Dette er byen Douma i Syria. Hvorfor kommer det mindre nødhjelp hit enn til nabobyen?

I en fersk rapport påpeker Human Rights Watch (HRW) at syriske myndigheter stiller en rekke problematiske krav til hjelpeorganisasjoner som jobber i regjeringskontrollerte områder. Som Bistandsaktuelt omtalte sist uke, gjør syrisk lovverk det mulig for Assad-regimet å kanalisere bistand dit de selv ønsker.

Menneskerettsorganisasjonen mener organisasjoner kan bli delaktige i menneskerettighetsbrudd og anmoder bistandsorganisasjoner og givere om mer samarbeid for å minimere effekten av regimets «splitt-og-hersk-strategi».

HRW fremhever at myndighetenes krav «kan kompromittere organisasjoners evne til å gi nødhjelp basert på de humanitære prinsippene»; humanitet, upartiskhet, uavhengighet og nøytralitet. Med Assads lovverk kan bistand gitt i beste hensikt bli brukt til å straffe meningsmotstandere eller belønne de som er regime-lojale, ifølge forfatterne av rapporten «Rigging the system».

HRW bruker Øst-Ghouta utenfor Damaskus som eksempel. Det er fortsatt enorme ødeleggelser og store nødhjelpsbehov i området som ble holdt av ulike opprørsgrupper, men der syriske myndigheter nå har kontrollen. Byen Harasta ligger inne i Øst-Ghouta, og har ifølge HRW færre mennesker med et nødhjelpsbehov enn nabobyen Douma. Likevel kommer det mer nødhjelp til Harasta. Hvorfor? Bistandsaktuelt ringer HRWs Lama Fakih.

- Et rigget system

- Vi vet at humanitære organisasjoner må gjøre tøffe vurderinger hver dag for å yte livsviktig nødhjelp. Vi prøver ikke å ta avgjørelsen om hvor de skal jobbe for dem, men ønsker å vise hvordan Assad-regimet har rigget et system som tillater at de bruker organisasjonene til å fremme egne prioriteringer. Dette undergraver de humanitære prinsippene, sier Fakih på telefon fra Beirut.

- Hvorfor kommer mer nødhjelp til Harasta om behovene er større i Douma?

- I Øst-Ghouta er det tydelig hvordan myndighetene styrer bistanden. Behovene er større i Douma, likevel kommer det mer nødhjelp til Harasta. Årsaken er at folk som nå returnerer til Harasta gjør det fra myndighetskontrollerte områder, og får belønning - mens folk i Douma har levd under opposisjonen, og blir straffet for det.

Fakhi forklarer at Assad-regimet legger tydelige føringer på bistandsaktører.

- De bestemmer hvor organisasjonen skal jobbe, hvordan de skal jobbe og med hvilke prosjekter, og hvem de kan samarbeide med.

- Flyktninghjelpen jobber i Harasta, men ikke i Douma. Betyr det at organisasjonen brukes i syriske myndigheters maktspill?

- Jeg vil ikke kommentere enkelt-organisasjoners prioriteringer. Poenget er at syriske myndigheters kontrollsystem gjør det vanskeligere å drive hjelpearbeid. Vi ønsker å bidra til å hindre «donor-shopping», der regimet setter ulike organisasjoner opp mot hverandre. Om giverlandene jobber for å få på plass felles prinsipper, blir det enklere å jobbe etter de humanitære prinsippene, sier Fakih.

Jobber i Harasta, ikke i Douma

Flyktninghjelpens Ole Solvang bekrefter at organisasjonen ikke jobber i Douma, men at de har programmer i nabobyen Harasta - fem kilometer unna.

- Men dét handler ikke om at vi er styrt av myndighetene, sier Solvang.

Bistandsaktuelt snakker med Flyktninghjelpens direktør for partnerskap og politikkutforming på telefon fra Paris. Han forteller at den norske organisasjonen jobber i flere områder som tidligere var under kontroll av opposisjonen. Han kjenner seg ikke igjen i bildet HRW tegner, men synes det er bra at rettighetssorganisasjonen løfter frem viktige nødhjelps-utfordringer.

- Nå studerer vi rapporten for å se om det finnes nyttige anbefalinger der.

Solvang forklarer at Flyktninghjelpen «har valgt å fokusere begrensede ressurser» på neglisjerte områder der nødhjelpsbehovene er store.

- Vi valgte bort Douma fordi det allerede var andre organisasjoner der. Om vi hadde hatt ressursene til å prioritere Douma, ville også vi vært der.

Han avviser at bistand gjennom Flyktninghjelpen kan ha bidratt til Assads undertrykkende politikk, men innrømmer at hjelpeorganisasjonen har erfart noen av utfordringene HRW-rapporten peker på.

- For eksempel sliter vi noen ganger med byråkratiske hindringer, eller at det tar tid å få tilgang til områder. Restriksjoner på nødhjelpsleveranser gjør at vi noen ganger har blitt forsinket med å nå de mest sårbare.

Solvang forteller at Flyktninghjelpens ledelse har vært oppmerksom på utfordringene siden de begynte å operere i Assad-kontrollerte områder.

- Derfor følger vi ikke bare egne retningslinjer, men har også styrket internkontrollen med ekstra ressurser, sier Solvang.

Politikernes politikk

- Du sier at dere har blitt forsinket enkelte ganger, men «byråkrati» kan vel være så mangt. Om dere nektes tilgang til enkelte områder, betyr ikke det at dere må kompromisse på de humanitære prinsippene?

- Å forhandle tilgang er noe vi må gjøre i mange land. Vi har faktisk egne opplæringsprogrammer for våre ansatte. I Syria har vi hatt kontinuerlige samtaler med alle parter om tilgang, men syriske myndigheter har ikke nektet oss å jobbe i noen av de områder vi har bedt om tilgang.

Solvang mener en av utfordringene med HRW-rapporten er at den ikke nevner hvilke organisasjoner som opplever hvilke problemer.

- Det er nok gode grunner til det, men Flyktninghjelpen står nok i en litt annen situasjon enn mange andre, for eksempel fra FN-systemet. Så langt føler vi ikke at syriske myndigheter hindrer oss i vårt arbeid, men dette vurderer fortløpende.

Solvang påpeker at alle de ulike politiske agendaene i Syria er krevende for humanitære aktører.

- Syriske myndigheter vil ha hjelp til gjenoppbygging, mens en del giverland står hardt på at slik støtte ikke skal bidra til å legitimere myndighetene i Damaskus. For oss som humanitær aktør, er det viktigst at sivile ikke blir lidende i dette storpolitiske spillet. Hvorvidt en person i nød får hjelp, bør ikke avhenge om han eller hun befinner seg i områder kontrollert av myndighetene eller opposisjonen. Vi adresserer nødhjelpsbehovet, så får politikerne ta seg av politikken.

Umulig å garantere

- Har det vært hendelser eller operasjonelle utfordringer som har gjort at dere har hatt en reell diskusjon om dere kan fortsette å jobb i Assad-kontrollerte områder?

- Nei. Det er oftere snakk om en langdryg kamp mot byråkrati, der vi konstant prøver å finne måter å jobbe enklere og muliggjøre at vi når de vi vil nå. Når det er sagt så har det selvsagt vært perioder der sikkerhetshensyn har gjort at vi har måttet utsette eller suspendere operasjoner.

- Men hva slags restriksjoner skal til for at Flyktninghjelpen trekker seg ut?

- Det er avgjørende at vi kan gjøre egne uavhengige behovsprøvinger, at vi får levere nødhjelp i henhold til behov, og får operere på en nøytral og uavhengig måte. Vi må også kunne kontrollere at nødhjelpen vi gir kommer fram til de som trenger den - og ikke havner på avveie. Dersom vi ikke kan drive våre aktiviteter i henhold til de humanitære prinsippene, trekker vi oss ut.

- Men nødhjelp kommer vel på avveie? En rekke organisasjoner har vært utsatt for kritikk for sitt hjelpearbeid, også i opprørskontrollerte områder - med anklager om støtte til terrorgrupper. Hva tenker du om det?

- Vi har vi gode kontrollmekanismer for å sikre at hjelpen ikke kommer på avveie. Vi utfører blant annet bakgrunnssjekker av potensielle partnerorgansasjoner. Men det er nærmest umulig å garantere at det ikke forekommer enkelttilfeller av nødhjelp på avveie, spesielt i noen av de vanskeligste områdene vi jobber.

Solvang påpeker at det er i de vanskeligst tilgjengelige områdene, som ofte er kontrollert av ulike opprørsgrupper, behovene ofte er størst.

- Om frykten for å skulle samhandle med noen som står på en terrorliste overskygger alt annet - og nulltoleranse-prinsippet tar overhånd, kan det føre til at hjelpeorganisasjoner ikke lenger tør å yte hjelp der behovene er størst. Og de som blir skadelidende da, det er de som trenger hjelpen aller mest.