Storpolitikken fikk sine konsekvenser, skriver Bjørn Johannessen. Vannkraftprosjektet i Pakistan ble lagt på is etter atomprøve-sprenging. Foto: Gunnar Zachrisen

Da en atomrakett skjøt ned et Norad-prosjekt

HISTORIE-STAFETTEN: De hundre fremmøtte i rådhuset nord i Pakistan satt bare og ventet på at jeg skulle ta fram en sjekk fra innerlommen, skriver Bjørn Johannessen. - Få av dem ville forstå at en atomrakett hadde skutt i filler planene om et kraft- og damanlegg.

Historie-stafetten

Mer enn 50 år med norsk bistand rommer en rekke underholdende, minnerike, viktige, lærerike, triste eller glade historier. Ikke minst gjelder det historier fra bistandsarbeidet «i felt».

Under vignetten Historie-stafetten vil vi samle historier med relevans for bistandshistorien. Alle bistandsarbeidere, diplomater, Norad-ansatte og andre med erfaring fra utviklingsarbeid kan bidra. Historiene kan med fordel bli fortalt på en personlig måte. Legg gjerne ved bilder, ihvertfall et portrettbilde av deg selv. Lengden på innleggene kan variere.

Bistandsaktuelt kan bidra med å skanne inn historiske bilder eller utarbeide tegninger. Bistandsaktuelt kan også bidra med en viss språkvask og redigering av tekstene.

Lyst til å bidra? Kontakt Gunnar.Zachrisen@norad.no

Etter lang tids utredning var det endelig klart for norsk støtte til byggingen av et kraft- og vannprosjekt ved Saptara- innsjøen i Skardu, hovedstaden i Baltistan-distriktet nord i Pakistan. Prosjektet ville gi bortimot hundre tusen mennesker etterlengtet ren og stabil vanntilførsel som erstatning for farlige lokale vannårer rike på skumle innsekter og diverse grums.

Kort sagt; gjennom finansiering av vann- og kraftanlegget, inkludert en demning, ville Norge og Norad bidra til at helse- og leveforholdene mer generelt ville bli dramatisk forbedret i et stort utkantdistrikt. I tillegg ville jordbruket og matforsyningen tjene på at vann kunne brukes til irrigasjon.

Så ville skjebnen at Pakistan i mai 1998 svarte på Indias prøvesprengning av en atomrakett noen dager tidligere. Norge og andre giverland straffet Pakistan ved å redusere utviklingssamarbeidet, eller i det minste legge noen prosjekter på is. Og blant prosjektene som ble «frosset» var ovennevnte anlegg. Det ble sendt melding fra ambassaden i Islamabad til distriktsadministrasjonen i Baltistan; «- ….Derfor beklager vi å måtte meddele at myndighetene i Islamabad er orientert om at det planlagte prosjektet i Skardu stilles i bero inntil videre. Ministerråd Johannessen vil ankomme Skardu som planlagt om en uke for å redegjøre nærmere for saken….».

Bistandsaktuelts redaktør, Gunnar Zachrisen, befant seg på denne tiden i Pakistan, og han ble invitert med på reisen til Skardu - et vakkert område høyt mot nord, vel verdt et besøk.

Etter mange timers kjøretur ankom den norske delegasjonen Skardu, og allerede ved inngangen til byen ble vi møtt av store bannere som ønsket oss velkommen. Ja, mer enn det, på flere plakater var antydningen klar nok; - Det nærmer seg bygging av kraftanlegget, våre norske venner vet nok å skille mellom politikk og humanisme…..!

Skardu hadde på denne tid om lag 80 000 innbyggere, og da vi nærmet oss Rådhuset hvor møtet skulle holdes kunne vi konstatere at innbyggerne flest var på beina. Presset rundt ambassadens bil bare økte. Tusenvis ville se Norges utsendte som - håpet man - ville forstå at lokalsamfunnets store behov for elektrisitet, rent vann og irrigasjon mv. måtte ha forrang fremfor storpolitikk i skjæringspunktet mellom Islamabad og New Delhi. At fattigfolk høyt der oppe måtte lide under sanksjoner og storpolitikk var komplett umulig å forstå for lokalsamfunnet og dets representanter. Skuffelsen var enorm, men mange fortrengte dette når de så Kongerikets utsendte som hadde reist så langt for å møte dem !

Ved hjelp av lokalt politi, som har god trening i å holde folkemasser på plass, kom vi oss fram til Rådhuset, hvor guvernøren, ordføreren og ørten andre dignitarer - sivile som militære - ønsket oss velkommen. Min undring over deres glede ved å se ambassadens utsendte bare økte og jeg hvisket til den lokale saksbehandleren fra ambassaden som deltok på turen; - Hva skjer, jeg begynner å lure på om vår skriftlige meddelelse om frys-vedtaket har nådd fram !?!

Og min undring fikk næring da vi omsider kom oss inn i møtesalen hvor det umiddelbart ble båret inn en formidabel bløtkake påført norske og pakistanske flagg, og hvortil en kreativ sjel også hadde tegnet det planlagte kraftverket. Og også annen mat og godt med drikke ble satt fram. Radio- og TV var bredt til stede, her skulle det feires ! Jeg merket på kroppen at oktober-været føltes som den varmeste sommer, svette piplet fram både her og der idet jeg spurte meg selv om hva som skulle feires !

Da et hundretalls menn og et par kvinner hadde roet seg, og funnet sine plasser, tok byens unge ordfører ordet og innledet den første av flere hylliningstaler; - Your Highness, Mr. Johannessen, vi i Skardu er ekstremt takknemlige for at du og ditt følge har tatt den lange kjøreturen for å markere at boliger og småindustrien i vårt store distrikt trenger stabil strømforsyning, og at vi alle har behov for rent vann og bedre helse - som er særlig viktig for barna.

Ordføreren hadde åpenbart lenge ligget i trening, og han fortsatte; - Jeg føler meg overbevist om at du bedre enn de fleste vet å skille mellom politikk og humanitær innsats. Og mens hans stemme truet med å briste betonet han at forurenset drikkevann, særlig på vinterstid, bidro til høy barnedødelighet i området - med diare, tyfus, hepatitt og kolera som sentrale stikkord.

I tråd med lokale tradisjoner skulle hovedgjesten få ordet til slutt, så mange av de andre inviterte fulgte opp ordføreren. Store forventninger ble pisket fram, en eim av takknemlighet la seg over forsamlingen. Og da Bistandsaktuelts redaktør tok fram fotoapparatet følte jeg at et par hundre øyne stirret på meg i sikker forventning om at jeg ville lede min høyre hånd mot innerlommen for så å vise dem den medbrakte sjekken som ville realisere deres mangeårige drøm om dam- og kraftanlegget.

Etter mange lange innlegg var alle ordene brukt, og under stor applaus ga ordføreren meg ordet. Øyeblikket føltes som om jeg var oppe til eksamen på UDs aspirantkurs. Her gjaldt det å utvise diplomati på høyt nivå, det måtte balanseres mellom mange hensyn. Jeg måtte dempe min fordømmelse av den pakistanske prøvesprengningen; pakistanerne flest var jo henrykte og stolte over at deres myndigheter så raskt hadde besvart den «indiske aggresjon». Jeg valgte å understreke at prosjektet ikke var droppet fra norsk side, men viste til at Norge som andre land hadde reagert på det India og Pakistan nylig hadde foretatt seg.

Og samtidig fikk jeg, qua statsviter, sagt litt om hvordan internasjonal politikk iblant virker inn også på humanitære utfordringer. Jeg merket meg at heftig bespisning av bløtkaken og andre søtsaker blokkerte for manges innlevelse i min redegjørelse, og kanskje var det like greit !

Det ble en interessant ettermiddag i den pakistanske utkanten. Og selv om noen syntes å forstå min argumentasjon ble det utover dagen stilt flere spørsmål, ja også tilkjennegitt bitterhet og skuffelse. Og hvor lett var det ikke å forstå folket i Skardu og deres talsmenn når de påpekte det meningsløse i at et godt utredet prosjekt med åpenbare positive virkninger for nødstilte mennesker skulle bli rammet etter at den pakistanske eliten fant glede i å besvare nabolandets atom-politikk.

Det store fellesmøtet ble etterfulgt av middag mellom kommunestyrets 15 medlemmer og delegasjonen. I tråd med pakistansk vennlighet ble redaktør Zachrisen og undertegnede overrakt luer av beste karakul-ull. Vi følte oss begge pinlig berørte ved erkjennelsen av den «gave» vi brakte med oss; nyheten om at et sterkt imøtesett utviklingsprosjekt var lagt på is.

Omsider kunne vi takke for dagens møter og bane oss vei mot ambassadens bil. Dess mindre de mange utenfor Rådhuset visste om møtenes innhold dess sterkere var vennlige tilrop fra de fremmøtte. Mange uinformerte ville gjerne se og ta på velgjørerne fra et land de færreste hadde hørt om.

Storpolitikken fikk sine konsekvenser og mitt neste besøk til Baltistan ble av det mer anonyme slaget ! Men på vei til nasjonalparken utenfor Skardu, hvor Norge hadde gitt bistand, tenkte jeg at det kanskje var greit at folkemassen utenfor Rådhuset den omtalte oktober-dagen ikke var seg bevisst at forannevnte prosjekt aldri kom tilbake på Norads liste over prioriterte prosjekter.

Powered by Labrador CMS