Med UD på besøk i IS-land

06:46 Hotel Rotana, Erbil

- Skjer det noe - bli i bilen til dere får annen beskjed. Den er pansret og gir god beskyttelse. Alle vaktene er bevæpnet og kan førstehjelp. Vi tilkaller hjelp umiddelbart hvis det blir nødvendig. Ok?

Ahmed, sikkerhetssjef i det kurdiske sikkerhetsselskapet SLS, lar blikket hvile et øyeblikk på hver av de fire norske diplomatene som står i halvsirkel rundt han. Det er en grå og kjølig onsdagsmorgen i Erbil, den største byen i den kurdiske delen av Irak. Vi kan høre suset fra morgentrafikken utenfor de høye murene rundt hotel Rotana.

Til tross for at han bare har sovet 5-6 timer det siste halvannet døgnet ser Lars Christie forbausende pigg ut. Etter å ha reist hele natta ankom UDs fagdirektør for stabiliseringsbistand for et døgn siden. 42-åringen rakk å sove en time, pusse skoene og å gi dressen noen kjappe strøk med strykejernet.

Så satt han i møter til ti om kvelden.

På den annen side er det kanskje ikke så rart at Christie er skjerpa: Selv ikke for en reisevant UD-mann er dagens program rutine. Vi skal til Hawija, som er både en by og et distrikt 10-12 mil sør for Erbil. Hawija, med rundt 150 000 innbyggere, var det siste området Den islamske staten (IS) holdt i Irak - og restene av terrorgruppa er fortsatt aktiv der.

De siste årene har Norge brukt nærmere 400 millioner kroner på bistand på å forhindre at jihadistene i IS skal gjenvinne sitt fotfeste i Irak. Det dreier seg i hovedsak om kortsiktige prosjekter som skal få hjulene i gang igjen i det nedkjørte landet. Pengene blir særlig brukt i områder som Hawija, områder hvor IS sto sterkt og hadde støtte i deler av befolkningen.

Også Tone Allers, Norges ambassadør i Jordan, ministerråd Roar Haugsdal og ambassadesekretær Ane Djuve Galaasen følger nøye med på instruksene fra sikkerhetssjef Ahmed. De tre er kommet fra ambassaden i Amman for å være med på dagens «feltbesøk».

Ahmed er ferdig med gjennomgangen sin. Han retter på solbrillene og spør:

- All clear?

07:10 Erbil

Vi tråkler oss gjennom morgenrushet. Erbil er en by i vekst. En rød Ferrari med en svært velfrisert, ung mann bak rattet glir forbi oss på høyre side. Dyre biler er et av mange tegn på at den oljedrevne økonomien i nord-Irak er oppe og går igjen etter krigen mot IS. Flere internasjonale oljeselskaper, deriblant norske DNO, har inngått store kontrakter med kurdiske selvstyremyndigheter de siste årene.

Store penger er i omløp. Men hvordan oljemilliardene skal fordeles, hvor mye selvstendighet kurderne skal ha og hvor stort det kurdiske området skal være, er en stadig kilde til spenninger mellom lokale myndigheter og sentralregjeringen i Bagdad.

07:45 På vei til Kirkuk

- Fast is better, sier sikkerhetsvakt Rashad fra forsetet.

Den kraftige motoren i den pansrede Toyotaen brummer svakt mens vi suser sørover i 100 kilometer i timen. Vi har akkurat forlatt den kurdiske delen av i Irak, og for sikkerhetsfolkene betyr det at arbeidsdagen er i gang for alvor.

Rashad og kollegaen Ahmad, begge med bakgrunn fra den kurdiske peshmerga-militsen, har automatvåpen hvilende i fanget. Både vaktene og vi andre har tatt på skuddsikre vester.

Langs veien kan man se ødelagt hus og sår i landskapet. Rashad forklarer at det her, i området som på kurdisk heter Perde, var harde kamper mellom kurdiske tropper og den irakiske regjeringshæren høsten 2017.

Kampene var et resultat av at irakiske regjeringsstyrker med hjelp fra sjia-militser rykket inn i Kirkuk-provinsen, som kurderne hadde kontrollert siden de jagde ut IS i 2014. Det endte med at kurderne svært motvillig trakk seg ut. Men de mener at Kirkuk er en del av det kurdiske hjemlandet, og konflikten ulmer fortsatt.

- Very bad, sier Rashad.

De norske diplomatene sitter i biler foran og bak oss. Kortesjen kjører tett, for sikkerhets skyld.

09:02 Kontoret til guvernøren i Kirkuk

- Når dere kommer til Hawija, vil dere se de enorme ødeleggelsene. Som dere kanskje vet, var Hawija et av kjerneområdene til IS. De skapte store, store problemer, problemer vi vil slite med i mange år fremover, forklarer Rakan Said Ali Al-Jaboori, guvernør i Kirkuk.

Vi sitter på hans romslige og rikt utsmykkede kontor i Kirkuk by. Bak den store kontorpulten i mørkt tre henger det irakiske flagget: delt på tvers av en rød, hvit og svart stripe. I det hvite feltet i midten står det med grønn skrift, på arabisk: «Gud er allmektig».

Det finnes mange vanskelige jobber i Irak. Å være guvernør i Kirkuk-provinsen må være en av de vanskeligste. Provinsen er rik på olje, strategisk plassert midt i Irak og befolket av en rekke etniske og religiøse grupper. Etter mange år med krig og uroligheter er mistilliten mellom de ulike gruppene stor.

Guvernør Al-Jaboori er ikke folkevalgt, han er utnevnt av regjeringen i Bagdad. Alle hans avgjørelser og prioriteringer følges med falkeblikk av de ulike gruppene.

At kontoret til guvernøren ikke har et eneste vindu - og i det hele tatt minner ganske mye om en bunker - er neppe tilfeldig.

- Den norske hjelpen til Hawija og lignende områder er svært viktig, og vi er veldig takknemlige for den. Vi håper at Norge vil fortsette å støtte Irak, sier Al-Jaboori.

Mens tolken oversetter fra arabisk til engelsk, drikker Al-Jaboori te og strekker litt på bena. Så får Norges ambassadør Tone Allers ordet. Etter noen få høflighetsfraser går hun rett på sak og spør guvernøren:

- For Norge er det veldig viktig med irakisk eierskap til gjenoppbyggingen. UNDP kan ikke gjøre jobben i det lange løp. Hvordan ser du for deg at Irak skal overta ansvaret for det UNDP gjør i dag?

Tolken virker nesten litt forfjamset over at guvernøren får et direkte spørsmål fra ambassadøren. Men han samler seg raskt og oversetter.

- Joda, svarer Al-Jaboori rolig og diplomatisk. Han er helt enig i at det er viktig med irakisk eierskap. Han sier han er fornøyd med støtten han får fra regjeringen i Bagdad til gjenoppbygging og utvikling i Kirkuk.

Den litt møysommelige samtalen hvor alt må oversettes mellom engelsk og arabisk fortsetter noen minutter til. Men idet guvernøren er i ferd med å svare på et komplekst spørsmål om ansvarsfordelingen på irakisk side, blir møtet brått avbrutt.

Vi er på etterskudd og må dra med én gang, lyder beskjeden. Flankert av et titall vakter og rådgivere blir guvernøren med oss videre. Kolonnen har nå vokst til rundt 20 kjøretøy og minner om et lite hærfølge.

10:25 Hawija

Etter rundt tre kvarters kjøring begynner sporene etter krigen mot IS å bli synlige. Nesten alle de brungule murhusene vi kan se har store skader, mange er fullstendig knust. Langs veien ligger utbrente bilvrak. Et sted passerer vi seks-sju fullstendig istykkerskutte Toyota pickuper som ligger i en haug.

Med et par hundre meters mellomrom ligger det militære bunkere. Kanoner og maskingevær stikker ut mellom sandsekker og murvegger. Soldater med balaklava-hetter og mørke solbriller skimter oss idet kortesjen suser forbi.

Vi ruller inn i Hawija sentrum. Ingen av bygningene er over tre etasjer. Også inne i den lille byen er ødeleggelsene store og synlige. Et område på størrelse med 2-3 fotballbaner er totalt knust: murblokker, forvridd armeringsjern, bildekk, ødelagte strømmaster og rester av bygninger ligger i et eneste stort kaos.

I 2015 angrep fly fra den internasjonale koalisjonen mot IS en bombefabrikk som lå her. Irakisk presse rapporterte at over 70 sivile ble drept i angrepet, men det tallet er aldri blitt bekreftet.

Kortesjen stopper ved byens steinknuseri, og folk velter ut av bilene. Guvernøren og ambassadør Allers blir raskt geleidet rundt, omgitt av en diger klynge av væpnede vakter, rådgivere, FN-ansatte, sivilkledde vakter og lokale ledere.

10-15 meter over oss summer en drone.

UD-tjenestemennene Haugsdal og Christie er allerede "på jobb" litt bak oss. De stiller spørsmål og lytter til svarene. Forsøker å snakke med så mange som mulig om hvordan bistandsprosjektet fungerer og om situasjonen i området.

En lokal UNDP-ansatt forklarer at maskinene i steinknuseriet ble ødelagt i løpet av de tre årene IS styrte i Hawija. Men, med internasjonal hjelp, er bedriften i gang igjen. I dag drives og eies knuseriet av lokale myndigheter. Norge har støttet prosjektet med drøyt én million kroner, noe som også framgår av et godt synlig skilt med stort norsk flagg.

- Fabrikken gir oss stein som vi trenger til asfalt. Og asfalt er nødvendig for å fikse veiene. Fabrikken gir oss også arbeid slik at vi kan sørge for familiene våre, sier Ibrahim Kalaf Hassan.

51-åringen fra Hawija har jobbet på steinknuseriet i 18 år og har vonde minner fra IS-tiden.

- Til å begynne med var det ikke så ille, men det ble verre og verre. Folk ble drept. Alt stoppet opp. Etter hvert ble folk fattigere og fattigere. Til slutt begynte vi å sulte. Så jeg flyktet til Kirkuk med familien min. Men i 2018 flyttet vi tilbake igjen.

- Føler du at det er trygt her nå?

- Sikkerheten er mye bedre. Det vi er mest bekymret for nå er alle eksplosivene IS etterlot seg. Men at vi har jobb er viktig. Jeg vet at Norge støtter fabrikken og er dypt takknemlig for det.

- Er du redd for at IS skal komme tilbake?

Spørsmålet er sensitivt. IS hadde betydelig støtte i dette området for kort tid siden. Hassan trekker svakt på skuldrene. Kaster et blikk på tolken og den svære klyngen med folk som står rundt oss og følger med på hvert ord han sier.

- Gud bestemmer. Men jeg håper de ikke kommer tilbake, sier han.

Det er satt av 15 minutter til dette besøket. Nå er det gått over 20. De norske diplomatene blir ført inn i bilene og fraktet videre.

11:57 Hawija

- Det er klart at det står veldig, veldig mye på spill her i Irak, sier Tone Allers.

Hun kaster et blikk på det brune, flate jordbrukslandskapet som glir forbi utenfor bilvinduet. Den filologi-utdannede 47-åringen har vært ambassadør i Jordan siden våren 2017. Allers, som snakker engelsk, fransk, tysk og japansk, har begynt å lære seg arabisk. Hun betegner jobben i Amman som "superinteressant."

Siden Norge ikke har egen ambassade i Irak, er det Allers og kollegaene på ambassaden i Amman som har ansvaret for Irak og for å følge opp den norske stabiliseringsbistanden i Irak. En viktig form for bistand, mener hun.

- I denne første fasen handler det om å få lokalsamfunn opp og gå igjen, å gi folk trygghet og noe å leve av. Slik at folk ikke går tilbake til å støtte IS, slik en del gjorde i dette området tidligere, sier hun.

- I den større sammenhengen er det jo selvfølgelig viktig å bidra til et stabilt Irak. Et eventuelt sammenbrudd vil få store regionale konsekvenser. Det vil også få konsekvenser for flykningsstrømmer og migrasjon. Så etter min mening er dette veldig fornuftig bruk av norske bistandspenger.

Ambassadøren tar en slurk fra vannflaska. Retter litt på det grågrønne skjerfet hun har rundt halsen. «Pausen» hennes i bilen er snart over. Vi er straks framme ved neste stopp, et norskstøttet vannrensingsanlegg. Det er satt av 25 minutter.

- Vi har ofte knapt med tid, og det er ikke alltid man får like mye ut av hvert stopp på slike besøk. Men generelt er det veldig, veldig nyttig å komme seg ut og se ting med egne øyne. Det gir en helt annen forståelse enn hvis man sitter på et møterom og blir fortalt om det som gjøres, sier hun.

For Allers og teamet hennes er pansrede biler, væpnede vakter, og skuddsikker vest rutine. Mens vi kjører kommenterer hun at den skuddsikre vesten hun har på er mye mer ubehagelig enn hennes private vest som er blitt igjen i Amman.

- Er du nervøs kvelden før en tur som dette?

- Nei, jeg vil ikke si det. Men jeg tenker av og til på risikoen, selvsagt. Jeg har tre barn. Og jeg føler stort ansvar for mine kollegaer. Men jeg har tillit til de som har ansvar for sikkerheten vår. De er proffe og tar ikke unødige sjanser. Jeg mener at vi har funnet en god balanse hvor vi ivaretar både sikkerheten og vårt behov for å komme ut for å se hva som faktisk foregår «på bakken».

12:05 Cash for work, Hawija.

- Hvordan livet er her i Hawija? Jeg står i gjørme åtte timer om dagen. Sånn er livet mitt. Skjønner du? Men jeg er glad for jobben, det er den første betalte jobben jeg noen gang har hatt.

Øynene er brune og livlige. Hun har byggeplass-hjelm på hodet. Ansiktet er dekket av et skjerf. De lange hvite gummistøvlene hun har på bena er dekket av seig, tjukk gjørme.

Hun snakker gjerne, men vil ikke si hva hun heter.

Vi kan kalle henne «Aisha». Hun forteller at hun har fire barn som hun forsørger alene. At mannen var soldat og at hun ikke har hørt fra han på tre år. Nå bor hun og barna sammen med noen slektninger.

Vi står midt ute på et svært jorde, noen kilometer utenfor Hawija sentrum. «Aisha» er en av rundt 200 kvinner og menn som jobber med å reparere en vanningskanal som er ødelagt. Det er et «cash for work»-program som UNDP driver, med støtte fra Norge.

Lokale arbeidere, halvparten kvinner, får jobb i 45 dager og tjener rundt 100 dollar i uka. Det er betydelig mer enn de ville få betalt noe annet sted, og jobbene er veldig, veldig ettertraktet. «Aisha» forteller at hun fikk jobben gjennom loddtrekning.

- Jeg har brukte pengene jeg har tjent her til å kjøpe skolebøker og til å åpne en liten butikk. Så dette har virkelig hjulpet oss. Vårt største ønske er at prosjektet fortsetter, sier hun.

Annen støtte får man ikke her, forklarer «Aisha». Rundt 85 prosent av de som bor i Hawija er sunni-muslimer, som ikke har tillit til den sjia-dominerte regjeringen i Bagdad. Folk opplever at regjeringen gjør lite for å hjelpe dem, kanskje til og med ødelegger for dem. «Aisha» er ikke noe unntak.

- Vi har ikke fått noe hjelp fra myndighetene. Ingenting. De bryr seg ikke om folk her i det hele tatt.

Folk stimler sammen rundt guvernøren og ambassadøren. Flere har mye de vil si til guvernøren og kommer tett på. Al-Jaboori og Allers blir raskt omgitt av 20-30 personer. Mange filmer med mobilene sine.

Det er 4-5 forskjellige væpnede grupper til stede nå: soldater fra den irakiske hæren, guvernørens egne sikkerhetsvakter og et par sjia-militser, samt det kurdiske sikkerhetsselskapet som passer på de norske diplomatene. Alle har sine egne prioriteringer. De roper beskjeder og snakker i walkie-talkiene sine. Det flate jordbrukslandskapet betyr at folk hundrevis av meter unna kan se at her er det noe som foregår.

- We leave. Now!

En av våre kurdiske vakter gir beskjeden. Raskt blir vi geleidet bort til bilene. Det planlagte besøket på en helsestasjon i nærheten er avlyst, opplyser ministerråd Roar Haugsdal idet han småjogger forbi. I løpet av et minutt eller to er alle tilbake i bilene og vi raser nordover.

- Vi var der for lenge, risikoen øker for hvert minutt. Det var for mye folk, veldig uoversiktlig, sier Rashad, sikkerhetsvakten vår.

Den lange, kraftige mannen har svetteperler i panna og forteller at han ble advart av et par lokale karer om at det ikke var trygt å fortsette.

- Det var for mange som ikke liker hverandre på ett sted. Sjia liker ikke sunni, og motsatt. Ingen av dem liker kurdere. Noen liker ikke utlendinger. Og det var sjiia-militsfolk overalt. De stoler jeg ikke på i det hele tatt, sier han.

Vel over på kurdisk side stopper vi ved en kombinert veikro og moské. På parkeringsplassen holder de norske diplomatene et improvisert møte med UNDP-folka som var med på turen. Rashad og Ahmad går inn i moskeen og ber. De takker for at alle er kommet helskinnet gjennom dagen.

16:38 Hotel Rotana, Erbil

- Puh!

Etter knappe ti timer, tre prosjekbesøk, ett guvernørmøte og tre andre stopp er vi tilbake på Hotel Rotana i Erbil. Lars Christie puster ut i en myk loungestol i 24. etasje. Der er også Haugsdal, Allers og Galaasen, og sammen går de gjennom den hektiske dagen.

- Det var positivt å se hvordan internt fordrevne hadde returnert til tidligere IS-okkuperte områder og begynt å leve et hverdagsliv. Det var også bra at vi fikk tid til å prate litt med folk på «cash for work»-programmet. Men jeg skulle gjerne hørt mer om hvordan de velger ut hvem som får være med. Det er jo potensial der for at slike programmer blir brukt av lokale ledere, sier Lars Christie.

- Ifølge UNDP er det er jo i all hovedsak behovsbasert. Men jeg er enig, vi skal fortsette å grave litt mer i det, svarer ministerråd Haugsdal.

- Jeg synes vi fikk gode svar på mye av det vi spurte om. Jeg synes også guvernøren var ganske åpen. Han svarte tydelig «ja» da jeg spurte han om IS-ideologien fortsatte er et problem i området. Det er ikke overraskende, men gir jo grunn til bekymring, sier ambassadør Allers.

I fremtiden skal Norge gi mye bistand til stabilisering av konfliktrammede land, som Irak. Ofte er det farlig og krevende selv med korte besøk der norske embetsfolk selv kan se hvordan de norske pengene blir brukt. Jeg spør Allers om hun mener det er verdt risikoen å dra på slike feltbesøk.

- Ja, det synes jeg absolutt. Det å se ting med egne øyne og snakke med folk på bakken gir en viktig type innsikt og forståelse som vi ikke får gjennom å lese rapportert og gå på møter. At vi prioriterer å dra på slike besøk viser også andre givere og irakiske myndigheter at Norge følger med, at vi er opptatt av hvordan bistanden vi gir blir brukt, sier hun.

- Men er det ikke en fare for at dere får se det organisasjoner eller myndigheter vil vise fram? Et slags «glansbilde» av virkeligheten?

- Vel, jeg synes ikke det vi så i Hawija i dag var spesielt «glansa». Faktisk var det fattigere og mer ødelagt enn jeg hadde forventet. Det var lett å se at behovene er enorme. Vi er alltid godt forberedt når vi drar på slike besøk, og som regel synes jeg vi får mye ut av det. Derfor prøver vi å dra jevnlig til Irak.

Etter noen minutter til med diskusjon avslutter de møtet. Blir enige om når de skal kjøre til flyplassen, alle fire skal fly videre til Amman klokka åtte om kvelden. Dagen etter er tettpakket med møter. Norsk stabiliseringsbistand til Jordan står på agendaen.