivt i å gi et rimelig nivå av både sivil styring, sikkerhet i hele landet og det viktigste av alt: økonomiske muligheter.

I tillegg ble militær- og sivil bistand brukt ineffektivt. Den massive strømmen av bistand, som manglet realistisk planlegging og styring, la til rette for et nivå av korrupsjon som lammet både den sivile og militære innsatsen på et nasjonalt nivå.

Få kvinner å se

«Denne skålen er designet av min mor, måtte Gud tilgi hennes sjel». Skålen løven holder i hendene har små runde kruseduller. Dette er feminine linjer. Noe som totalt mangler fra det afghanske samfunnet i dag. En kvinnes berøring.

En av de største endringene i det nye Afghanistan er hvor få kvinner det er å se på gatene, og markedene. Kvinner og jenters rettigheter er kraftig redusert under den nye regjeringen. De har både begrenset bevegelsesfrihet, handlefrihet og ytringsfrihet.

Jeg har snakket med flere kvinner under denne turen og de ønsker å være på markedene igjen – ikke bare som kunder men som handelsaktører, fordi deres drømmer er de samme som før. De afghanske kvinnene ønsker å være selvstendige markedsaktører, som kvinner overalt i hele verden.

«Vi vil invitere deg og din mann på Chainaki.»

Sist jeg var i Istalif ble jeg invitert hjem til den ene broren. Hans kone lagde en gryterett som tilberedes på åpen flamme i en keramikkgryte. Oppi gryten legges store terninger av lammekjøtt, hele løk, hvitløk, persille, spisskummen og store modne tomater. Deretter serveres gryten med ferskt nanbrød fra tandooren, gressløk, hvite beter, og grønn chili.

«Vi kan dessverre ikke denne gangen, vi må komme oss tilbake til Kabul før det blir mørkt. Men jeg lover å komme tilbake snart.»

«Jeg er så glad for å se dere her. Ta med dere vennene deres og fortell dem at Istalif er åpen for handel» sier løven.

Afghanerne straffes for en krig vi tapte

Nå står afghanerne nok en gang uten skikkelig infrastruktur. Et land med lukkede grenser, sanksjonert av USA og flere land i Vesten. Ingen klarer å finne en løsning på den økonomiske og den menneskerettslige krisen. Ingen andre enn afghanerne selv.

Brødrene i Istalif prøver ikke bare å bevare markedsplassen i den lille landsbyen, men også den afghanske kulturarven.

Handlegaten i Istalif og brødrene som styrer den representerer et Afghanistan hvor folket vet å skape med hendene, handle med sine naboer og, gjennom kunsten, fortelle historier.

Dette er ikke tiden for å lukke det internasjonale markedet for afghanere, men å åpne det. Det afghanske folk vil handle med verden.

Afghanere gjør sin del, men hva gjør verden for Afghanistan?

Powered by Labrador CMS