Surekha har fått mensen. Derfor blir hun tvunget til å bo i en «goth».

Surekha ser i gulvet når hun snakker. Stemmen er lav, nesten hviskende. Hun er fjorten år og har akkurat fått sin første menstruasjon. Og for første gang i livet er Surekha nødt til å sove langt unna hjemmet og familien sin.

Den første menstruasjonen er et vendepunkt for de fleste kvinner i verden. Slik er det også på Surekhas hjemsted, en avsidesliggende landsby i den vestlige utkanten av Nepal, i Achham-distriktet.

Ifølge hinduismen markerer denne overgangen til voksenlivet også et tap av uskyld. Menstruasjonen blir ansett som gudenes straff over kvinners synd. Menstruasjonsblodet må ikke berøres, det forurenser, det er noe man må holdt skjult for Guds blikk. Derfor må fjortenåringen flytte hjemmefra, og inn i en «goth».

I noen deler av den nepalske landsbygda praktiseres en tradisjon som heter Chhaupadi Partha, hvor kvinnene isoleres en uke hver måned i egne menstruasjonshus (kalt goth), eller rett og slett bare i fjøsene.

I løpet av de dagene menstruasjonen varer har ikke kvinnene lov til å gå inn i hjemmene sine, de får ikke lage mat, berøre vannbeholdere eller frukt, og heller ikke snakke til menn. De blir rett og slett forvist fra dagliglivets gjøremål.

På tross av at distriktets øverste rettsorgan kjempet for å forby denne praksisen i 2005, har titalls kvinner dødd som følge av slangebitt eller kvelning de siste årene. Mange av gothene er dårlig ventilert og bål- eller kjøkkenovnrøyk kan føre til kullosforgiftning.

- Det er første gang jeg må sove i den gothen, forteller Surekha, som for bare noen dager siden fremdeles var et barn.

- Jeg har jo sett det før, med bestemoren min og moren min. Og nå må jeg også gjøre det. De dagene kan jeg ikke gå i nærheten av tempelet, og ikke ta en dusj heller.

Øynene hennes er festet i gulvet, sola er i ferd med å gå ned og to andre kvinner kommer bort, de har også mensen, så de skal dele gothen med henne denne natten.

- Denne praksisen har forandret helt på min daglige rutine, og likevel føler jeg meg ikke uren, ikke urørlig, mumler hun.

Ved siden av landsbyen hennes ligger en skole i nærheten av tempelet. I frykt for å fornærme gudene, tør ikke jentene å gå på skolen når de menstruerer. På de fleste skolene er de hygieniske forholdene så prekære at jentene rett og slett blir hjemme, av frykt for å bli gjort narr av i offentlighet.

Når det er middagstid går Surekha til huset sitt. Hun får ikke komme inn, men lillebroren hennes rekker henne en metalltallerken med litt dhal (linsesuppe) og bhat (ris). Hun spiser det typiske nepalske måltidet alene, i mørket, på den rødlige jordbakken utenfor et hus hun ikke har tillatelse til å gå inn i de neste dagene. En beskjeden lykt er det eneste som lyser på henne der. De menstruerende kvinnene får ikke spise sammen med andre, og de får heller ikke røre visse matvarer, trær og frukt.

I morgen skal Surekha ut og arbeide på markene, for selv om de er underlagt mange restriksjoner gjennom de dagene, må de fortsatt passe jorda og dyrene.

- Det er bestemoren min som har lært meg alt om denne praksisen og om hvordan man skal gjøre ting de dagene, hvisker Surekha.

- Tradisjonen burde fortsette. Mødrene våre har gjort det, og mødrene deres før dem. Hvis en kvinne med mensen kommer inn i huset, vil noen i familien eller i lokalbefolkningen bli syke eller dø.

Må respektere gudene

- Det er viktig at vi respekterer gudene, så slik må det være, svarer bestemoren til Suntala, en jente på seksten som bor i en landsby i nærheten av Surekhas landsby.

Hun sitter i nærheten av gothen der barnebarnet gjennomfører sin chhaupadi. Samfunnets eldre, de som har sett praksisen gjennom hele livet, forsvarer den. For hva vil skje dersom vi slutter å gjøre ting på samme måte som vi har gjort hele livet?

- Hver gang jeg går forbi en goth blir jeg syk. Så jeg prøver faktisk alltid å unngå det, forteller Jagal Nagarjir, en lokal sjaman på 51 år fra en landsby i nærheten av Suntalas.

Hver gang en person blir «uren» ved å berøre en menstruerende kvinne, tilkaller de sjamaner for å bli renset ved å betale for ulike ritualer. Hvert område har sin egen sjaman, som har ansvaret for seremoniene der.

Blant de fremste forsvarerne av praksisen er de eldre og de mest religiøse kvinnene. Det er likevel også mange av dem som motsetter seg den.

Kjønn er likevel ikke det mest avgjørende for hvilken holdning folk har til praksisen. I de fleste tilfellene handler det om verdier og utdanningsnivå. Mødrene i mange landsbyer lærer sine døtre at menstruasjonen er uren og at de må holde seg langt hjemmefra de dagene.

Noen menn godtar det, og andre er imot.

Datteren døde

- Jeg vil at folk skal slutte å komme hit og heller begynne å gjøre noe så vi kan få en slutt på praksisen en gang for alle, sier faren til en 15-årig jente som døde i en goth i desember 2016, i Achham-distriktet.

Der hvor det tidligere lå et menstruasjonshus, er det i dag ingenting. Gothen hvor Roshani Tiruwa døde, antagelig fordi hun ble bitt av en slange, ble jevnet med jorda. Senere bar elva som går under huset hennes, liket med seg, etter at de hinduiske ritualene var gjennomført.

I andre landsbyer i nærheten, takket være aktivister som kjemper mot praksisen, er gothene i dag bare minnene om en praksis de har klart å avskaffe.

- Jeg var den første i denne landsbyen til å la være å gjennomføre chhaupadi. Senere, da hun så at det ikke førte til noe ondt, fulgte svigerinnen min mitt eksempel. Deretter en annen kvinne, og en annen, til vi befridde hele landsbyen, forteller Pashupati Kunwar, som er medlem av organisasjonen SASAMBIKAS Nepal.

Stadig flere støtter denne endringen og en bevisstgjøring rundt hygieniske forhold og å bryte stigmatiseringen og tabuene som er knyttet til menstruasjonsblod. Nepal forbød praksisen i august 2017, med bøter oppimot 3000 rupi (rundt 250 kroner) og selv fengselsstraff, eller begge deler, for enhver som tvinger en menstruerende kvinne i isolasjon. Og i mai 2018 markerte man for første gang Menstruasjonshygienedagen i landet.

- Det virker som at alle aviser vil komme hit og dokumentere chhaupadi, men jeg opplever ikke at de er særlig opptatt av hvordan vi er i ferd med å forandre denne praksisen fra innsiden, sier aktivist og forfatter Radha Paudel, sittende i den hvite bilen som frakter oss til et foredrag på en lokal skole, i et dalføre i Katmandu.

Gjennom sin stiftelse Radha Paudel Foundation skal aktivisten snakke med elevene om menstruasjonens biologiske prosess og slik plukke mytene om den fra hverandre.

Skal snakke om mensen

På skolen legger elevene håndflatene mot hverandre når de får se henne, «namaste, namaste nam!» På slutten av timen reiser alle assistentene, lærerne og elevene seg og tar henne i hånden.

- Vi skal snakke om menstruasjonen hjemme og i lokalsamfunnet vårt, lover de.

Paudel er overbevist om at løsningen ligger i de unge hodene, de som fortsatt kan vokse opp og se på menstruasjon som noe naturlig.

Hovedstaden er arnested for aktivistbevegelser og kvinnegrupper som vil avskaffe praksisen og som gjennom kurs og workshops vender tilbake til landsbygda for å lære kvinnene at de kan bestemme sine egne regler. Paudel ser på leilighetsbygningene i byen i det hun er på vei hjem.

Bosteder hun håper snart vil fylles av disse kvinnene som kan bestemme på vegne av fremtidens generasjoner.