Invitasjonen som vekket gamle minner. Slagordet "Harambee" under våpenskjoldet er swahili og betyr "La oss alle løfte i flokk".

«Unnskyld, finnes det norske prosjekter i Kenya?»

HISTORIE-STAFETTEN: Pensjonister har fra tid til annen behov for å rydde i gamle arkiver. Forleden dag fant jeg et offisielt invitasjonskort som umiddelbart vekket gamle minner: Et invitasjonskort prydet av det kenyanske våpenskjoldet og med landets motto «Harambee».

Publisert

Historie-stafetten

Mer enn 50 år med norsk bistand rommer en rekke underholdende, minnerike, viktige, lærerike, triste eller glade historier. Ikke minst gjelder det historier fra bistandsarbeidet «i felt».

Under vignetten Historie-stafetten vil vi samle historier med relevans for bistandshistorien. Alle bistandsarbeidere, diplomater, Norad-ansatte og andre med erfaring fra utviklingsarbeid kan bidra. Historiene kan med fordel bli fortalt på en personlig måte. Legg gjerne ved bilder, ihvertfall et portrettbilde av deg selv. Lengden på innleggene kan variere.

Bistandsaktuelt kan bidra med å skanne inn historiske bilder eller utarbeide tegninger. Bistandsaktuelt kan også bidra med en viss språkvask og redigering av tekstene.

Lyst til å bidra? Kontakt Gunnar.Zachrisen@norad.no

Og som dere vil se, ble det sendt ut fra kontoret til selveste «The Vice-President and Minister for Finance. H.E. Hon. Mwai Kibaki, E G H, M.P.»

Visepresidenten etterspurte «the pleasure of the company of Mr. Inge Tveite to a Luncheon in honour of the visiting Norwegian Minister for Finance, Hon. Ulf Sand". Evenementet skulle finne sted mandag 25. mai 1981, klokken 12.30 på Hotel Inter-Continental i Nairobi”. Til slutt i invitasjonen sto de vanlige ordene: “R.S.V.P. (Regrets only)»

Selv om denne begivenheten altså fant sted for 36 år siden, husker jeg fortsatt meget godt hvordan den offisielle lunsjen forløp.

Det har trolig sammenheng med at undertegnede nettopp hadde ankommet Nairobi, «Green City in the Sun», for å tjenestegjøre ved Norads stedlige representasjon. Stillingen var som assisterende stedlig representant, med særlig ansvar for oppfølging av de ca. 60 norske fredskorpsdeltakerne som gjorde tjeneste i Kenya våren 1981.

Dette var mitt første møte med en av diplomatiets positive sider: en offisiell lunsj på et av Nairobis bedre hoteller. Og lunsjen var utmerket, med velsmakende mat og godt drikke.

Nå var det ikke forventet at en simpel assisterende stedlig representant skulle få plass ved hedersbordet der Kenyas visepresident Mwai Kibaki, den norske finansministeren Ulf Sand og vår ambassadør, tidligere Norad-direktør R.K. Andresen, hadde sine plasser. Men jeg kunne fra min plass observere og høre hva som ble sagt herrene imellom.

Da måltidet nærmet seg slutten, snakket de to hovedpersonene jovialt sammen om at de vel nå måtte holde seg til protokollen og si noen velvalgte ord. Det var da naturlig nok verten, den meget veltalende visepresident og finansminister Mwai Kibaki, som først slo på glasset. På vegne av den kenyanske regjering ønsket han den norske finansministeren og hans følge hjertelig velkommen til Kenya.

På et meget avansert «Queen’s English» gav den senere presidenten (2002-2013) også et meget interessant historisk tilbakeblikk på utviklingssamarbeidet mellom Kenya og Norge helt fra starten på tidlig 1960-tall. Det var tydelig at Kibaki var godt forberedt da han holdt denne talen.

For den nytiltrådte fredskorpslederen var det spesielt hyggelig å høre ham rose den norske fredskorpsinnsatsen. Særlig fremhevet han fredskorpsdeltakernes evne og vilje til å sette seg inn i, forstå og respektere kenyanernes lokale kultur og samarbeide godt med sine «counterparts». (Dette var et punkt som senere selvsagt ble tatt med i min første rapport til Fredskorpskontoret i Oslo.)

Deretter var det den norske finansministerens tur til å slå på glasset. Kanskje hadde ikke den norske sosialøkonomen og Arbeiderparti-politikeren fullt ut Mwai Kibakis oratoriske evner, men Sand gav klart uttrykk for stor glede over å ha kommet til dette vakre landet i Øst-Afrika og å få møte både kolleger i Finansdepartementet og kenyanere og nordmenn på steder som han etter programmet skulle reise til.

Særlig så han frem til å besøke norske prosjekter i Kenya, som han hadde hørt så mye positivt om. Da var det at Kibaki høflig bad om unnskyldning for sin uvitenhet. Og nå, mer enn 36 år senere, husker jeg fortsatt klart hva han da sa:

«Jeg kjenner ikke til at det er norske prosjekter her i Kenya. Så hva mener finansministeren?»

Alle kunne se at Norges finansminister Ulf Sand ble en smule forvirret. Han hadde jo forventet at dette var en sak som var godt kjent for hans kollega, men han lot seg ikke bringe ut av fatning, og hadde vel også hørt at for mange kenyanere var «NORAD» mer kjent enn «Norge». Han understreket da at det altså var NORAD-prosjekter i Kenya han og hans delegasjon skulle besøke.

Men nok en gang måtte Kibaki høflig be om unnskyldning for at han ikke skjønte hva som ble sagt, og da vil jeg anta at vår finansminister nok syntes det var svært underlig at den meget kunnskapsrike visepresidenten ikke skjønte hva han mente med «NORAD-prosjekter». Så han gav seg da til å nevne eksempler på slike prosjekt, så som «programmene i Turkana med fiskeriprosjekt og veiprosjekt/Turkanaveien og andre».

Da gikk det åpenbart opp et lys for Kibaki:

«Oh, you mean Kenyan projects, assisted and supported by NORAD and Norway?»

Med sin spørrende stil og tilsynelatende uvitenhet hadde Kenyas viseminister med dette gitt alle tilstedeværende en grundig leksjon i et bistandsfaglige prinsipp. Dette prinsippet ble cirka ti år senere også offisiell norsk politikk og sterkt fremhevet i «NORADs strategi for 90-åra», nemlig «mottakeransvar».

Powered by Labrador CMS