Hvordan oppnå best effekt per bistandskrone?
MENINGER: Denne uken skal utviklingsministeren ha dialog med flere aktører fra norsk utviklingssektor for å diskutere hvordan Norge skal nå FNs bærekraftsmål. Vi mener noe annet bør ha en enda høyere prioritet.
Med fare for å provosere, så er dette et eksempel: marin forsøpling.
Enda viktigere enn at vi når bærekraftsmålene innen 2030 er at vi klarer å gjøre verden best mulig, for flest mulig. Bærekraftsmålene er fine å strekke seg etter, men bør ikke være norsk utviklingspolitikks viktigste rettesnor, og ei heller komme i veien for annen prioritering.
I diskusjoner om norsk utviklingspolitikk og bærekraftsmålene, så er det tre viktige kriterier vi mener man bør legge til grunn for å finne frem til de beste tiltakene. Hvor stort og viktig er problemet, hvor løsbart er det, og hva skjer på feltet hvis vi lar være å gjøre noe (kontrafaktisk tenkning).
Ved hjelp av et slikt rammeverk kan Norge finne ut hva som er våre beste muligheter for å gjøre verden til et bedre sted.
En organisasjon som allerede bruker dette rammeverket, og som norsk utviklingssektor kan lære mye av, er bistandsevaluatoren GiveWell. De evaluerer bistandsorganisasjoner gjennom en grundig og vitenskapelig prosess, er åpne om alle sine analyser og vurderinger, og anbefaler til enhver tid en liste med organisasjoner (såkalte “Top charities”) som de mener mest effektivt bekjemper fattigdom og menneskelig lidelse.
Det er disse vi i Stiftelsen Effekt baserer vårt arbeid og våre anbefalinger på, og vi skulle ønske at flere gjorde det samme.
Norsk utviklingspolitikk kan selvfølgelig ikke lene seg kun på én ideell organisasjon sin forskning, og basere hele bistandsbudsjettet på det. Men metodene GiveWell bruker kan likevel være til inspirasjon for både aktører i utviklingssektoren, Utenriksdepartementet og politikere, når vi selv forsøker å oppnå mest mulig med ressursene vi har. Selv i situasjoner med svært usikre estimater, mener vi at en resultatorientert prioritering og ovennevnte rammeverk vil hjelpe oss til å oppnå mer.
To konkrete forslag til utviklingsministeren
Det finnes en rekke tiltak og områder på utviklingsfeltet som forskere og eksperter er enige om at har usedvanlig god kostnadseffektivitet, men som likevel ikke blir fullfinansiert. I vårt innspill til utviklingsministeren og Utenriksdepartementet er det spesielt to eksempler vi vil velge å trekke frem: behandling av neglisjerte tropesykdommer (NTDer) og næringsberikelse av mat (engelsk: food fortification).
Begge deler er store problemer: Ifølge WHO har over en milliard mennesker en eller flere NTDer. Dette er sykdommer som ikke dreper spesielt raskt eller i store antall, men som ofte sprer seg lett og forårsaker kronisk sykdom med varige konsekvenser for helse og økonomi. Og omtrent halvparten av de seks millionene barn under fem år som dør unødvendig hvert år er underernærte.
De er dessuten løsbare: i 2012 ble det anslått at det ville koste bare 1,8 milliarder kroner å fullfinansiere sentrale tiltak mot NTDer globalt, tilsvarende bare 5 prosent av det norske bistandsbudsjettet. Underernæring, på sin side, kan effektiv bekjempes gjennom næringsberikelse av mat, altså tilsetting av mineraler og vitaminer i vanlig mat, eksempelvis mel. WHO mener at vitamin A-tilsetning alene gir en estimert 23 prosent nedgang i dødelighet hos barn mellom seks måneder og fem år.
Sist men ikke minst er dette problemer hvor Norge kunne ha utrettet en kontrafaktisk forskjell, altså utrettet noe som uten oss ikke ville skjedd. For så underfinansierte er disse tiltakene. Allerede for ti år siden konkluderte Copenhagen Consensus Centre, en gruppe verdensledende økonomer, med at næringsberiket mat da var et av topp tre mest kostnadseffektive bistandstiltak. Vi tror ikke det har endret seg særlig siden.
Mer resultatorientering
Vi mener norsk bistand bør konsentreres mer, resultatorienteres enda mer enn i dag, og at Norge bør tillate seg å velge seg ut noen få store enkeltprosjekter, heller enn å gi “litt til alt”. Særlig uheldig er det når bistandsmidler brukes til satsinger uten klare målsetninger, som brukes til å fremme en utenrikspolitisk agenda, heller enn å oppnå det som er norsk bistandspolitikks uttalte mål. Med fare for å provosere, så nevner vi likevel marin forsøpling som et eksempel her.
For å oppnå god utviklingspolitikk må man kombinere hodet og hjertet, og ha gode rammeverk. Hver bistandskrone brukt bør ha en forventet høyere effekt enn de prosjektene man unnlater å støtte. Og med de beviselig gode tiltakene nevnt ovenfor, samt andre tiltak anbefalt av blant annet GiveWell, setter dette standarden høyt.
Hvis utviklingsministeren begynner å vurdere alle mottakere av norsk bistand etter kriteriene: størrelse/viktighet, løsbarhet og kontrafaktisk betydning, så tror vi både norsk utviklingspolitikk ville gi bedre resultater og at flere av bærekraftsmålene vil nås innen 2030.
Og det ønsker vi oss jo alle, ikke sant?
