Psykisk helsevern i utviklingsland – en mulighet som glipper?

Depresjon er ifølge WHO en ledende årsak til økt sykdomsbyrde i verden. I Nepal er for eksempel selvmord viktigste dødsårsak for kvinner i reproduktiv alder. Mental helse kan ikke lenger ignoreres i bistanden.

Norge er et av to land i verden som har prioritert egne strategier for mental helse i utviklingsland. Jeg er stolt av å være norsk. Koronaen krevde noen omprioriteringer, men handlingsplanen som ble utviklet har fortsatt potensial til å bli en pilot for verden. Planen var å støtte WHOs «Special Initative», fokusere på et pilotland (Nepal), støtte sivilsamfunnets initiativ der, og bygge opp mental helse som en del av kunnskapsbanksatsningen «Helse for utvikling». En god start.

Mulighet som glipper?

Jeg kommer akkurat fra Kathmandu i Nepal, etter endelig å få besøkt landet igjen. Jeg har hatt samtaler med WHO, UNICEF, universitet og sivilt samfunn. Jeg har reist og sett arbeid med mental helse på landsbygda, på sykehus, i rehabiliteringssentra - og vært med på konferanse om foreldre som et vesentlig forebyggende tiltak for neste generasjon.

Som en del av den planlagte satsningen, lyste Norad nylig ut en ekstraordinær fireårig bevilgning til sivilt samfunnsarbeid med mental helse i Nepal. Noen organisasjoner fikk utvikle prosjektsøknader med mål om å nå ut på landsbygda. Men satsningen ble dessverre plutselig drastisk kuttet fra fire år til seks måneder. Mange hadde investert mye, og er nå skuffet over Norge.

Viktigst er likevel de tapte mulighetene. På min tur bekreftet WHO den viktige rollen til sivilt samfunn. Dr. Kedar Marahatta er WHOs representant på mental helse i Nepal og har fulgt oppbyggingen av Nepals psykiske helsevern i nært samarbeid med myndigheter og Nepals sivile samfunn og universiteter siden 2015.

Engasjement fra samfunnet rundt

Nepal er takknemlige for muligheten den norske satsningen gir. Samtidig uttrykkes en bekymring for at en WHO-satsning med hovedfokus på å styrke tjenestelevering alene kan bli for ensidig.

Det har vært satset på mental helse i Nepal en stund. Blant annet er Nepal ett av fem land i en større internasjonal studie (PRIME) fra 2010 til 2016 med utrulling av WHO-programmet mhGAP som gir opplæring til lokale helseposter. Dette dannet grunnlaget for en egen nepalsk versjon, med mål om å nå ut til hele landet. Den norske satsningen kommer veldig beleilig.

Erfaringen noen år etter dette PRIME-studiet viser derimot at storsatsningen ikke har bærekraft. Det var høy turnover blant de med opplæring, og befolkningen benyttet seg ikke nok av tjenestene. Hvorfor? Marahatta mener at det mangler parallelt engasjement fra samfunnet rundt.

Det skapte derfor begeistring at den norske satsningen ville støtte norsk sivilt samfunn i Nepal. Søknadene som ble utviklet og som nå dessverre er skåret ned, hadde relevante prosjekter som ville kunne stimulere engasjementet. Hvis man også inkluderte en institusjon-til-institusjon-satsning slik det var planer om gjennom «Helse for utvikling», ville det kunne blitt en innovativ og effektiv modell med overføringsverdi til andre kontekster.

Må bygge opp et psykisk helsevern

Et nasjonalt psykisk helsevern kan nemlig ikke bygges opp gjennom ett program. Det er altfor komplekst. Et psykisk helsevern må ta inn over seg å både fremme mental helse, forebygge og behandle mental uhelse og sørge for oppfølging. Det må gi økt kompetanse til førstelinjetjeneste, ha stedegne fagmiljøer å henvise til, og fremme en forståelse i samfunnet om hva mental helse er og hvordan man oppnår sunn mental helse når folk er der for hverandre.

Vi trenger store, evidensbaserte programmer som kan skaleres opp som en del av en offentlig satsning. Samtidig krever det altså grasrotorganisasjoner som mobiliserer parallelt, slik det er potensial for i Nepal og slik man kunne ha stimulert ytterligere ved den nå avkuttede norske bevilgningen. Tenk bare på hvor Norge ville vært uten Blå Kors, Sanitetskvinnene, Bymisjonen og andre større og mindre organisasjoner og foreninger.

Norad bør stimulere samhandling

Jeg har fått følge et initiativ som nettopp viser disse mekanismene i praksis. I et prosjekt støttet av HimalPartner ble det gitt grunnleggende opplæring i WHOs verktøy gjennom den lokale organisasjonen SCDC. Prosjektet gikk i tre lokalsamfunn over åtte år og gav opplæring til den lokale helseposten. Én suksessfaktor var gruppebasert psykososial støtte gjennom en sosialarbeider med spesialopplæring. En annen viktig aktør var de offentlige «Female Health Volunteers» som finnes i hver landsby. Gjennom enkel opplæring identifiserte de familier med utfordringer, tilbød dem følge til helseposten, og oppfølging i ettertid.

Når prosjektet nå er over, ser vi hva samhandling mellom aktører kan bety. Lederen for helseposten fremhever organisasjonen SCDC. Deres rolle var å følge med, koordinere, pushe og støtte. Da prosjektet var over ansatte helseposten sosialarbeideren som var lønnet av prosjektet. SCDC ble også bedt av lokal myndighetene om tilsvarende prosjekter i to nye områder på offentlige budsjetter.

Dette er bærekraft. Dette prosjektet viser det WHO i Nepal påpeker: Det finnes ikke enkle løsninger når man skal bygge opp et psykisk helsevern. Dette var et prosjekt. Oppskalering vil bli vanskelig, men vil fortsatt kreve en kombinasjon av partnere og aktører som vurderer den konkrete lokale konteksten. Nasjonale og lokale myndigheter har det overordnede ansvaret for sine borgeres psykiske helsevern, WHO har utviklet meget gode verktøy, mens sivilt samfunn kan følge med, koordinere, pushe og støtte. Her ligger det en mulighet å fortsette å stimulere slik samhandling i Nepal som norsk bistand og Norad ikke bør la glippe.