13 år gamle Keila Jhoana Flores Coca dro ut på landsbygda i Bolivia for å unngå å bli smittet. Men der var det andre utfordringer, blant annet var internett så dårlig at hun ikke fikk fulgt med på skolen. Nå er hun veldig glad for at skolen har begynt igjen. Foto: Sara Aliaga Ticona

Året vi mistet: – Jeg ønsker bare at folk skal fortsette å være forsiktige

Keila Jhoana Flores Coca bor til vanlig i byen Riberalta i den bolivianske delen av Amazonas, nær grensen til Brasil.

Publisert

Året vi mistet

Det store flertallet av verdens ungdommer bor i utviklingsland. Hvordan har pandemien påvirket deres hverdag og framtidsutsikter?

Bistandsaktuelt har snakket med ungdommer i sju land.

Les første del av serien

Tekst: Lise Josefsen Hermann

13-årige Keila Jhoana Flores Coca bor til vanlig i byen Riberalta i den bolivianske delen av Amazonas.

Men i begynnelsen av pandemien i mars i fjor flyttet hun med familien sin. De dro ut på landet til et sted som heter La Rampla, for å leve mer isolert og unngå å bli smittet.

Men de hadde ikke sett for seg at de skulle bli der i flere måneder. En kompliserende faktor var at den strenge lockdownen også førte til et transportforbud.

«Vi var redde for å bli syke i Riberalta. Jeg hørte på nyhetene at folk døde på gata, og jeg ble redd. Det er virkelig trist. Mange jeg kjenner er døde. Onkelen min døde i september»

I La Rampla bodde Keila med foreldrene sine, to mindre søsken, tre tanter, to onkler, en fetter og bestemoren. Oppholdet på landsbygda betydde at Keila og de andre barna i familien stort sett ikke hadde tilgang til den digitale undervisningen som ble innført de fleste andre steder i verden på grunn av koronaen.

- Jeg hadde bare skriveboka mi, det var det eneste, sier hun.

- Noen ganger hadde vi tilgang til en dårlig internettforbindelse via telefonen. Onkelen min satte på aggregatet én gang om dagen for at vi skulle kunne lade opp telefonene våre. Forbindelsen ble brutt flere ganger, det var vanskelig å høre det som ble sagt og jeg forsto ikke helt hva undervisningen gikk ut på.

Smarttelefonen som Keila brukte, tilhørte tanten hennes, Danitza Glarza Lino. De var fire barn i familien som skulle dele på telefonen både til den digitale undervisningen og leksene.

- Noen ganger, når de fikk tilsendt en zoom-lenke, kom ikke lenken fram før timen var over. Vi måtte stå ute på veien for å prøve å få nettforbindelse. Og til tider måtte fire stykker bruke telefonen på én gang. Da måtte vi skrive ned leksene på et papir, mens én av de andre kunne bruke telefonen til undervisning, forteller tanten.

Familien møtte også økonomiske utfordringer under lockdownen. - Da vi var i La Rampla fisket vi mye, ja, vi levde faktisk på fisk i den perioden. Vi spiste pacu og sardiner, sier Keila.

Bolivia er det landet i Latin-Amerika med dårligst internettilgang, ifølge FN. Av landets fattigste femtedel er det kun 3 prosent som har internett-tilgang - og av den rikeste femtedelen kun litt under en tredjedel. For Keilas lekselesing var også manglende elektrisitet en utfordring:

- Til tider var det umulig å gjøre lekser om ettermiddagen og kvelden. Vi var nødt til å være inne i huset fordi det var så mye mygg ute, og vi måtte være forsiktige på grunn av mye malaria i området. Mora mi har hatt malaria fire ganger, og faren min har også hatt det. Derfor sto jeg opp skikkelig tidlig for å gjøre lekser i stedet, forteller Keila.

Hun forsto raskt at det med digital undervisning også var noe nytt for lærerne:

- Noen ganger skjønte de ikke helt hva de gjorde og slo av kamera eller lyd ved en feil. Dette var jo også nytt for dem. Vi har aldri opplevd en pandemi før. Programmet vi brukte var nytt, og læreren klarte ikke helt å finne ut av teknologien, sier Keila.

Keila Jhoana Flores Coca (13) , Bolivia

Bosituasjon: I hus, med tre søstre, foreldre, besteforeldre og tanter.

Høydepunkt: At jeg ikke er blitt smitttet og har hatt god helse hele tiden.

Nedtur: Det verste har vært at mange jeg kjenner er døde, det er veldig trist. Blant annet døde onkelen min av korona.

Håp for året som som kommer: Jeg håper at jeg gjør det bra på skolen og at folk slutter å dø av denne sykdommen. Foreldrene mine og bestefaren min er syke nå, jeg håper at de blir friske igjen.

Nå er Keila hjemme igjen i Riberalta sammen med resten av familien. Hun er også glad for å være gjenforent med hunden sin, Luli. En annen av familiens hunder er drektig og får nok valper i løpet av de nærmeste dagene, mener Keila.

Med sin tallrike familie manglet hun ikke selskap under lockdownen, men likevel savnet hun det sosiale livet med venner på skolen:

«Jeg lengtet etter venninnene mine. Vi så hverandre bare gjennom kameraet. Da vi kom tilbake til skolen igjen i slutten av 2020, ble jeg overrasket da jeg så de andre – de hadde vokst!»

Hun forteller at stemmene til guttene hadde blitt annerledes og jentene var blitt mer som kvinner.

Ting har blitt mer normale igjen, men den 13-årige bolivianske jenta er fortsatt bekymret over risikoen for korona og konsekvensene av pandemien for barn og unges skolegang:

- Jeg ønsker bare at folk skal fortsette å være forsiktige. At folk hjelper barna med leksene deres, og at de husker å bruke munnbind, sier Keila.

Sushmita var fast bestemt på å fullføre sin bach-elor i hotellfag, bli profesjonell kjøkkensjef og kunne forsørge familien. Men pandemien ødela det håpet. Bare fire dager før eksamen skulle begynne, ble skolen hennes stengt. Foto: Dipa Dahal

- De få turistene jeg ser i hotellet gir meg håp

Tekst: Dipa Dahal

Sushmita Shrestha fra Parvat-distriktet vest i Nepal hadde en drøm. Siden hun var barn har hun sett hvordan moren, som er eneforsørger, har slitt. Så Sushmita var fast bestemt på å konsentrere seg om å fullføre sin bachelor i hotellfag, bli profesjonell kjøkkensjef og kunne forsørge familien, så moren kunne slippe å jobbe så hardt. Men pandemien ødela det håpet.

Bare fire dager før eksamen skulle begynne, ble skolen hennes stengt.

- Jeg fikk sjokk. Jeg klarte ikke å si et ord.

Sushmita, hennes eldre bror, moren og bestemoren har bodd i et leid rom i Katmandu fra hun var to år gammel. De flyttet fra Parvat til Katmandu fordi moren drømte om å kunne gi barna sine bedre utdanning i hovedstaden.

Det første tilfellet av koronasmitte i Nepal ble bekreftet allerede 13. januar 2020. Etter det skjedde ting fort. Matprisene steg kraftig.

- Å spise vanlige matvarer ble luksus. Men jeg hadde fremdeles et håp: At jeg ville klare å ta eksamen i hotellfag i 11. klasse, som jeg hadde hatt som mål alle disse årene, sier Sushmita. Men det gikk altså ikke

Mens Sushmita satt der med en knust drøm, hadde hennes mor andre bekymringer. Hun skjønte ikke hvordan hun skulle klare å skaffe mat til barna, eller hvordan hun skulle klare å holde dem innestengt på deres ene rom dag og natt, på ubestemt tid.

Så hun bestemte seg for å sende barna til sine foreldres hus i Parvat, vest i Nepal

Etter at de kom til besteforeldrene i Parvat fikk Sushmita og broren en ny utfordring. Når slektninger eller naboer så dem der, sprang de vekk av redsel for å bli smittet. De kunne ikke vise seg på offentlige steder, og fikk ikke engang lov til å bruke offentlige veier. Samtidig kom landsbyboere som hadde vært migrantarbeidere i India, tilbake til landsbyen, og viruset begynte å spre seg der også.

Nedstengningen ble forlenget, og hun kunne ikke reise til Katmandu for å være sammen med moren. Samtidig fikk Sushmita selv symptomer på covidsmitte. Hun fikk feber og hodepine. Men hun kunne ikke bli testet, for testene var bare tilgjengelige for folk som hadde forbindelser til de mektige i distriktsadministrasjonen. Så hun sa det ikke noe til noen og låste seg istedet inne på et rom.

«Jeg var redd for at de ville sende meg til et karantenesenter de hadde etablert på en skole. Men det var veldig uhygienisk, og jeg hadde hørt om folk som var blitt syke der.»

I august ble nedstengningen hevet og moren hennes kunne dra på jobb igjen.

Sushmitas skole er nå åpnet igjen etter ni måneder, og hun kom tilbake til Katmandu noen få uker før det. Et nytt håp dukker opp i horisonten. Hun er også glad for at hun igjen kan dele gleder og sorger med sine venner.

Sushmita Shrestha(18), Nepal

Bosituasjon: Et rom i Katmandu sammen med bror og mor, har også bodd hos besteforeldrene vest i Nepal en stund.

Nedtur: Da studiene ble stengt fire dager før avsluttende eksamen. Alle mine planer ble lagt i grus.

Opptur: At jeg har fått jobb på et hotell.

Håp for året som kommer: At jeg kan bidra til å forsørge familien og spare penger til å fortsette studiene.

Men hun er i ferd med å gi opp håpet om å ta en bachelor i hotellfag. Det vil koste henne for mye penger.

- Nå når moren min har mistet jobben, hvor skulle de pengene ha kommet fra? Så jeg har gitt opp det håpet. Men jeg er på utkikk etter andre utveier, sier hun.

En slektning har kommet til familiens unnsetning og tilbudt henne jobb i hotellet sitt - rett nok til svært lav lønn. Under pandemien har alle hoteller vært stengt, men nå er det igjen noen få turister som besøker landet.

- De få turistene jeg ser på hotellet gir meg håp, sier hun med et smil.

- Det vil ikke bli som nå for alltid, ting vil endre seg, og vi vil helt sikkert få flere gjester. Og det vil etter hvert også føre til at lønna mi går opp. Og hvem vet, kanskje har jeg en dag nok penger til å ta min bachelor og oppfylle drømmen om å bli kjøkkensjef og familiens forsørger, legger hun til.

Noor Ahmad (19) åpnet egen butikk i fjor. Han er eneste sønn i familien og drømmen er å forsørge hele familien. Til å begynne med gikk butikken bra, men så måtte han stenge ned i flere måneder. Foto: Malik Shafaq

- Pandemien har lært meg å håndtere vanskelige tider

Tekst: Malik Shafaq

Noor Ahmad (19), Afghanistan

Bosituasjon: Bor i et hus laget av leire i utkanten av Kabul sammen med foreldrene og tre søstre.

Høydepunkt: Gjennom nedstengningen var det en god anledning til å hjelpe moren og søstrene mine med husarbeidet. Jeg lærte også å lage noen lokale retter, særlig Kabuli-Palaw.

Nedtur: Jeg ble veldig stresset av nedstengningen; vi følte det som om vi satt i fengsel. Jeg kunne ikke gå på jobb eller skaffe mat til familien min. Jeg måtte bruke alt jeg hadde spart opp.

Håp for året som kommer: Jeg håper det ikke kommer flere tilfeller av korona i verden, særlig ikke i Afghanistan. Jeg ønsker å leve et normalt liv og å se butikken blomstre igjen.

Noor Ahmad åpnet sin egen kosmetikkforetning rett før koronaen rammet Afghanistan. Det var ikke den beste timingen.

Han er familiens eneste sønn. Nå er det et år siden han startet butikken, med stort håp om en god fremtid.

Mens koronaviruset ennå bare var en fjern nyhet fra Kina, vokste Noor Ahmads forretning. I begynnelsen så det ikke ut til å få særlig store konsekvenser for ham, men da han så hvor raskt viruset spredte seg i hele verden, ble han redd.

Med tiden dukket viruset opp i byen hans. Begrensninger og nedstengning ble innført også der, og nå har butikken hans vært stengt i flere måneder. Prisene øker, alt har blitt mye dyrere og på bare måneder har han brukt opp alle oppsparte midler.

- Det har vært verre under pandemien enn hva jeg har opplevd i hele mitt liv, sier Noor Ahmad.

Alle drømmene om å kunne forsørge familien i fremtiden, har falt i grus. Koronaen har påvirket forretningen, og alle sider av livet hans, negativt.

Men nå har livet så vidt begynt å vende tilbake til normalt her i Kabul.

«Gjennom pandemien har jeg lært meg å håndtere vanskelige tider.»

Han håper butikken vil ta seg opp snart.

Møt flere ungdommer som forteller om pandemiåret her: Dristy Shil (18) fra Bangladesh, Gabriel Velasquez (16) fra Ecuador, Shanitah Safinah (18) fra Uganda og Achuil Michael (20) fra Sør-Sudan.

,

Powered by Labrador CMS